Tag Archive | mormon

Intervju med slektsforsker, lærer, forfatter og hedersprismottaker fra DIS, Norunn Lillian Klettum

Please use the language translator button on the top right hand corner if you don’t speak Norwegian.

Norunn Lilian Klettum
Norunn er født i 1935, utdannet lærer, med sosialpedagogikk som fordypning. Hun har undervist i grunnskolen, men de men de siste 10-15 årene før hun ble pensjonert underviste hun i voksenopplæringen. Dette fortsatte hun med etter at hun gikk av med pensjon. Da var det i områder som oftest hadde en tilknytning til slektsforskning, arkivkunnskap, gotisk skrift o.l. Har vært aktiv i DIS foreningen. (Data i Slektsforskning) nesten siden den ble startet. Har holdt mange kurs og foredrag gjennom årene. Har sittet i Styret der i 2 perioder. Har mottatt både ærespris og hederspris fra DIS-foreningen.

Norun Lillian Klettum

Norun Lillian Klettum

Cathrine: Hva var det som opprinnelig inspirerte deg til å bli interessert i slektsforskning?
Norunn: Jeg ble i 1961 døpt i Kirken og ble en mormon. Det ble mange nye impulser i livet. Blant annet at en av de viktigste oppgaver vi har i livet er å lete opp og binde sammen sin slekt så korrekt som det er mulig.Jeg begynte med familiegruppeark og førte opp det jeg kunne selv eller det jeg fikk rede på ved å spørre slekt og familie. Men snart måtte jeg begi meg ut på et ukjent område: Statsarkivet med sine store og tunge kirkebøker. Før Riksarkivet/Statsarkivet var ferdig på Sognsvann i Oslo, lå Statsarkivet nede ved Bankplassen i Oslo Sentrum. Og der i en gammel bygning holdt arkivet til. Der fikk jeg min første innføring i å lete i kirkebøker. Det var en ny og spennende verden. Da oppdaget jeg også at de fleste kirkebøker var på mikrofilm, og foran på hver rull sto det at arbeidet med å filme kirkebøkene var gjort av mormonene. Det syntes jeg var fint, og jeg fikk høre at det var takket være dem at alle kirkebøker var tilgjengelige.

Det er klart, det var ikke enkelt å tyde alt som sto i kirkebøkene, men jeg fikk trening etter hvert. Senere tok jeg et kurs i Gotisk skrift, som var i regi av Universitetet som var for studentene i Historiske fakultetet, men jeg fikk være med. Det ble avsluttet med en eksamen. Kurset ble holdt i det nye Riksarkivet/Statsarkivet ved Sognsvann. Det var nesten som å komme til et slott. Jeg husker godt de store salene i kjelleren, med tusenvis av hyllemetere med bøker og slekts opplysninger. Det var nesten et slags Paradis for en ivrig slektsforsker.

Etter hvert oppdaget jeg hvor mange forskjellige arkivsamlinger det var som ga et rikt og en dyp forståelse av livet en ane som hadde levd.

Hva/hvordan mener du er den beste måten å grave dypere i en families fortid?
I begynnelsen arbeidet jeg mest med Kirkebøker og Folketellinger. Selvsagt er det viktig at du får ned de viktigste bevisene slik som navn og datoer. Men til og med disse kildene kan gi deg en dypere forståelse utover navn, dato og sted.

Jeg husker godt da jeg lette opp en tippoldefar og hans familie. De fikk mange barn. Ved innføringen av dåpen til de 3 første barna, skrev presten at han var ‘Husmann’. Det betydde at han hadde en liten stue, som bonden eide, Men at han var bundet til å arbeide gratis for bonden, når han trengte arbeidskraft. En kan si at en husmann stod nederst på rangstigen i bygda. Det stod også at han var ‘Skredder’.

Ved de neste 3 barna skrev presten at han var ‘Inderst’. Det viste at nå betalte han leie for huset og kunne ta seg arbeid der han ville.

Ved de 2 siste barna stod det ‘Selveier’. Det viste at han nå hadde greid å kjøpe seg et lite sted selv og var ikke underlagt noen.

