Archives

Foredrag – Lena Roer om hvordan hun skrev sin slektsroman Ringrosen

Mange ideer og inspirasjon fra dette foredraget for en slektsgransker

På lørdag var det medlemsmøte i DIS-Østfold. Jeg gledet meg veldig til dette møtet fordi denne gangen var det forfatteren Lena Roer som holdt et foredrag om sin slektsroman Ringrosen. Jakten på en sannhet. En bok som jeg hadde bestemt meg for å lese. Boken er basert på virkelige hendelser fra Lena Roers bestemor, Randis, oppvekst i Kragerø. Randi er bare 10 år da hennes mor dør i en tragisk togulykke i London i 1912. Siden hennes far er kaptein i utenriksfart, må Randi og hennes bror bo hos tante Sevy.

Bak på permen av boken står det: Ringrosen. Jakten på en sannhet er en historie om å vokse opp og finne sin egen vei og styrke – til tross for mye ytre motstand.

Lena Roer og jeg. Måtte ta en liten prat med en slik inspirerende foredragsholder.

Lena Roer og jeg. Måtte ta en liten prat med en slik inspirerende foredragsholder.

Prosessen med å skrive en slektsroman

Hva kan vi som slektsforskere lære av Lena Roers foredrag som beskrev mye av prosessen det er ved å skrive en roman om sin bestemor og hennes familie.

KILDER
Lena Roer sa selv at hun brukte myyyye tid på research. Det som slo meg da Roer fortalte om alle kildene hun benyttet var at hun virkelig hadde forsket på alt som var mulig å finne rundt fakta, historie og skildringer fra den aktuelle tiden, og hendelsene. Nedenfor er de kildene hun oppgav, som gav meg flere ideer til kilder jeg kan sjekke nærmere.

Google – søkemonitor på nettet

Bestemorens album med postkort – skriv av teksten slik at de er søkbare og lettere å forstå

Lydbåndopptak av bestemoren –  forteller om hendelser i livet

Slektsting (eller slektskatter som jeg kaller det).

Skrevne memoarer (eller dagbøker) – -skriv de av slik at de blir søkbare – bruk noen kvelder.

Samtaler med familien

Digitalarkivet, Ancestry. com, Riksarkivet (fant en gammel saksmappe).

Sjøhistorie.no

Gamle aviser på mikrofilm, hvor hun fant en beskrivelse av begravelsen til oldemoren (Randis mor).

De siste tidsvitnene – eldre mennesker som er tidsvitner til hvordan tradisjoner ble utført slik som en begravelse.

Kragerø og Skåtøy Historielag og deres årbøker

Diverse bøker i bibliotekenes arkiver

Norsk Maritimt Museum

Norsk Folkemuseum, Telemark museum

Diverse treff og møter med lokalkjente i Karagerø

Snakke med de som vet – dvs. eksperter på forskjellige ting som sjøfart, historie osv.

Lena Roer viser frem bestemors album

Lena Roer viser frem bestemors album

Lena Roers beskrivelser om hvordan hun fant og brukte kildene inspirerte i alle fall meg til et sterkere ønske om å søken etter flere kilder i min slektsforskning. Jeg kommer nok ikke til å skrive en roman, men en del familiehistorier er det blitt og flere kommer nok, gjerne en slektsbok også. Det som jeg ønsker å gjøre mer av, er å skrive av håndskrevne dagbøker, notater og brev slik at de blir både søkbare og letter å finne frem i. Ikke minst er det fint å ha med som sitater (klipp og lim – hvis det er skrevet av). Snakke med tidsvitner er en annen ting som jeg tror ville være både givende og interessant. Mer sjekk hos lokale historielag og museer vil nok også være nyttig. Jeg er også så heldig å ha et lydbåndopptak av deler av min bestefars historie. Det var min storebror Roger som tok det opp på bånd. Vi hører t.o.m mormor snakke i bakgrunnen. Så jeg anbefaler virkelig å ta opp intervjuer eller samtaler av de eldre i familien.

Hvordan organisere det hun fant ?

TIDSLINJETAPET
Lena Roer har brukt mange år på å samle inn informasjon til romanen Ringrosen. For å systematisere og organisere det hun fant, lagde hun en tidslinje (her kan du se hvordan lage en enkel tidslinje i Word), eller nærmere bestemt en tidslinjetapet som hang på hennes kontor. Her brukte hun forskjellige farger av Post-it lapper ut i fra hendelser, kategorier eller folk. Dette er en super ide for alle som ønsker å skrive en slektsbok eller slektshistorie. Bare det å omgi seg med en slik tidslinjetapet vil jo inspirere oss til skrive.

