Tag Archive | fødselsdag

Oldemor Kasparas livshistorie del 2

Her er fortsettelsen på min oldemors livshistorie som jeg har samlet informasjon til gjennom årene. Nedenfor vil du finne en liste over kildene jeg har brukt.

Gikk du glipp av første del kan du lese den her: På denne dag for 130 år siden ble oldemor Kaspara født – livshistorie del 1

Enke som 45 åring – holdt familien sammen

Kaspara og hennes store familie med 9 barn flyttet til Kristiansund i 1917 (Se flyttningsattest nr.2). I Kristiansund syntes Kaspara familien fikk rent for god plass: ”Tre rom og eget kjøkken!” Hun fikk syv barn til, så den ”store” plassen kom godt med. I Kristiansund var barneflokken blitt så stor at når de hadde barnevask på lørdagene, var hun ikke ferdig med den siste før langt mot kveld. Og da var det å reparere tøy, vaske og tørke det, slik at ungene kunne få det på seg om mandagen igjen.

En av stedene Kaspara bodde på - Skjærvaveien 2 i Kristiansund

En av stedene Kaspara bodde på – Skjærvaveien 2 i Kristiansund

Da Jonas Stefanus døde av tæring (TBC) i 1929 satt Kaspara igjen med ni ukonfirmerte barn. Hun hadde ikke stunder til å sture og det gnistrende gode humøret som hun hadde fått i vuggegave kom godt med. Men allikevel så var de første årene etter mannens død en hard tid for Kaspara. ”Det var fælt å miste han Jonas Stefanus”, syntes Kaspara. Med 16 barn, de fleste skolebarn og småbarn, måtte hun slite enda mer enn før. Hun som hadde mer enn nok med hjem og barn, måtte nå også sy, vaske og skure for folk for å få mat til alle barna. Nettene måtte tas til hjelp. Barna skulle ha klær, og den eneste muligheten var å sy selv. Dessuten jobbet de av ungene som var store nok på ”bergan”. Kristiansund var en av våre fremste klippfiskbyer, og alle som kunne krype og gå, hjalp til med å få fisken opp til tørk på bergene utenfor byen.

Klippfiskberg i Kristiansund - illustrasjonsfoto

Klippfiskberg i Kristiansund – illustrasjonsfoto

Etter at Kaspara ble enke fikk hun tretti kroner i uka av forsorgen. Enda hun trengte og fortjente disse pengene, føltes det likevel som et nederlag og en skam å motta dem. Hun fikk slengt etter seg mange ganger at hun og ungene lå samfunnet til byrde. Hun var fryktelig glad da de endelig kunne greie seg selv.

Omtrent et år etter at Jonas døde bestemte sosialsjefen i Kristiansund, at de ukonfirmerte barna til Kaspara skulle på barnehjem. Det er usikkert om sosialsjefen selv kom hjem til dem eller at det var noen andre i etaten, men heldigvis var en av de eldste sønnene til Kaspara hjemme fra arbeidet sitt da. Det var min bestefar Nordahl, og han ble så sint og sa: ” Ho mor å æ ska ta oss av ungan. Bare ha dokker ut.” Og slik ble det.

Det fortelles om Kaspara at hun hadde en egen evne til å skape latter og godt humør omkring seg. Andre barn ville være hos Kaspara og barna hennes, og Kaspara stod ved kjøkkenbenken og skar brød. Det gikk unna i mengder. Snek det seg innimellom en fremmed unge i køen, var ikke det så farlig. De som var sultne skulle få mat i hennes hus.

Kasparas jernhelse

Kaspara hadde en jernhelse, noe som hennes mange barnefødsler og høye alder var et vitne om. Da ”Spanska” (Spanskesyken var en uvanlig hard og dødelig form av influensa) gikk som en farsott over byen i 1918 ble også hun angrepet. Men hun overvant sykdommen og var siden frisk og i full vigør.

”Jeg føler meg som en ungdom”, sa Kaspara da hun fylte 70 år. Da fløy hun like lett som før rundt i fjæresteinene for å samle ved. ”Mor flyr som en geit og klatrer over piggtråden som en ungdom”, sa en av døtrene. Hun var visst den som innledet og avsluttet badesesongen på Innlandet også.

