Tag Archive | Rødsand

Gamle bilder på FaceBook: Hvordan jeg fant bilder av oldemor og andre slektninger

På FaceBook-siden Innlandet 2013 har jeg funnet flere bilder av min oldemor og hjemmet hennes, besteforeldrene mine og andre slektninger, gamleskolen min mor gikk på, klassebilder av mine søsken, tante og bestefar og hans søsken osv. Jeg tror det er blitt en ca 20 slektsbilder jeg. Så FaceBook kan virkelig være et sted å finne bilder som man ikke har i fra før.

Familien Rødsand i hagen til Heinsagt 13 Fra v Leif -Karl- Nelly f Waage Kåre -Emil mAstrid på skuldrene, Kristine - Lilla Hjørdis foran og Kaspara 1938-39
Bildet over er et slikt bilde. Det var min mors fetter Odd Emil Hanneseth som la ut dette bilde som jeg ikke hadde sett før. Bildet er i fra ca 1938. Min oldemor Kaspara (som fikk 17 barn), står helt ytterst til høyre. Sammen med henne er barn, svigerbarn og barnebarn. Så artig å finne et slikt bilde. (Lagt ut med tillatelse fra Odd Emil Hanneseth.)

Sjekk om ditt sted har en slik FaceBook gruppe eller lag en selv. Ofte er disse gruppene lukket, men da er det som oftest bare å spørre om å få Bli medlem av gruppen.

Rødsand apelseth 1959
Bildet over viser når min sagaomsuste grandonkel Klemet kom på besøk til gamlelandet etter 50 år i 1957. Ellers på bildet er mine besteforeldre, tanter og bror. Bildet er det mors fetter Erik Rødsand som har lagt ut på FaceBook. (Lagt ut med tillatelse fra Erik Rødsand.)

Nedenfor er eksempler fra FaceBook-grupper med gamle bilder

Gamle bilder i fra Løten
En artikkel i Østlendingen om bilder på FB: Gamle bilder fram i lyset

Gamle Tromsø – Lukket gruppe

Du vet du er fra Ålesund – Lukket gruppe

Åsane i Bergen – Facebookside med gamle bilder

Bjugn og Ørland – FaceBookside med gamle bilder som folk har lagt ut.

Fredrikstad Facebookside med gamle bilder

Iveland  – Gamle bilder fra Iveland i Aust-Agder

Herøy – Gamle bilder fra Herøy på Sunnmøre

Rendalen – Gamle bilder fra Rendalen i Hedmark

Rødsand 1950 - årene
Igjen et bilde som min mors fetter Erik Rødsand har lagt ut på FB. Min bestefar står bakerst til venstre. Ellers på bildet er det to av bestefar brødre, en svoger og en svigersønn, et barnebarn og noen nevøer og nieser. Det er jo en skatt å finne et slikt bilde i fra fra 1950-tallet som jeg ikke har sett før. (Lagt ut med tillatelse fra Erik Rødsand.)

Det finnes mange flere. Bare søk på det stedet du ønsker å finne gamle bilder av, eller som nevnt over lag en gruppe selv, post noen bilder og inviter noen mennesker.

Lykke til og jeg håper du er så heldig som meg.

__________________________________________________

Flere tips om bilder

Har du gamle bilder av ukjente slektninger? Hvordan søke etter lignende bilder på nettet

Kanskje du finner dine forfedre i en av disse søkbare bildebasene (Fylkesvis)

Hjelpemidler i slektsforskning: Ymse kart og bilder

Hvilke slektstrekk har du arvet? Rødsandtenner og grønne øyne

Slektstrekk

Hvordan så våre forfedre ut, og hva har jeg og mine barn arvet? Jeg føler slektstilhørighet når jeg får kommentarer slik som om at jeg har Rødsandtenner, og at grønne øyne har vi i alle fall 4 generasjoner med meg bakover. (Jeg liker å tro at alle damene bakover i denne slektslinje har det – selv om jeg vet at det er det liten sansynlighet for). Slike slektstrekk er det fint å skrive ned i familiehistorien vår.