Det ble spurt et spørsmål i fra salen om hvor lang tid Lena Roer brukte på å skrive sin slektsroman (dvs. selve skriveprosessen). Selv om Roer hadde samlet i flere år brukte hun allikevel 3 år på å skrive. Hun visste alltid at hun ville bli ferdig med slektsromanen men ikke helt når. Slik informasjon er både til trøst og inspirasjon. Det gjør ikke noe hvor lang tid vi bruker på slektsboken (e.l), bare vi blir ferdige.

Lena Roer viser frem sin tidslinjetapet

Lena Roer viser frem sin tidslinjetapet

Hvilken historie skulle fortelles og hvordan?

Lena Roer beskrev videre hvordan prosessen var da hun skulle bestemme seg for hva hun skulle gjøre med denne familiekrøniker som er fortalt over mange år.  Hun var inne på manus til film, TV-serie, dokumentarfilm og dokumentarisk bok. I en gammel saksmappe på Riksarkivet fant Lena Roer bestemoren hemmelighet. Det ble bestemmende for hennes valg av medium og hvordan historien skulle utarte seg. Hun ville fortelle bestemorens oppveksthistorie og skrive en roman om henne.

Ringrosen=Ringblomst
I  bestemoren Randis siste memoar-bok falt det en dag ut et gulnet papir fra 1911. Det var diktet Ringrosen- som bestemoren hadde spart på hele sitt liv.  Etter å ha lest diktet og grunnet på det følte Lene Roar at kanskje kjente bestemoren seg selv som en Ringrose –  sterk okke som. Dette diktet ga en inngang til å fortelle en historie om hvordan hun kanskje hadde funnet en kraft til å stå i sitt liv.

Flette inn historiske hendelser
60-70% av boken er reelle hendelser, men ellers så flettet Roer inn historiske hendelser som skjedde i samtiden og sannsynligvis ville ha en påvirkning i de liv som levdes på den tiden.

Våre forfedres tanker og følelser
Hvis ikke våre forfedre skrev dagbok e.l. så er det vanskelig for oss å beskrive hva de følte. Dette vil vi da aldri få vite helt sikkert. Slik er det i romanen Ringrosen også. Tanker og følelser er slik forfatteren Roer ser det for seg. Hun tenkte mye over teksten i sin bok og fant ut at det er rom for å reflektere over en tekst.

Øve på å skrive – treffe riktige mennesker
I en slik prosess som det er å skrive en roman var det viktig for Roer å treffe riktige mennesker. Selv om Roer er tekstforfatter og har jobbet som det hele sitt liv, så måtte hun øve på å skrive godt nok skjønnlitterært for at det skulle bli antatt – og leseverdig.  Roer traff en manuskonsulent som var til stor hjelp og kritiker i hennes skriveprosess.  Familien og venner heier på deg i en slik prosess, men er kanskje ikke ærlige nok. Derfor er det viktig å finne ærlige mennesker som sier det som det er når du skrivet – slik at det blir bra.

Familiehemmeligheter

I tillegg snakker Roer litt om hva det betyr for oss å finne ut av familiehemmeligheter, og hva som skjer når vi ser dem i et nytt lys. Hennes siste del av foredraget handlet om dette tankevekkende: Hva skjer når vi har funnet ut av sannheten?

Med større forståelse kan vi tilgi både dem som gikk før oss og oss selv.
For oss slektsforskere så er dette en viktig del av vår granskning. Hva skal vi ta med og hvor går grensen over det vi kan ta med. Roer forsetter med og fortelle at når vi kjenner hemmeligheten som bestemor Randi bar på, forstår vi så mye mer. Det er viktig å løfte frem sannheten og se situasjonen i nytt lys fordi innsikt gir forståelse. Et traume kan bæres på DNA-nivå gjennom 4 generasjoner. Med større forståelse kan vi tilgi både dem som gikk før oss og oss selv. Da kan vi gå videre og legge ting bak oss.

Lene Roers konklusjon på familiehemmeligheter, hadde stor innsikt og appellerte veldig til meg som slektsforsker – ja, mine forfedre har familiehemmeligheter – og jeg tror og følte at det Roer sier er veldig viktig for oss alle. Ikke bare er slektsforskning en spennende hobby, men slektsgransking kan skape større forståelse for hvem vi er og hvorfor vi handler/tenker som vi gjør. Blir det ikke da også lettere å tilgi oss selv?

Du kan kjøpe boken ved å klikke på bildet under eller her. 