Oldemor Kaspara med noen av sine etterkommer i badestranden på Innlandet.

Oldemor Kaspara  likte å bade. Her med noen av sine etterkommer på badestranden på Innlandet.

Barna fortalte at Kaspara likte best å stelle huset selv, selv om hun hadde mange døtre som kunne hjelp seg. Hun synes døtrene var for sene i avtrekket og hun var selv en tilhenger av tempo og humør på alle områder. Barna hennes mente også at det var ingen som kunne lage ”ball” (blandaball) som Kaspara.

I Kristiansund bodde Kaspara først med familien i Skjærvaveien 2 (Se bildet av huset) og deretter i Heinsgata 13, i 40 år. (Se innvendig bilde av Heinsagata). Da hun feiret sin 90 årsdag bodde hun i en egen lettstelt leilighet i Knutsonske hus i Tempoveien. Helt til Kaspara var 94 år bodde hun alene i denne leiligheten og Kaspara stelte hele tiden selv. Hun lagde ball, bacalao og kjøttkaker. Det hendte rett som det var at noen av barna hennes stakk innom når hun hadde laget ball, fordi ingen overgikk henne i å lage den middagsretten. Til og med en grundig storrengjøring av både vegger og tak hver vår og høst foretok Kaspara på egen hånd. Hun fulgte med på radioen, og TVen og da hun var 90 leste hun fremdeles uten briller.

Intervjuer, avisartikler og TV-opptreden – unike oldemor

Pga. sin tallrike barneflokk og at så mange levde opp samt sin høye alder, ble Kaspara intervjuet i aviser, ukeblad som KK og Norsk Ukeblad og hun var t.o.m på TV. Det var Erik Byes juleprogram «Vi går om bord», hvor Kaspara ble intervjuet av Eik Bye selv. Dessverre så er dette et opptak som NRK ikke har tatt vare på, men ukebladartiklene og avisartiklene kan du finne under slektssiden min under Kaspara.

Kaspara Artikkel I N.U mindre

Del av artikkel i Norsk Ukeblad da Kaspara var 95 år. «Jeg må ha huskeliste for å holde orden på ungene»

Da hun var 94 år flyttet hun på Barmannhaugen eldresenter i Kristiansund. Der hadde hun en egen trivelig stue med, TV, sine egne møbler og koselige pyntegjenstander, veggene var prydet med store gruppebilder av hennes egen nærmeste familie.

Kaspara var sprek og i fin form like inntil et par uker før hun døde. Da hun døde 98 år gammel 16. februar i 1983 i Kristiansund hadde hun satt 17 barn til verden, hun hadde da 34 barnebarn, 47 oldebarn og 14 tippoldebarn. Hvor mange etterkommer hun har nå er vel snart like tallrik som ”havets sand og himmelens stjerner”

Jeg vil avslutte med Kasparas egne ord om sitt liv som hun uttalte da hun var 94 år: ”Jeg har hatt det så godt, så godt. Barna var og er min rikdom og glede, men fremdeles gjør det vondt inne i meg når jeg tenker på den første lille piken min som døde….”

Kilder:

  • Anny Rødsand (2007): Små historier av barnebarnet Anny Rødsand
  • Avisutklipp (1951): To avisutklipp om Kasparas 70 årsdag. Udentifisert hvilke aviser, men sannsynligheten er at det var Tidens Krav og Romsdalsposten, ca sept 1951
  • Avisutklipp (1974): Hun gav aldri opp”, Lørdagsprofilen i en Kristiansundsavis.
  • Cathrine Apelseth-Aanensen (2007): Minner om oldemor
  • Charles Ellingsen (1990): Slekten Ellingsen bind 1, nr 369/145
  • Hjørdis Hanneseth (f. Rødsand) (2007): Rettelser og tileggsinformasjon
  • Kaspara Rødsand (1979): Sitater fra diverse intervjuer – se nedenfor
  • Kirkebok (1885): Ministrialbok for Sortland 1885-1894, s5, nr. 28
  • KK (1979): Kaspara var gravid i 13 år”, av Inger Jensen
  • Nekrologer (1983): To nekrologer fra avisen i Kristiansund. En om bisettelsen, en fra Sentralmisjonen og Ynglingeforeningen
  • Norsk Ukeblad (1979): Jeg må ha huskeliste for å holde orden på ungene, av Per Olav Berg
  • Roger Jonsen (ca 1979): Påbegynt intervju av Roger Jonsen (oldebarn)
  • Sortland bygdebok (2012): Gård og slekt, del 5.