Jeg satt og tenkte gjennom dette da jeg leste det og jeg fikk tårer i øynene av tenke på hvor stolt han måtte ha vært. Det hadde nok ikke vært få netter han hadde sittet oppe og sydd for å skaffe seg en bolig han eide selv.

Jeg har gjennom livet også brukt Byarkivet mye. Der ligger Skatteprotokoller, Adressebøker, Fattigprotokollene, Helseprotokollene, Sykehusjournalene, Skoleprotokollene, De årlige folketellingene for byene m.m. Vil du  vite noe om hus familien har bodd i, finnes det utførlige beskrivelser av hus i byen i papirene over Branntakstmateriale. Leter du etter foto av steder har Byarkivet ganske mange, men da ville jeg også tatt et besøk i nabobygningen som ligger på samme sted; Riksantikvaren.  Mange aktuelle foto har jeg fått tak i der.

På selve Riksarkivet/Statsarkivet i Oslo er nok Folketellinger og Kirkebøker de mest kjente og brukte arkivmaterialet, for ikke å snakke om alle de trykte bøker av forskjellige slag. Men ikke glem at det finnes også materiale som omfatter Skifter, Fengselsprotokoller, Sjømenn og Båter, Bidragsprotokoller, Militærruller og hundrevis av Privatarkiver som dreier seg om gårder, slekter, bedrifter m.m.

Norun på Riksarkivet

Norun på Riksarkivet

Slektsforskning er så mye mer enn bare datoer og navn. Hvordan kan du forstå slekten din bedre?
Det ligger som oftest en nysgjerrighet i oss til å forstå hvem du er og hvorfor du er som du er. Ofte kan man høre at du har ‘håndlaget’ etter moren din, eller din fars ‘praktiske syn’ på verden osv. Da jeg var liten kunne jeg kaste meg på gulvet å sparke i beina av raseri. Da hendte det at en av tantene mine sa. «Nei, se der kommer «skredderslekta» fram!» Jeg forstod som 4 åring ikke hva det betød, men har aldri glemt det. Det var slekta til den samme «skredder» jeg har nevnt ovenfor som var beryktet for sitt raseri.

Jeg tror at for å finne og forstå slekten din, må du lete ‘bak ordene’ og gjøre deg kjent med historien og tidsbildet dine aner levde under. Det å vite om hvilke arkiver som eksisterer vil gjøre det lettere å finne fram til det menneske din ane var her på jorden. (Jeg har skrevet en bok «Arkivkunnskap for slektsforskere». Den har jeg gitt til DIS-foreningens Akershus/Oslo avdeling og den kan kjøpes av dem.)

Hvem er den eldste slektningen du husker, og for hva/hvorfor husker du denne personen?
Jeg var ikke så heldig at jeg hadde besteforeldre generasjonen i live lenge. Men jeg husker godt Bestemor på farssiden. Hun døde da hun var 68 år og jeg 4 år. Hun spurte meg og min søster hva vi ønsket oss til jul. Vi ønsket oss røde lakksko. Hun gikk ut og kjøpte det. Det var siste gang hun var ute. Hun døde av hjertestans i januar 1939. Jeg syntes det nesten var min skyld at hun døde

Det genealogiske landskap forandrer seg raskt. Hva er din favoritt nye teknisk-basert genealogiske resurs?
Det er nesten umulig å nevne en resurs. Jeg synes det blir stadig nye veier og muligheter presentert for oss. Jeg er veldig opptatt av at vi skal gi vårt liv og våre minner i bokform til våre etterkommere. Det er et gammelt ordtak som sier:

«Når et gammelt menneske dør, er det som et helt bibliotek brenner.»