Ringrosen

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Flere tips: Skriv familiehistorie – 10 steg for å gjøre din slektsbok e.l. til en realitet

 

 

Spedalske i Norge: Ny bok og diverse kilder

Forsiden til "Ti tusen skygger"

Forsiden til «Ti tusen skygger»

Please use the language translator button on the top right hand corner if you don’t speak Norwegian.

VG+  skriver i dag (da finnes den vel i papirutgaven av i dag) om en ny bok som heter «TI TUSEN SKYGGER EN HISTORIE OM NORGE OG DE SPEDALSKE» av Bjørn Godøy som er cand. philol. i historie.  I omtalen av boken hos bokeksperten.no, står det bl.a I førti år, mellom 1830 og 1870, fremsto spedalskhet som en av de største truslene mot folkehelsen i Norge.

Vi som driver med slektsforskning kan oppleve at en av våre forfedre var spedalske, eller i alle fall at de levde med denne  sykdommen rundt seg. For som det står videre i omtalen av boken : På kyststrekningene mellom Stavanger og Tromsø levde folk i angst for å bli rammet. Jeg har mange forfedre på denne kyststrekningen. For å mer sette med inn i hvordan samfunnet var på 1800- tallet er dette en bok jeg ønsker å lese.

Her kan du kjøpe boken: Bokkilden.no  – finnes også som e-bok.

Flere bøker som er til hjelp i slektsforskning, omhandler slektsforskning eller bøker med slektshistorier som kan inspirere kan du finne her: Bøker

Omtale av boken:
Spedalskhet er en av de eldste og verste sykdommer som menneskeheten kjenner til. Tidlig på 1800-tallet gikk den blant annet under navnet Lepra borealis, Norvegica. Andre steder i Europa var spedalskhet utryddet for lengst.

I Norge herjet sykdommen verre enn noensinne. På kyststrekningene mellom Stavanger og Tromsø levde folk i angst for å bli rammet. Minst ti tusen mennesker opplevde at marerittet ble virkelighet. Spedalskhet forvandlet dem til skrekkinngytende, dødningaktige skikkelser. De ble makabre skygger av seg selv. I førti år, mellom 1830 og 1870, fremsto spedalskhet som en av de største truslene mot folkehelsen i Norge. Sykdommen lenket landet fast til en dyster og primitiv fortid – i en periode da myndighetene mer enn noe ønsket å modernisere samfunnet.

Ti tusen skygger er historien om en fryktelig sykdom, om norske myndigheters kamp for å utrydde trusselen, og om mennesker som ble ødelagt på grusomste vis. Det er også fortellingen om en komité som foreslo å kastrere alle menn i visse familier, om uregjerlige spedalske med draget på damene, og om leger som mente at Vestlandet simpelthen var helsefarlig.

2 spedalske fra Norge

2 spedalske fra Norge

Bror til min 7de tippoldefar var spedalsk. Han fikk ikke giftet seg med sin trolovede (eller hun ville vel ikke):

Helga fekk skilsmissdom frå festarmannen Pål Andersson frå Høydalen. Helga hadde trulova seg med Pål Adersson, bror åt stefaren Johannes. Men i 1619 sende Johannes Knut Knutsson til Bergen med fullmakt til å oppheve trulovninga. I grunngjevinga heiter det at stedotra hans, Helga, i åtte års tis hadde bore ein tung kross med festermannen sin, Pål andersson, fordi han hadde vori spedalsk. I nokre år hadde Pål og Helga » brugt adskillige loulige raad, oc kunde dog icke bliffue hiulpen» Difur kravde Johannes at stedotra «maatte bliffue Povel Anderssøn quit oc hun maatte sig igien i Ecteskab begiffue med en andren erlig Mandsperson». Domen frå Bergen Domkapitel sa at sidan dei på alle måtar hadde prøvd å fordrive sjukdomen utan noka hadde hjelt, burde Helga » for Fornes Povel Anderssøn quit og fri at vere», og ho kunne gifte seg med kven ho ville.» (Bydebok for Naustdal, gården Gryta s. 265.266.)

I 1614 laut han (Pål Andersson) bøte 4 dl. fyr di at «hand laa med sin festerpige og bleff strax der effter spedalsk saa der bleff ingenn bryllup giortt». (Soga om Flora s. 640)

Lepraregisteret og annen informasjon

Om Lepraregisteret: Det norske Lepraregisteret ble opprettet ved kongelig
resolusjon i 1856. Registeret skulle ha to formål. For det
første skulle det gi en oversikt over hvor omfattende
leprasykdommen var, og dernest klarlegge materialet
for epidemiologiske analyser

Lepraregisteret 1856-1956  – Webbok

Fortegnelse over de spedalske i Norge i 5-året 192l—l925.