Rødsandtenner

Da jeg som 12-åring fikk nye fortenner, som så alt for store og forvokst ut til meg, sa de at jeg hadde fått Rødsandtenner. Rødsandtenner kjennetegnes ved at de er store og avlange (og selvsagt fine 🙂 )

Over ser dere bilder hvordan Rødsandtenne ser ut i vår familie. Mor og hennes søster har disse tennene og det var visst og en del av deres kusiner også. Men hvor kommer nå disse Rødsandtennene i fra? Var det fra oldefar Jonas Rødsand eller var det i fra oldemor Kaspara Rødsand?

Alle bildene som finnes av oldefar Jonas Rødsand har han munnen lukket, og de bildene vi har av oldemor Kaspara så er tennen mer firkantet enn avlange og store. Men hun kan ha hatt gebiss. Det hadde i alle fall min bestefar Rødsand, så jeg vet ikke helt hvem vi har arvet det fra.

Jeg prøvde å se på familiebildet hvor flesteparten av barna til Jonas og Kaspara var på. Hvem har Rødsandtenner, hvem har ikke og hvem har gebiss?

Oldemor Kaspara Rødsand med flesteparten av av barna sine

Oldemor Kaspara Rødsand med flesteparten av av barna sine

Hvis du lurer på om alle barna over var hennes så kan du lese livshistorien til min oldemor Kaspara her:

På denne dag for 130 år siden ble oldemor Kaspara født – livshistorie del 1

Oldemor Kasparas livshistorie del 2

Grønne øyne

Jeg husker første gang jeg oppdaget at jeg hadde grønne øyne. Jeg var vel en 11-12 år og hadde begynt å interessere meg for sminke. Lyseblå øyenskygge var veldig i vinden og jeg tenkte at det passet til mine blå øyne. Jeg hadde bare gått ut i fra at jeg hadde blå øyne. Stor ble min overraskelse da jeg var helt inntil speilet og så at øynene min vare grønne. Jeg fant da ut at både min mor og min mormor hadde de samme grønne øynene. Mormor fortalte at til og med at hennes mor hadde grønne øyne.

Dessverre så har jeg ingen bilder av oss hvor vi kan se øyenfargen klart. Det er alltid litt gjenskinn eller røde øyne, eller det er for langt i fra, eller fargefotografien var ikke oppfunnet.

Øyebilde generasjoner

Cathrine m nordahl, smøring og lue UtdragBildet over visest det så vidt mine grønne øyne. Bildet er tatt ca 1968.

Hvilke slektstrekk har du i din familie?

Ofte når vi møtes til barnedåp, bryllup og konfirmasjon så er det ikke måte på hvordan noen ligner på bestefar eller en tante. Kanskje på tide å skrive de ned hva slags slektstrekk som går igjen i din familie og hvem ligner på hvem. Artig å ha for ettertiden.

 

Oldemor Kasparas livshistorie del 2

Her er fortsettelsen på min oldemors livshistorie som jeg har samlet informasjon til gjennom årene. Nedenfor vil du finne en liste over kildene jeg har brukt.

Gikk du glipp av første del kan du lese den her: På denne dag for 130 år siden ble oldemor Kaspara født – livshistorie del 1

Enke som 45 åring – holdt familien sammen

Kaspara og hennes store familie med 9 barn flyttet til Kristiansund i 1917 (Se flyttningsattest nr.2). I Kristiansund syntes Kaspara familien fikk rent for god plass: ”Tre rom og eget kjøkken!” Hun fikk syv barn til, så den ”store” plassen kom godt med. I Kristiansund var barneflokken blitt så stor at når de hadde barnevask på lørdagene, var hun ikke ferdig med den siste før langt mot kveld. Og da var det å reparere tøy, vaske og tørke det, slik at ungene kunne få det på seg om mandagen igjen.