Så jeg har ved hjelp av programmet Fotobok fra Japan Photo (ikke ment som reklame, men som opplysning. Gratis å bruke) laget boken om mitt liv, med foto tatt gjennom livet. Tekstsidene er digitalisert og montert inn i boken, på samme måte som bilder. Den ble på 130 sider og er innbundet med glanset papir. Men det må du ikke tenke på, mulighetene for å velge hvordan en vil ha boken, ligger i programmet. Mine tre sønner har fått hver sin og viste en oppriktig glede og interesse for både boken og livet mitt. Boken har jeg kalt:

«Veien ble til mens jeg gikk – -«
Ord og bilder fra et liv

Tror du slektsforskning kan gi noe til ungdom? Hvorfor?
Ungdom i våre dager har en umettelig trang til å bruke de mulighetene som ligger til bruk på Nettet. Programmer som «Hvem tror du at du er» kan tenne en gnist for å oppdage sin egen slekt. Men vær varsom med å forlange eller forvente en intens iver. I noen perioder av livet trenger vi å få lov til å velge selv etter barneperioden hvor foreldrenes hadde styringen. Men vær våken og positiv for hvilken som helst innfallsvinkel til dette omfattende emnet som ungdom velger.

F. eks.:

  • Stammer jeg fra noen kjente personer?
  • Skal jeg skrive en særoppgave om en i slekten eller om slekten?
  • Står det om mine forfedre i arkivene?
  • Hvorfor har vi flyttet hit?
  • Vil DNA prøver vise hvor jeg stammer fra langt tilbake?
  • Osv.

Det å samarbeide med en interessert lærer barna/ungdommene har på skolen, kan være en god måte til å få en aktivitet angående slektsforskning inn under fag som samfunnsfag, historie, norsk, databehandling m.m.

Hva er ditt favoritt slektsforskningsøyeblikk i din egen forskning?
Jeg har mange ‘slektsforskningøyeblikk’ og alle de sterkeste er da jeg føler bånd og forståelse for en av mine aner. Det rører mitt innerste at jeg får et glimt av deres erfaring og liv.

Hvis du kunne reise til bare ett sted i fortiden, når og hvor ville det vært – og hvorfor akkurat da?
Jeg ville vært i Jerusalem og vært tilstede under Jesu Kristi avskjedstale til disiplene. Jeg tror at det ville gitt meg mer tro og styrke for mitt eget liv

Du kan se flere intervjuer med andre slektsforskere her: Intervjuer med slektsforskere

 

«Tante» Karen Ellingsens (1845-1938) familie som ble mormonere og dro til USA. Del 2

Abel Magnus Paulsen (1884-1963) ca 1905.

Abel Magnus Paulsen (1884-1963)  bildet er tatt ca 1905.

Her fortsetter (fetter) Abels sin historie om hvordan han ble Mormoner og utvandret til USA i 1905. (Les del 1)

Selv om jeg hadde et vitnesbyrd om guddommeligheten av Mormons Bok, var jeg ikke rede til å bli døpt. Jeg følte at jeg ikke visste nok om de mange prinsippene i evangeliet. Allikevel, da jeg var hjemme på mitt julebesøk denne samme vinteren, fortalte jeg min mor og familien min opplevelse med denne Mormonmisjonæren, at jeg undersøkte prinsippene i evangeliet og at jeg en dag sannsynligvis ville tilslutte meg til kirken.

Da han kom hjem brukte han mange timer på å undervise sin familie om hva han visste om denne nye religionen.

Mitt neste møte med Mormonmisjonærer var i april 1905, på min vei hjem fra Vardø. Herr Fredriksen hadde blitt overflyttet til Trondheim, og to andre Eldster hadde fått i oppdrag i å «arbeide» i Vardø. De nye eldstene het James Jensen fra Hibberd, Idaho og Ole Herman Olsen fra Santaquin, Utah. Eldste Jensen var omtrent 27 år gammel og hadde nylig ankommet Norge. Eldste Oslen var rundt 65 år gammel og var født og oppvokst i Oslo. Han tilsluttet seg kirken tidlig i sin ungdom, og da han var en ung mann utførte han en misjon for kirken før han emigrerte til Sion.

