Please use the language translator button on the top right hand corner if you don’t speak Norwegian.
Norunn Lilian Klettum
Norunn er født i 1935, utdannet lærer, med sosialpedagogikk som fordypning. Hun har undervist i grunnskolen, men de men de siste 10-15 årene før hun ble pensjonert underviste hun i voksenopplæringen. Dette fortsatte hun med etter at hun gikk av med pensjon. Da var det i områder som oftest hadde en tilknytning til slektsforskning, arkivkunnskap, gotisk skrift o.l. Har vært aktiv i DIS foreningen. (Data i Slektsforskning) nesten siden den ble startet. Har holdt mange kurs og foredrag gjennom årene. Har sittet i Styret der i 2 perioder. Har mottatt både ærespris og hederspris fra DIS-foreningen.
Norun Lillian Klettum
Cathrine: Hva var det som opprinnelig inspirerte deg til å bli interessert i slektsforskning?
Norunn: Jeg ble i 1961 døpt i Kirken og ble en mormon. Det ble mange nye impulser i livet. Blant annet at en av de viktigste oppgaver vi har i livet er å lete opp og binde sammen sin slekt så korrekt som det er mulig.Jeg begynte med familiegruppeark og førte opp det jeg kunne selv eller det jeg fikk rede på ved å spørre slekt og familie. Men snart måtte jeg begi meg ut på et ukjent område: Statsarkivet med sine store og tunge kirkebøker. Før Riksarkivet/Statsarkivet var ferdig på Sognsvann i Oslo, lå Statsarkivet nede ved Bankplassen i Oslo Sentrum. Og der i en gammel bygning holdt arkivet til. Der fikk jeg min første innføring i å lete i kirkebøker. Det var en ny og spennende verden. Da oppdaget jeg også at de fleste kirkebøker var på mikrofilm, og foran på hver rull sto det at arbeidet med å filme kirkebøkene var gjort av mormonene. Det syntes jeg var fint, og jeg fikk høre at det var takket være dem at alle kirkebøker var tilgjengelige.
Det er klart, det var ikke enkelt å tyde alt som sto i kirkebøkene, men jeg fikk trening etter hvert. Senere tok jeg et kurs i Gotisk skrift, som var i regi av Universitetet som var for studentene i Historiske fakultetet, men jeg fikk være med. Det ble avsluttet med en eksamen. Kurset ble holdt i det nye Riksarkivet/Statsarkivet ved Sognsvann. Det var nesten som å komme til et slott. Jeg husker godt de store salene i kjelleren, med tusenvis av hyllemetere med bøker og slekts opplysninger. Det var nesten et slags Paradis for en ivrig slektsforsker.
Etter hvert oppdaget jeg hvor mange forskjellige arkivsamlinger det var som ga et rikt og en dyp forståelse av livet en ane som hadde levd.
Hva/hvordan mener du er den beste måten å grave dypere i en families fortid?
I begynnelsen arbeidet jeg mest med Kirkebøker og Folketellinger. Selvsagt er det viktig at du får ned de viktigste bevisene slik som navn og datoer. Men til og med disse kildene kan gi deg en dypere forståelse utover navn, dato og sted.
Jeg husker godt da jeg lette opp en tippoldefar og hans familie. De fikk mange barn. Ved innføringen av dåpen til de 3 første barna, skrev presten at han var ‘Husmann’. Det betydde at han hadde en liten stue, som bonden eide, Men at han var bundet til å arbeide gratis for bonden, når han trengte arbeidskraft. En kan si at en husmann stod nederst på rangstigen i bygda. Det stod også at han var ‘Skredder’.
Ved de neste 3 barna skrev presten at han var ‘Inderst’. Det viste at nå betalte han leie for huset og kunne ta seg arbeid der han ville.
Ved de 2 siste barna stod det ‘Selveier’. Det viste at han nå hadde greid å kjøpe seg et lite sted selv og var ikke underlagt noen.
Jeg satt og tenkte gjennom dette da jeg leste det og jeg fikk tårer i øynene av tenke på hvor stolt han måtte ha vært. Det hadde nok ikke vært få netter han hadde sittet oppe og sydd for å skaffe seg en bolig han eide selv.
Jeg har gjennom livet også brukt Byarkivet mye. Der ligger Skatteprotokoller, Adressebøker, Fattigprotokollene, Helseprotokollene, Sykehusjournalene, Skoleprotokollene, De årlige folketellingene for byene m.m. Vil du vite noe om hus familien har bodd i, finnes det utførlige beskrivelser av hus i byen i papirene over Branntakstmateriale. Leter du etter foto av steder har Byarkivet ganske mange, men da ville jeg også tatt et besøk i nabobygningen som ligger på samme sted; Riksantikvaren. Mange aktuelle foto har jeg fått tak i der.