En av stedene Kaspara bodde på - Skjærvaveien 2 i Kristiansund

En av stedene Kaspara bodde på – Skjærvaveien 2 i Kristiansund

Da Jonas Stefanus døde av tæring (TBC) i 1929 satt Kaspara igjen med ni ukonfirmerte barn. Hun hadde ikke stunder til å sture og det gnistrende gode humøret som hun hadde fått i vuggegave kom godt med. Men allikevel så var de første årene etter mannens død en hard tid for Kaspara. ”Det var fælt å miste han Jonas Stefanus”, syntes Kaspara. Med 16 barn, de fleste skolebarn og småbarn, måtte hun slite enda mer enn før. Hun som hadde mer enn nok med hjem og barn, måtte nå også sy, vaske og skure for folk for å få mat til alle barna. Nettene måtte tas til hjelp. Barna skulle ha klær, og den eneste muligheten var å sy selv. Dessuten jobbet de av ungene som var store nok på ”bergan”. Kristiansund var en av våre fremste klippfiskbyer, og alle som kunne krype og gå, hjalp til med å få fisken opp til tørk på bergene utenfor byen.

Klippfiskberg i Kristiansund - illustrasjonsfoto

Klippfiskberg i Kristiansund – illustrasjonsfoto

Etter at Kaspara ble enke fikk hun tretti kroner i uka av forsorgen. Enda hun trengte og fortjente disse pengene, føltes det likevel som et nederlag og en skam å motta dem. Hun fikk slengt etter seg mange ganger at hun og ungene lå samfunnet til byrde. Hun var fryktelig glad da de endelig kunne greie seg selv.

Omtrent et år etter at Jonas døde bestemte sosialsjefen i Kristiansund, at de ukonfirmerte barna til Kaspara skulle på barnehjem. Det er usikkert om sosialsjefen selv kom hjem til dem eller at det var noen andre i etaten, men heldigvis var en av de eldste sønnene til Kaspara hjemme fra arbeidet sitt da. Det var min bestefar Nordahl, og han ble så sint og sa: ” Ho mor å æ ska ta oss av ungan. Bare ha dokker ut.” Og slik ble det.

Det fortelles om Kaspara at hun hadde en egen evne til å skape latter og godt humør omkring seg. Andre barn ville være hos Kaspara og barna hennes, og Kaspara stod ved kjøkkenbenken og skar brød. Det gikk unna i mengder. Snek det seg innimellom en fremmed unge i køen, var ikke det så farlig. De som var sultne skulle få mat i hennes hus.

Kasparas jernhelse

Kaspara hadde en jernhelse, noe som hennes mange barnefødsler og høye alder var et vitne om. Da ”Spanska” (Spanskesyken var en uvanlig hard og dødelig form av influensa) gikk som en farsott over byen i 1918 ble også hun angrepet. Men hun overvant sykdommen og var siden frisk og i full vigør.

”Jeg føler meg som en ungdom”, sa Kaspara da hun fylte 70 år. Da fløy hun like lett som før rundt i fjæresteinene for å samle ved. ”Mor flyr som en geit og klatrer over piggtråden som en ungdom”, sa en av døtrene. Hun var visst den som innledet og avsluttet badesesongen på Innlandet også.

Oldemor Kaspara med noen av sine etterkommer i badestranden på Innlandet.

Oldemor Kaspara  likte å bade. Her med noen av sine etterkommer på badestranden på Innlandet.

Barna fortalte at Kaspara likte best å stelle huset selv, selv om hun hadde mange døtre som kunne hjelp seg. Hun synes døtrene var for sene i avtrekket og hun var selv en tilhenger av tempo og humør på alle områder. Barna hennes mente også at det var ingen som kunne lage ”ball” (blandaball) som Kaspara.