Intervju med en av de siste spedalske i Norge – NRK 1958

Lepraarkiva i Bergen – se meny på høyre side

Spedalske og norsk lov – kunne de bl.a gifte seg?

Lepramuseet i Bergen

http://www.bymuseet.no/?vis=80

http://www.bymuseet.no/?vis=958

http://www.bymuseet.no/?vis=969

Digitalarkivet:

Da jeg søkte på person i digital arkivet fikk jeg 677 treff:

Fra digitalarkivet - personssøk=spedalske

Fra digitalarkivet – personssøk=spedalske

Da jeg søkte på kilde i digitalarkivet= spedalske – fikk jeg dette opp:

Fra digitalarkivet - søk i kilder=spedalske

Fra digitalarkivet – søk i kilder=spedalske

 

 

«1001 natt» spennende dokumentarroman fra 1700 -tallet

1001 nattEtternavnet Moss
Min mann har en forfar som heter Abraham Moss (1748 (-51)-1831) som han ikke finner forfedrene til (rykte er at far er en Ole Moss som var klokker i Moss – finner ingen bevis). Så når jeg ser etternavnet Moss i forbindelse med dokumentsrommanen 1001 natt fra denne, måtte jeg bare lese den. Kanskje personen Niels Moss i boken var i familie med Abraham Moss? Uansett virket det som om handlingen var spennende i seg selv. Norske slaver i Algeri!

Etter å ha lest boken så synes jeg at det som var aller mest spennende, var forfatterens forskning for å skrive denne fakta-fortellingen. Det var vel slektsforskeren i meg som dukket opp.

Om 1001 natt
Vetle Lied Larsen som er forfatter og journalist finner noen opplysninger i et brev fra bergens-biskopen Johan Nordahl Brun (som faktisk er en av Lied Larsens forfar) som setter Vetle Lid Larssen på sporet av den ene av nordmennene.

«Derfra starter et langvarig arbeid med å forfølge tråder og grave i utallige arkiver i flere land, i seg selv et fascinerende etterforskningsarbeid. Etterforskningen avslører hva som skjedde med trønderen Niels Moss og bergenseren Christian Børs etter at de reiste til sjøs i 1769. Den ene ble kastet i de beryktede slavefengslene i Algerie, den andre ble den algirske keiserens personlige kaffeskjenker, den høyeste stilling noen hoffslave kunne få.»

Jeg anbefaler boken for de som liker historie, forskning, faktabasert fortelling. Jeg ble virkelig underhold og samtidig gav den meg et innsyn i «i nytt historisk materiale, i enda et dystert kapittel om menneskers undertrykking og utbytting av hverandre»

Han har i tillegg 200 sider med rene kildehenvisninger

Det sto litt om familien til Niels Moss, men ikke nok til å finne ut om han var i familie med min manns Abraham Moss.

Her kan du kjøpe boken: Bokkilden.no – finnes i flere formater som e-bok, lydbok etc.
Flere bøker som er til hjelp i slektsforskning, omhandler slektsforskning eller bøker med slektshistorier som kan inspirere kan du finne her: Bøker

Juletradisjoner i gamle dager

Jul i NorgeHvordan feiret de jul i gamle dager?
Når vi nå nærmer oss julehøytiden har det fått meg til å tenke på hvilke juletradisjoner mine besteforeldre og oldeforeldre hadde. Og hva med de av mine forfedre som levde for 200 år siden og enda lengere bakover? Har vår families juletradisjoner blitt arvet fra generasjonene før?

Bløte jordbær på julaften
Vi har flere, men den mest spesielle er at vi spiser opptinte, bløte jordbær med fløte på til dessert på julaften. Grunnen til dette er at bestefar som var formann på en fiskebrygge hadde tilgang til fryser før mange andre privatpersoner hadde det. Så å spise opptinte jordbær midt på vinteren var en ny luksus og veldig få forunt. Derfor ble dette vår juledessert.

Boken «Jul i Norge» – lærer oss litt om hvordan våre forfedre feiret jul
Jeg har nettopp kjøpt meg boken «Jul i Norge» for å lære litt mer om norske juletradisjoner og da særlig de gamle tradisjonene som mine forfedre hadde. Dette er en del av å «utdanne» meg selv for å kunne (forhåpentligvis) forstå livet til mine forfedre bedre og å kunne skrive mer utfyllende om livet deres.

Ørnulf Andreas Hodne (født 1935) er  forfatteren av boken og er en norsk folkeminneforsker, sakprosaforfatter og statsstipendiat. Hodne er utdannet lektor med fagkretsen nordisk språk og litteratur (hovedfag), historie, geografi med etnografi og folkeminnevitenskap.