Bror Olson var en dedikert og velinformert mann. Under hans innflytelse forsto jeg raskt mitt ansvar og var døpt 21. april 1905 av Olsen. Det var en kald klar natt og en ca 30 cm med snø på bakke. (Dåps)ordinansen ble utført i en liten bukt i sjøen, omtrent tre kvartaler i fra hotellet. Det var ingen sandbunn i denne bukten. Faktisk så var det ikke en sandstrand noen steder rundt denne øyen. Jeg er sikker på at Eldste Olson var litt redd for å miste balansen på de glatte steinene, men jeg garanterte at jeg ville få han ut av vannet uansett hva som skjedde, og (dåps)ordinansen ble fullført uten noe uhell. To dager senere den 23. april, møttes noen få venner sammen med Eldstene og bekreftet med som et medlem av kirken (Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige). Det var bror Olsen som bekreftet meg. En ung jente hadde bltt døpt tidligere den samme vinteren, men jeg ble informert om at jeg var den første som ble døpt inn i kirken i Finnmark fylke. For meg var det en stor begivenhet, og jeg var veldig lykkelig i evangeliet.

Her slutter Abel Magnus Paulsens egne ord men hans nevø Simon Christensen forteller videre i boken som han skrev om sine foreldre.

Han (Abel) var bestemt på at han ville utvandre til Amerika når han hadde spart nok til å betale for sin overfart til Salt Lake City, Utah. I 1905 hadde han spart nok til å reise. Han sa farvel til sin familie og dro ut på dette nye eventyret.

Første stopp på reisen var i Trondheim. Der oppsøkte han kirkens misjonærer og fortalte dem om sin familie opp i nord og oppmuntret dem til å besøke familien hans, da han var sikker på at de var rede til å bli døpt. Han gikk så om bord på skipet, som gjorde et stopp til i Oslo før det skulle seile over Atlanterhavet. Da de skulle forlate Oslo møtte han David Fredricksen som var om bord på skipet, på vei hjem, etter å ha blitt avløst som misjonær. Han ble veldig overrasket og kjempeglad da han forsto at Abel hadde sluttet seg til kirken og var på sin vei til Salt Lake City. Fredricksen ble en veldig viktig hjelp for Abel da han bosatte seg i det nye landet.

To av brødrene til Abel, Paul Ingvald og Erling eide en båt sammen med brødrene Simon og Edwin Christensen. De drev med storstilt fiske i Lofoten.  Disse brødrene Christensen giftet seg med de to søstrene til Abel (Anna og Ingrid). Denne båten ble senere solgt for at familien skulle kunne komme seg til USA.

Båten som brødrene Paulsen og brødrene Christiansen eide samen. Utlånt fra Christensenfamilien.

Båten som brødrene Paulsen og brødrene Christiansen eide samen. Utlånt fra Christensenfamilien.

Min fars eldste bror Edwin, giftet seg i 1901 med Anna Paulsen (Abels eldste søster) Som skikken var, så bodde nygifte med sine foreldre til de hadde nok midler til å finne seg et eget sted; derav, under vinteren 1906 bodde de hos Paulsen-familien. I  desember 1906 besøkte misjonærene Paulsen-familien på Sommerset og lærte de mer om Jesu Kristi Evangelium. Hele familien Paulsen (dvs. Karen Ellingsen Paulsen og barna hennes) sammen med onkel Edwin, aksepterte evangeliets budskap og anmodet å bli døpt.

Min mor Ingrid M. A. Paulsen (oldemor Kasparas kusine) ble døpt som et medlem av Jesu Kristi Kirke 8. januar 1906, sammen med sin bror Erling og sin søster Anna og Annas ektemann Edwin Christiansen. Dåpen ble utført i Oksfjorden (Nordsjøen) ved den  lille havnen Kalvhupollen på stranden av øya Hinnøya. Mor fortalte mange ganger hvor utrolig kaldt vannet var den dagen hun ble døpt. Pga. dette så ble ikke hennes mor Karen (Ellingsen Paulsen), som var eldre og skrøpelig, døpt denne dagen. Hun ble døpt senere i USA.

Neste blogginnlegg vil ta for seg når og hvordan resten av familien emigrerte til USA.