På denne dag for 130 år siden ble oldemor Kaspara født – livshistorie del 1

Denne overskriften møtte meg på FaceBook i dag. Skrevet av min tremenning Nina Sigbjørnsen, med verden nydeligste bilde av henne som baby sammen med vår felles oldemor Kaspara. Siden jeg fikk denne påminnelsen så føler jeg at jeg vil feire min oldemor ved å dele min oldemors livshistoriet slik jeg har greid å samle den i fra forskjellige kilder.

Kaspara Kristine Marie Ellingsen (gift Rødsand) 1884 – 1993 – del 1

Samlet, bearbeidet og skrevet av Cathrine Apelseth-Aanensen (oldebarn av Kaspara) 2007

Kasparas ansikt gjennom årene

Kasparas ansikt gjennom årene

Det jeg selv husker best om min oldemor Kaspara var hennes besøk hjemme hos oss da jeg var liten og jeg skulle feire fødselsdag. Hun bodde da gjerne hos oss en liten stund. Jeg fikk ofte en femmer (5 kr) den første dagen hun var på besøk. Jeg var også veldig fasinert når hun tok løs håret og satte det opp igjen med kammer. Ikke minst husker jeg alle de fargerike ”labban” hun strikket av restegarn og de mange fine brosjene hun hadde. (Jeg har arvet en av de og bruker den ofte). Jeg hadde også en stor respekt for oldemor Kaspara. Jeg turte aldri tulle med henne. Gjennom årene har jeg har samlet mye informasjon om Kaspara og dette er et forsøk på å skrive historien om min oldemor. Jeg ønsker gjerne informasjon hvis det er noen feil eller det mangler noe som burde være med. Etter å ha bearbeidet alt stoffet jeg hadde om Kaspara så fikk jeg større respekt for den hun var. Dette var en person med stor offervilje og standhaftighet, som mesteparten av tiden satte andres behov først, fremfor seg selv. Hun måtte også ha hatt en utrolig fysisk sterk helse for å kunne gjennomføre alle disse fødslene og leve så lenge som hun gjorde. Det er en fin og god arv hun har gitt sine etterkommere.                       _______________________________________________________

Fødsel og oppvekst

Kaspara ble født i Vesterålen, og hun vokste opp som nummer fem av 10 søsken på gården Alstad i Fiskefjord i Sortland kommune. Faren het Christopher Paulus Ellingsen og moren het Christine Johanne Andrea Paulsen. Kasparas far var fisker og bygningsmann. Ved siden av hadde foreldrene hadde et lite gårdsbruk såpass stort at det kunne fø fire til fem kyr og noen sauer.

Kaspara ble født 11. september 1884. I Ministrialboken for Sortland hvor opptegnelsen av hennes dåp er oppført, står det at foreldrenes bopel er Rødsand. Det er fordi Fiskefjord er en gårdsbruk under Rødsand.

Utsikten fra gråden Fiskefjord hvor oldemor Kaspara vokste opp. Bildet er fra 2006

Utsikten fra gråden Fiskefjord hvor oldemor Kaspara vokste opp. Bildet er fra 2006

Kaspara ble hjemmedøpt 22. nov 1884 av John Andersen Fiskefjord. Denne John Andersen er nok samme person som Kasparas mor Christine Johanne Andrea Paulsen kom i fostring hos da Christines mor (Anne Johanne Johnsdatter Sommerset) ble syk. (Se historien om Christine)  Det var langt til Sortland kirke som var kirken de tilhørte. For å få barna døpt måtte de ro i to timer før de var fremme. Det var ikke veier, ingen broer som bandt øyer og halvøyer sammen. Kun smale kronglete stier og robåten. Derfor dro de ikke til kirken om vinteren. De ventet med dåp og bryllup til det var trygt å ro over til Sortland. Sannsynligvis så var Kaspara syk og så hadde de nøddåp for sikrets skyld i tilfelle hun døde. De betraktet dåpen som nødvendig for frelse, det vil si at barn forble usalige dersom de ikke ble døpt i Guds navn. Hvis en udøpt døde, endte han eller hun ”i fortapelsen” som de uttrykte det. Derfor var hjemmedåp den gang vanlig. Navnet hun fikk til dåpen var Kaspara Kristine Marie Ellingsen. Kaspara ble noen ganger skrevet K asbara – dette står bla. på hennes gravstein og hun ble ofte kalt ”Bara”, men i Ministrialboken for Sortland hvor hennes dåp er ført inn 5. Jul 1885, er navnet hennes skrevet Kaspara.