I 2007 utga han boken «Jul i Norge» og her følger han juletradisjonene bakover i tid, og viser hvordan de er blitt holdt i hevd i by og bygd over hele landet. Mange skikker er gått ut av bruk eller har fått nytt innhold – og nye er kommet til i takt med at samfunnet forandres.

Boka tar for seg både forberedelsene og feriringen knyttet til de enkelte festdagene, fra matlaging, rengjøring og pynting til lussinatt, fromesse, kirkereise, julevake, spådommer, julegilder og leker. Og vi får høre om gamle tradisjoner rundt rokkemann og låvekone, julegeita, stjernegutter og Eldbjørgdag – og nyere innslag som julenisse, gravlys, juletre og juletrefester.

Her kan du lese mer om boken: ØRNULF HODNE: Jul i Norge. Gamle og nye tradisjoner

Boken koster ca kr. 369,- men på Tanum koster den nå 323

Har dere noen juletradisjoner som har vært i familien i flere generasjoner?

«Ypperlig historiefortelling i slektsforskningens tidsalder»

Bildet er hentet fra forlaget Spartacus

Bildet er hentet fra forlaget Spartacus

Slik beskriver Aftenposten den norrøne filolog Bergsveinn Birgirssons siste  bok » DEN SVARTE VIKINGEN» og med den overrskriften ble jeg veldig interessert i å lese anmeldelsen.

Boken handler om en av forfatterens forfedre «Den svarte vikingen» Geirmund Heljarskinn, som ble født ca 846 etter Kristus i Rogaland som konssønn og med mor i fra Sibir. Derfor ble han født med asiatiske trekk. Boken tar for seg handel, slavehandel, ekteskapsallisanser og ferden mellom ulike landområder.

Dette er sakprosa men « forfatteren dikter der det er nødvendig» står det videre i Aftenposten.

Jeg synes dette hørtes ut som spennede historisk lesning.

Hos forlaget Spartacus (som utgir boken) sies det videre:

Men vi vet nesten ingenting om Geirmund Heljarskinn, det finnes ingen saga om ham, og ettertiden har forsøkt å glemme ham. Hvorfor?

1100 år senere tar en fjern slektning av Geirmund, forfatteren Bergsveinn Birgisson, fatt i spørsmålet om hvordan livet til Geirmund var og hvorfor han måtte glemmes. Gamle fragmenter, moderne genetikk og informasjon hentet på reiser til fjerne steder er puslet sammen til en sjokkerende skildring av en rå og poetisk fortid.

Sjelden har vikingtiden vært levendegjort på denne måten.

Bergsveinn Birgisson er med denne boka nominert til Brageprisen 2013 for beste sakprosabok.

Året julegaveønske
I anmeldelsen i Aftenposten kaller de boken et «Et mesterstykke» og skriver  at den er «utsøkt satt sammen» med illustrasjoner og kart. Definitivt en bok jeg ønsker meg i julegave.

Boken kan du kjøpe her: Bokkilden.no – finnes også som e-bok

Flere bøker som er til hjelp i slektsforskning, omhandler slektsforskning eller bøker med slektshistorier som kan inspirere kan du finne her: Bøker

Bedre forståelse av det etniske mangfoldet i min slektsbakgrunn i Nordland

Nordlandskult mang bokHvordan kan jeg bedre forstå min slektsbakgrunn i Nordland?
Jeg har lurt på hvordan min samiske tippoldemor i Rødsandslekten kunne gifte seg med en som ikke var same i 1874 uten at det ble noe stor sak ut av det. Jeg har også ønsket å vite mer om det kulturelle mangfoldet som var blandt mine forfedre i Nordland på den tiden og århundret før.

For en uke siden kom jeg over en veldig informativ og flott bok om akkurat det tema.

Boken heter: Nordlands kulturelle mangfoldEtniske relasjoner i et historisk perspektiv, av Ejørg Evjen og Lars Ivar Hansen (red.), Oslo 2008.

Boken kan du kjøpe her: Bokkilden.no

Her kan du lese mer om boken:http://nrk.no/kanal/nrk_sapmi/1.4765488

Jeg har akkurat startet å lese boken og kunne allerede ut i fra det første jeg leste, oppdatere mitt innlegg om Same, Lapp, Finn, Kvene, Fark – Hva er forkjellen på disse? 

En bok å anbefale for deg som har røtter i Nordland.

Flere bøker som er til hjelp i slektsforskning, omhandler slektsforskning eller bøker med slektshistorier som kan inspirere kan du finne her: Bøker