Kilde: Simon M Christiansen (bestefar Nordahls 3.menning) 1997; “The Simon & Ingrid Christiansen Legacy. (from) Nordland, Norge til America». Salt Lake City
Bergstedt family org

Oldemors Kasparas tante og søskenbarn ble mormonere og dro til USA i 1909. Del 1

Karen Ellingsen 1845-1938

Karen Ellingsen 1845-1938

Karen Mikkelborg Ellingsen som var min oldemor Kasparas tante på farsiden, utvandret til USA med 5 barn i perioden 1905 – 1908. Familien bosatte seg i Utah og Idaho.

Karen som var eldste barn i en søskenflokk på fem ble født 14. november 1845 i Sortland, Norge og var barnedøpt 1. januar 1846 i Sortland kirke. Hun fikk navnet sitt etter sin fars første kone som døde i 1844. 28. desember 1875 giftet hun seg med Paul Andreas Paulsen født 3 januar 1854 i Kvankjos. Vielsen var i Sortland kirke. Paul Andreas var fisker og gårdbruker på gården Sommerset i Vågan, og han døde 4 May 1898 i Vågan. Karen var da en 53 år gammel enke.

Men hvordan ble denne familien rundt 1900-tallet, mormonere i Norge.

Nå er vi så heldige at en av sønnene til Karen- Abel Paulsen f. 1884 i Vågan i Lofoten (som da er fetter til min oldemor Kaspara) har skrevet sin livshistorie. Jeg har tenkt å gjengi hans egen fortelling om hvordan han ble en Mormoner.

I mitt 20de år sent i september (dvs. 1904), da jeg var en selger hos Singer symaskiner i Finnmark, ankom jeg med postbåten på mitt første besøk til Vardø. Jeg hadde blitt anbefalt Midtgård hotell og jeg registrerte meg der for mat og losji. En vennlig dame, fru Midtgård (rundt 60 år gammel), drev dette hotellet.

Etter at jeg hadde installert meg på rommet gikk jeg ut for å snakke med mennesker. Jeg fant ut at byen hadde en generell karantene pga. en difteriepidemi, og derfor ville jeg ikke få tillatelse til går rundt til de forskjellige hjemmene i byen. Mitt neste planlagte stoppested var Vadsø, men jeg måtte vente i to dager før postbåten skulle den retningen.

Jeg sjekket inn på Midtgård hotell rundt 16.00 og kl. 18.30 fant jeg plassen min rundt det lange spisebordet sammen med en ca. åtte andre menn. Jeg gikk ut i fra samtalene at alle disse mennene som var på hotellet, var innfødte nordmenn utenom en som pratet norsk med en engelsk aksent. Mens jeg lyttet, undret jeg meg på hvorfor denne mannen fremdeles var i Vadsø etter at turistsesongen var endt. Etter måltidet spurte jeg fru Midtgård hvem denne mannen var og hun fortalte meg at han het herr David Fredriksen og var en misjonær i fra Utah, USA.

Jeg kunne ikke forstå hvorfor en Amerikansk misjonær vill komme halve jorden rundt, lære et nytt språk og begynne å preke i dette artiske landet. Jeg spurte hvilket kirkesamfunn han representerte, og hun fortalte meg at han var en Siste Dagers Hellige en Mormon. Jeg måtte innrømme at det var helt nytt for meg. Hun virket veldig overrasket over at jeg aldri hadde hørt om Mormonene.  «Du må da sikkert ha hørt noe om menneskene som tror at en mann skal ha mange koner», sa hun. Jeg var litt rådvill til jeg husket en dag fra mine tidlige skoleår hvor vi studerte geografien i US. Da vi studerte Utah, pekte læreren på Great Salt Lake og forklarte hvor salt denne sjøen var og at territoriet rundt var bebodd av mormonerne som levde i polygami og fikk konene sine til å gjøre alt arbeidet.

Ved dette tidspunkt hadde jeg blitt interessert og ville møte herr Fredriksen. Hun gav meg hans romnummer og fortalte at jeg kunne oppsøke han når som helst, og at han ville bli glad for å se meg. Jeg banket på hans dør den samme kvelden. Vi fant ut at vi hadde masse å snakke om og besøket varte til lang på kveld.