Tidlig måtte Kaspara lære seg å kjenne hvordan det var å jobbe hardt, siden det var barna og moren som måtte drive gårdsbruket. 12 – 13 år gammel måtte hun som de andre i søskenflokken på ti, være med og kutte tang i fjæra som ble kokt og anvendt til dyrefor og riskvister ble blandet i dyreforet for å drøye det. Hun samlet rekved, sanke bjerk i fjellet og skar torv til brensel. Det var mange torvsekker som ble båret til gårds av Kaspara og søsknene hennes. Da hun var 13 år hadde hun ansvaret for fjøsstellet. Det var ingen pardon der oppe i fiskefjord i Vesterålen. Kaspara var heller ikke store jenta da hun kom fra fjøset hjemme, med melkespann i begge hender. Hun mistet balansen og tippet bakover i bakken. Hun slo seg i baken så smertene jog gjennom hele henne. Hun ville ikke fortelle inne at hun hadde mistet melken, hun torde ikke si det til faren sin, han kunne bli sint. Hun gikk å la seg og skyldte på noe annet. Dette fallet gjorde nok at hun noen ganger strevde gjennom livet med vond rygg og et dårlig bein, men eller så hadde Kaspara utrolig god helse.

Sin skolegang hadde Kaspara i Blokken, og for å komme dit måtte de i båt. Det var ganske lang å ro dit også. Da avstanden var for lang til å ro tilbake samme dag, måtte skolebarna innlosjeres på stedet og hun måtte ham med seg niste for hele skoleuka. Det var tre ukers skole i slengen og i alt 15 ukers skoletid i året.

Vielse og familieliv

Jonas Stefanus Rødsand og Kaspara var barndomsvenner og naboer. Etter Kasparas konfirmasjon ble de forelsket. De giftet seg 26. mai 1903. Da var Kaspara 18 år og Jonas var 23 år, og de flyttet inn hos Kasparas svigerforeldre John Jørgen Johanessen og Wilhelmine Stephensdatter på Rødsand. Det var litt bedre plass på Rødsand enn i hennes eget barndomshjem. Jonas hadde kun fire søsken som var i livet, (se familiebilde av fam. til Jonas) , mens Kaspara i 1903 hadde syv søsken som var i livet. Det var også trangt om plassen på Rødsand men nok av kjærlighet, samhold og moro.

Jonas og Kaspara

Jonas og Kaspara

Kaspara forteller selv med et skøyeraktig smil: ”Men litt privatliv ble det jo. Han Jonas og æ fikk da såpass privatliv på de åtte åran vi bodde hos mine svigerforeldre at vi rakk å få fem barn”. Det gikk fem år før neste barn kom. Kaspara forteller: ”Jeg ble så glad da jeg ikke fikk flere barn. Trodde at det var stopp med femtemann.” Men det skulle komme 11 til. En gang var en av svigerdøtrene til Kaspara litt frempå og spurte om de brukte noen form for prevensjon. Kaspara sa da at de prøvde alt som fantes (av informasjon og prevensjon?) den gangen.

Kaspara født hele 17 barn, men det første barnet, en liten pike ved navn Valborg Kristine (tvilling med Ekrolf) døde bare ni uker gammel. Hun mistet også et barn da hun var to-tre måneder på vei, etter et fall på holkeføre. De andre 16 vokste opp, sunne og friske. Ungene vokste opp på kokt fisk, poteter, gulrøtter og kålrabi. Dette kunne de dyrke og få fatt i selv. Stekt fisk vanket det mer sjeldent, for fett til å steke i kostet penger. Det gjorde derimot ikke kokevannet.