På selve Riksarkivet/Statsarkivet i Oslo er nok Folketellinger og Kirkebøker de mest kjente og brukte arkivmaterialet, for ikke å snakke om alle de trykte bøker av forskjellige slag. Men ikke glem at det finnes også materiale som omfatter Skifter, Fengselsprotokoller, Sjømenn og Båter, Bidragsprotokoller, Militærruller og hundrevis av Privatarkiver som dreier seg om gårder, slekter, bedrifter m.m.
Norun på Riksarkivet
Slektsforskning er så mye mer enn bare datoer og navn. Hvordan kan du forstå slekten din bedre?
Det ligger som oftest en nysgjerrighet i oss til å forstå hvem du er og hvorfor du er som du er. Ofte kan man høre at du har ‘håndlaget’ etter moren din, eller din fars ‘praktiske syn’ på verden osv. Da jeg var liten kunne jeg kaste meg på gulvet å sparke i beina av raseri. Da hendte det at en av tantene mine sa. «Nei, se der kommer «skredderslekta» fram!» Jeg forstod som 4 åring ikke hva det betød, men har aldri glemt det. Det var slekta til den samme «skredder» jeg har nevnt ovenfor som var beryktet for sitt raseri.
Jeg tror at for å finne og forstå slekten din, må du lete ‘bak ordene’ og gjøre deg kjent med historien og tidsbildet dine aner levde under. Det å vite om hvilke arkiver som eksisterer vil gjøre det lettere å finne fram til det menneske din ane var her på jorden. (Jeg har skrevet en bok «Arkivkunnskap for slektsforskere». Den har jeg gitt til DIS-foreningens Akershus/Oslo avdeling og den kan kjøpes av dem.)
Hvem er den eldste slektningen du husker, og for hva/hvorfor husker du denne personen?
Jeg var ikke så heldig at jeg hadde besteforeldre generasjonen i live lenge. Men jeg husker godt Bestemor på farssiden. Hun døde da hun var 68 år og jeg 4 år. Hun spurte meg og min søster hva vi ønsket oss til jul. Vi ønsket oss røde lakksko. Hun gikk ut og kjøpte det. Det var siste gang hun var ute. Hun døde av hjertestans i januar 1939. Jeg syntes det nesten var min skyld at hun døde
Det genealogiske landskap forandrer seg raskt. Hva er din favoritt nye teknisk-basert genealogiske resurs?
Det er nesten umulig å nevne en resurs. Jeg synes det blir stadig nye veier og muligheter presentert for oss. Jeg er veldig opptatt av at vi skal gi vårt liv og våre minner i bokform til våre etterkommere. Det er et gammelt ordtak som sier:
«Når et gammelt menneske dør, er det som et helt bibliotek brenner.»
Så jeg har ved hjelp av programmet Fotobok fra Japan Photo (ikke ment som reklame, men som opplysning. Gratis å bruke) laget boken om mitt liv, med foto tatt gjennom livet. Tekstsidene er digitalisert og montert inn i boken, på samme måte som bilder. Den ble på 130 sider og er innbundet med glanset papir. Men det må du ikke tenke på, mulighetene for å velge hvordan en vil ha boken, ligger i programmet. Mine tre sønner har fått hver sin og viste en oppriktig glede og interesse for både boken og livet mitt. Boken har jeg kalt:
«Veien ble til mens jeg gikk – -«
Ord og bilder fra et liv
Tror du slektsforskning kan gi noe til ungdom? Hvorfor?
Ungdom i våre dager har en umettelig trang til å bruke de mulighetene som ligger til bruk på Nettet. Programmer som «Hvem tror du at du er» kan tenne en gnist for å oppdage sin egen slekt. Men vær varsom med å forlange eller forvente en intens iver. I noen perioder av livet trenger vi å få lov til å velge selv etter barneperioden hvor foreldrenes hadde styringen. Men vær våken og positiv for hvilken som helst innfallsvinkel til dette omfattende emnet som ungdom velger.
F. eks.:
- Stammer jeg fra noen kjente personer?
- Skal jeg skrive en særoppgave om en i slekten eller om slekten?
- Står det om mine forfedre i arkivene?
- Hvorfor har vi flyttet hit?
- Vil DNA prøver vise hvor jeg stammer fra langt tilbake?
- Osv.
Det å samarbeide med en interessert lærer barna/ungdommene har på skolen, kan være en god måte til å få en aktivitet angående slektsforskning inn under fag som samfunnsfag, historie, norsk, databehandling m.m.
Hva er ditt favoritt slektsforskningsøyeblikk i din egen forskning?
Jeg har mange ‘slektsforskningøyeblikk’ og alle de sterkeste er da jeg føler bånd og forståelse for en av mine aner. Det rører mitt innerste at jeg får et glimt av deres erfaring og liv.
Hvis du kunne reise til bare ett sted i fortiden, når og hvor ville det vært – og hvorfor akkurat da?
Jeg ville vært i Jerusalem og vært tilstede under Jesu Kristi avskjedstale til disiplene. Jeg tror at det ville gitt meg mer tro og styrke for mitt eget liv
Du kan se flere intervjuer med andre slektsforskere her: Intervjuer med slektsforskere