Bror David Fredriksen var en fin mann. Jeg likte han med en gang. Han var oppriktig, ærlig, velinformert mann, og han var en interessant samtalepartner. Han gav meg flere små hefter, og solgte meg «Joseph Smiths historie», Mormons bok», og herr Durants bok « A Stranger from the West». Jeg leste de små heftene. Så leste jeg herr Durantes bok, og til slutt leste jeg Mormons Bok.

Heldigvis for meg, møtte jeg denne gode misjonæren på en tid hvor jeg ikke kunne utføre mitt yrke (pga. difteriepidemien). Derfor tilbragte all min tid til å studere Mormonismen og samtale med herr Fredriksen, mens jeg ventet på min båt til Vatsø, mitt neste stopp. Det tok meg to måneder å fullføre mitt arbeid i Vadsø, Kirkenes, syd og nord Varangerfjord. Så returnerte jeg til Vardø, fordi jeg trodde at karantenen ville være over, men den fortsatte fremdeles. Det betydde igjen to dager før jeg kunne ta den neste postbåten som skulle vest til mitt neste stopp som var Honingsvåg.

Jeg skrev meg inn hos fru Midtgård og bestemte meg for å virkelig nyte besøket med Eldste Fredriksen, mens jeg ventet på båten. Ved dette tidspunkt hadde jeg lest Mormons Bok og en liten historie på dansk om Joseph Smith, og jeg hadde kommet til den konklusjonen at Mormons Bok var en ekte historie fra fortids Amerika. Fordi jeg resonerte at det ville være umulig for en ungdom uten utdannelse å vite og å forstå hvordan å lage en slik bok. Jeg fulgte også formaningen Moroni kom med i Moroni kapittel 10 vers 4 og ba om forståelse og kunnskap om sannheten av dette, for meg, en ny tolking av Kristi evangelium.

Fortsettelse følger i neste blogginnlegg.

I fortsettelsen forteller Abel om da han kom hjem til jul i 1904, til sin mor og sine søsken og fortale om sine opplevelser med denne mormonmisjonæren.

(Bror kaller man hverandre fordi man mener at alle er Guds barn, og Eldste er en tittel man har når man er misjonær)

Kilder: «Slekten Ellingsen» av Charles Ellingsen, nr. 366.
The Bergstedt family org.

Tor Gervins foredrag på DIS om sine forfedre – Mormonpionerene

PionererMormonpionerene
Andre del av Tor Gervin foredrag i DIS-Østfold (les første del her) var om hans forfedre Mormon-pionerene fra Sandsvær. I sin slektsforskning fant Gervin sine tipp-tipp oldeforelderne i Sandvær, Dyre Anundsen Klippenberg og Gjertrud Marie Olsdatter, bosatt ved Heistadmoen. De hadde en sønn, Dyre Dyresen og to døtre, Anne Helena og Berte Maria Dyresdatter. Døtrene tok etter hvert tjeneste hos bonden Ole Hansen Evju lenger nede i dalen. Ole Hansen Evju fattet interesse for mormonenes lære og lot seg døpe sammen med de to døtrene til Dyre Anundsen.  Litt senere sluttet Dyre Anunsen, kona Gjertrud og sønnen Dyre til mormonerne og lot seg også døpe.

Utvandring
I 1860-årene var det et ønske for alle mormonere å dra til mormonenes hovedkvarter i Salt Lake City i USA.  Det samme gjaldt disse. Turen gikk først til København som var samlingssted for mormoner fra Norge, Sverige og Danmark. Derfra gikk turen via Lübeck til Glückstadt eller Hamburg ved utløpet av elven Elben i Tyskland. Noen reiste direkte herfra med båt til New York, mens andre reiste via Liverpool eller Hull i England.

Dyre Dyresen reiste først. Han ankom New York 7. juni 1862 fra Hamburg med skipet Athenia. Året etter, 29. mai 1863 ankom Ole Hansen Evju sammen med Anne Helena og Berte Maria Dyresdatter New York fra Liverpool med skipet John J. Boyd. Dyre Anundsen Klippenberg og Gjertrud Marie Olsdatter ankom New York 18. juli 1866 fra Hamburg med skipet Humbolt. Turen over Atlanterhavet kunne ta over en måned, under elendige forhold og mange døde under overfarten.