Kaspara og alle 16 barna som voksteopp i ca 1950

Kaspara og alle 16 barna som voksteopp i ca 1950

I tidsrommet 1903-1927 var Kaspara sammenhengende gravid i tretten år. På den tiden var det kvinnens plikt først å fremst å være hustru og mor. Familieplanlegging var det ingen som hadde hørt om. Hvor mange barn man skulle ha, var det Gud som bestemte. Dessuten var en stor barneflokk i begynnelsen av vårt århundre en sikkerhet og en garanti for en trygg barndom. ”Ble du aldri lei av å ha så mange barn?” ble Kaspara spurt da hun var 95 år gammel. Hun ble stille noen sekunder. Så sa hun lavt: ”Å jo, jeg kunne ofte være lei av å ha så mange. Men det ville jeg ikke vise til noen, ikke til Jonas Stefanus engang. Og du vet, etter som barna kom, en etter en, så ville jeg ikke ha mistet noen av dem. Det var nok å miste den første…”. Fødslene gikk greit for Kaspara. Verre var det under svangerskapene. De var ille og hun var dårlig hele tiden. Men jobbe måtte hun. Når hun var så dårlig at hun ikke greide å komme seg opp av sengen, lå hun i sengen og strikket strømper.

Strikkende hardtarbeidende oldemor

Kaspara strikket gjennom nesten hele sitt liv. Det sies til og med at hun gikk og strikket på gaten da hun skulle besøke naboer og venner, eller hun skulle i butikken å handle. Det er mange som har vært så heldig å få et par tykke sokker, eller ”labba” som vi sa, som hun har strikket. Jeg har et par ”labba” ennå som hun strikket til meg. Mitt tidligste minne om oldemor Kaspara er at hun strikket strømper fra garn hun hadde i forklelommen sin mens hun lagde middag på den store svarte vedkomfyren sin. (Se bilder av mine labba)

Kaspara strikket fortsatt som 90-åring

Kaspara strikket fortsatt som 90-åring

Med lite penger og med mannen på sjøen (Jonas var fiskebåt-skipper) måtte hun mesteparten av tiden henge i som en slave etter vår tids arbeidsbegrep. Først oppe og sist til sengs. Noe som betydde opp kl. fem om morgenen og i seng rundt midnatt. Bortsett fra å strikke, sydde også Kaspara alt til barna. Hun til og med spant og kardet garnet. ”Jeg rakk aldri som andre mennesker å gå i kirken på søndagene. Jeg fikk aldri tid til det mens ungene var små. Jeg har aldri hatt tid til noe som helst, bortsett fra å skape et hjem og holde liv i ungene,” sa Kaspara om arbeidsdagene sine. Men det var en ting som Kaspara var veldig glad i og det var å lese bøker. Siden tid var en mangelvare så kombinerte hun gjerne oppvask og boklesing. Hun satte boken et sted hvor hun kunne lese i den mens hun tok oppvasken.

Kaspara likte å lese. Her hjemme hos seg selv med 2 av sine sønner.

Kaspara likte å lese. Her hjemme hos seg selv med 2 av sine sønner.

Omsider fikk Kaspara og Jonas Stefanus sin egen stue med fjøs. Av svigerforeldrene fikk Kaspara ei ku og en sau. Det var hun som måtte stelle og melke kua og sanke for til dyra i tilegg til pass av fem viltre unger. Jonas var for det meste bort på fiske. Av og til kunne han være bort i flere måneder og da hadde han oppholdssted i Florø.

Kaspara med familien i Florø ca. 1912

Kaspara med familien i Florø ca. 1912

I 1911 tok Kaspara med 5 barn og flyttet etter til Florø. (Se flyttingsattest 1). Florø var den gang et bitte lite sted, hvor alle kjente hverandre og hvor slit og nød var en del av hverdagen, mens stress og ensomhet nærmest var ukjente fenomener.  Familien Rødsand fikk aldri råd til å bygge et eget hus. I Florø talte familien elleve medlemmer. Elleve medlemmer levde i en stue, et soverom pluss et kjøkken som de delte med en annen familie. Familien eide to senger. De som ikke fikk plass i dem lå på gulvet. ”Det gikk så fint så,” husker Kaspara. ”Dere må tenke på at i 1916 falt det ikke vanlige folk inn at man skulle ha vært sitt rom. Det var en ufattelig og nesten idiotisk luksus. Nei, man fikk være glad om man hadde såpass sengeplass at det gikk an å snu seg i sengen.”

Kaspara husker kronåret for fisk. Det var i 1916 det året da silda sto tett og sølvblank inn i fjorden. Gullåret hvor fattige familier hadde råd til å kjøpe litt annet enn bare det aller nødvendigste. Jonas Stefanus tjente hele seks tusen kroner som fiskebåt-skipper. Det året kjøpte de noen møbler, men drømmen om eget hus ble alltid bare en drøm. Det kom aldri mer slike kronår.

Hvordan gikk det med min oldemor da hun ble tidlig enke med 16 barn kan du lese videre i neste blogginnlegg. En oversikt over alle kildene jeg har brukt vil også bli lagt ut her.

_________________________________________________________________________________________

Ønsker du å skrive livshistorien til dine slektninger kan du begynne med disse spørsmålene: 50 spørsmål du kan stille i et intervju av en slektning

Gratulerer med 144 -årsdagen oldemor

Please use the language translator button on the top right hand corner if you don’t speak Norwegian.

Vokste opp i Ålesund
27. januar 1870 ble min oldemor Anna Sophie Caroline Lønberg født. Det vil si at datoen i dag er hennes fødselsdagsdato. Jeg fikk dessverre ikke møtt denne oldemoren min, fordi hun døde 57 år gammel av hjernedrypp.

Anna Sophie ble født i Buholmstrand i Ålesund som den yngste av 9 søsken. Jeg vet at faren hennes Clemet var huseier og kom som 16 åring fra Øyer i Oppland til Møre og Romsdal for å arbeide. Det finnes ikke bilder av Anne Sophie fra hun var yngre enn 19 år. Jeg har fått høre i fra en slektning at hennes far trodde at det var synd å bli tatt bilde av. Kanskje det var grunnen?

Hun ble konfirmert i Ålesund i 1885 og fikk karakteren «Meget god».

Reiste til Bergen
Mellom 1885-1890 reiste Anna Sophie til Bergen. Der tok hun bilde av seg og det er det første bilde vi vet om som er tatt av henne. Hvorfor og hva hun gjorde der før hun traff min oldefar har jeg ikke greid å finne ut. Jeg finner verken utflyttingen fra Ålesund eller innflyttingen til Bergen. Hun står også som ugift kvinne da hun

Uansett så treffer hun min oldefar Ludvig i Bergen og de gifter seg i 1890. I Bergen får de 5 barn før de flytter tilbake til Anna Sophies fødeby, Ålesund. Der får de 6 barn.

Anna Sophie med en del av familien samt det første barnebarnet  1912

Anna Sophie med en del av familien samt det første barnebarnet 1912

Hvordan overlever man slik sorg?
Anna Sophie mistet 6 av sine barn. Nesten alle hadde rukket å bli unge voksne. Den første sønnen reiste hjemmefra som 16 åring og kom ikke hjem før etter hennes død, sønnen på bilde over (øverst til venstre) som har fått sitt første barn,  druknet i et forlis, 2 døde av tuberkulose i 20 årene, en datter døde av tyfus i 16 år gammel og en gutt døde 1 år gammel av hjernebetennelse. Hva dette gjør med en mor og en kvinne tror jeg ikke at jeg greier å fatte. Hvordan overlever man en slik sorg og hvilket preg setter det på kropp og sinn?

Kvinneforening, håndarbeid og aviser
Hva ellers Anna Sophie bedrev utenom å håndtere en familie med 11 barn vet jeg dessverre heller ikke så mye om. Glemte å spørre mormor da hun levde. (Flere som kjenner til den?) Det eneste jeg har som kan fortelle litt om hva hun drev med er noen bilder.

Anna Sophie hekler 1926

Anna Sophie hekler 1926

 Håndarbeid og en slags kvinneforeningsarbeid ser det ut som hun drev med.

Anna Sofie kvinneforening hjemme

Anna Sophie forest til høyre. En slags kvinneforening?

Nedenfor er det siste bildet som er tatt oldemor Anna Sophie.

Anna Sophie leser avisen på trappen utenfor huset sitt.

Anna Sophie leser avisen på trappen utenfor huset sitt.

I dag på hennes fødselsdag er en fin dag å minnes min oldemor i noen ord å bilder.