Immigranter som ankom New York i tidsrommet 1855 – 1890 ble registrert i Castle Garden, www.castlegarden.org.

Mormonpionerer på vei til Salt Lake City
Mormonkirken eller ”Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige” som er det offisielle navnet, ble grunnlagt av Joseph Smith i New York 6. april 1930. På grunn av forfølgelser flyktet mormonene etter hvert vestover for å finne et sted hvor de kunne være i fred og endte til slutt opp ved sjøen Great Salt Lake i Utah, i det som nå heter Salt Lake City. Reisen vestover foregikk ved at grupper av immigranter sluttet seg sammen i vogntog med vogner trukket okser. En periode gikk de til fots med det aller mest nødvendige på håndkjerrer.

På 1860- tallet, da våre venner fra Sandsvær reiste vestover fra New York hadde Mormonkirken organisert immigrant-tog med prærievogner og vogntog-fører. Men det var allikevel en strabasiøs reise hvor de som kunne, gikk det meste av veien.

Første etappe fra New York gikk til Omaha i Nebraska via byene Alba, Rochester, Detroit, Chicago, Quincy og St. Joseph. En alternativ rute til Detroit var via Montreal. Den første etappen foregikk med dampbåt og tog og tok ca. 8-14 dager. Ofte lå eller satt de rett på gulvet i kuvogner. I Omaha hadde mormonene et vinterkvarter.

Turen vestover fra Omaha fulgte the Mormon Trail” gjennom statene Nebraska, Wyoming og Utah til Salt Lake city, en reise på ca. 1637 km. Store deler av turen fulgte elvene Platte og North Platte som kommer helt fra Rocky Mountains i vest.

Tor Gervins forfedre fra Sandsvær fulgte tre forskjellige vogntog i  1862, 1863 og 1866. Dyre Anundsen og kona reiste i 1866. Dyre døde underveis og ligger begravet i Wyoming, et lite sted i Nebraska. De andre fra Sandsvær overlevde strabasene. Foredragsholder hadde flere bilder, historier og anekdoter som sa litt om immigrantenes liv på turen over prærien.

Hva skjedde med de etter at de kom frem
Dyre Dyresen skiftet navn, først til Dyre Anundsen og senere til Dyre Amundsen. Han var gift to ganger og fikk tre barn. Han livnærte seg som tømmerhogger og gårdbruker. Han hugget granitt til Salt Lake-tempelet og ble hedret i Black Hawk War (en krig mot Black Hawk indianerne) i 1866.

Anna Helena Amundsen (Dyresen) Johnson levde i et polygamiekteskap med Olaus Johnson. Hun fikk 8 barn og var bosatt i Salt Lake.

Berte Marie Amundsen og Ole Hansen som hun tjenestegjorde hos i Sandsvær giftet seg i Efteløt i 1862. Hun fødte et barn fire dager etter den lange reisen og fikk til sammen tre barn. Hun levde i et polygamiekteskap. De flyttet til St. Charles ved Bear Lake i Idaho i 1869 og livnærte seg som gårdbrukere. Berte Marie døde i 1915. Ole døde i 1899, han kom i krangel og ble stukket i ryggen med kniv

Gjertrud Marie Olsdatter ble enke på turen vestover og bodde i Salt Lake hos datteren Anna Helena.

LegacyDVD[2]

Rørende videosnutt
Til slutt viste Tor Gervin en videosnutt om hvordan det var å være pioner. Den kan du se her http://www.youtube.com/watch?v=8746BG7yy90

Det var flere som ble beveget over dette foredraget som gir mye rom for undring over levd liv.

Historien om familiemedlemmene som gikk over til mormonerne og utvandret, var en av historiene Gervin mente var viktig å få ut av «glemmeboken», og at det finnes mange slike historier var han ikke i tvil om.

Takk igjen for at du delte dette med oss.

Les Tor Gervins egen fortelling

Det er enda bedre å lese historien slik Tor Gervin selv skriver den: Mormoner-pionerene fra Sandsvær