I Kristiansund bodde Kaspara først med familien i Skjærvaveien 2 (Se bildet av huset) og deretter i Heinsgata 13, i 40 år. (Se innvendig bilde av Heinsagata). Da hun feiret sin 90 årsdag bodde hun i en egen lettstelt leilighet i Knutsonske hus i Tempoveien. Helt til Kaspara var 94 år bodde hun alene i denne leiligheten og Kaspara stelte hele tiden selv. Hun lagde ball, bacalao og kjøttkaker. Det hendte rett som det var at noen av barna hennes stakk innom når hun hadde laget ball, fordi ingen overgikk henne i å lage den middagsretten. Til og med en grundig storrengjøring av både vegger og tak hver vår og høst foretok Kaspara på egen hånd. Hun fulgte med på radioen, og TVen og da hun var 90 leste hun fremdeles uten briller.

Intervjuer, avisartikler og TV-opptreden – unike oldemor

Pga. sin tallrike barneflokk og at så mange levde opp samt sin høye alder, ble Kaspara intervjuet i aviser, ukeblad som KK og Norsk Ukeblad og hun var t.o.m på TV. Det var Erik Byes juleprogram «Vi går om bord», hvor Kaspara ble intervjuet av Eik Bye selv. Dessverre så er dette et opptak som NRK ikke har tatt vare på, men ukebladartiklene og avisartiklene kan du finne under slektssiden min under Kaspara.

Kaspara Artikkel I N.U mindre

Del av artikkel i Norsk Ukeblad da Kaspara var 95 år. «Jeg må ha huskeliste for å holde orden på ungene»

Da hun var 94 år flyttet hun på Barmannhaugen eldresenter i Kristiansund. Der hadde hun en egen trivelig stue med, TV, sine egne møbler og koselige pyntegjenstander, veggene var prydet med store gruppebilder av hennes egen nærmeste familie.

Kaspara var sprek og i fin form like inntil et par uker før hun døde. Da hun døde 98 år gammel 16. februar i 1983 i Kristiansund hadde hun satt 17 barn til verden, hun hadde da 34 barnebarn, 47 oldebarn og 14 tippoldebarn. Hvor mange etterkommer hun har nå er vel snart like tallrik som ”havets sand og himmelens stjerner”

Jeg vil avslutte med Kasparas egne ord om sitt liv som hun uttalte da hun var 94 år: ”Jeg har hatt det så godt, så godt. Barna var og er min rikdom og glede, men fremdeles gjør det vondt inne i meg når jeg tenker på den første lille piken min som døde….”

Kilder:

  • Anny Rødsand (2007): Små historier av barnebarnet Anny Rødsand
  • Avisutklipp (1951): To avisutklipp om Kasparas 70 årsdag. Udentifisert hvilke aviser, men sannsynligheten er at det var Tidens Krav og Romsdalsposten, ca sept 1951
  • Avisutklipp (1974): Hun gav aldri opp”, Lørdagsprofilen i en Kristiansundsavis.
  • Cathrine Apelseth-Aanensen (2007): Minner om oldemor
  • Charles Ellingsen (1990): Slekten Ellingsen bind 1, nr 369/145
  • Hjørdis Hanneseth (f. Rødsand) (2007): Rettelser og tileggsinformasjon
  • Kaspara Rødsand (1979): Sitater fra diverse intervjuer – se nedenfor
  • Kirkebok (1885): Ministrialbok for Sortland 1885-1894, s5, nr. 28
  • KK (1979): Kaspara var gravid i 13 år”, av Inger Jensen
  • Nekrologer (1983): To nekrologer fra avisen i Kristiansund. En om bisettelsen, en fra Sentralmisjonen og Ynglingeforeningen
  • Norsk Ukeblad (1979): Jeg må ha huskeliste for å holde orden på ungene, av Per Olav Berg
  • Roger Jonsen (ca 1979): Påbegynt intervju av Roger Jonsen (oldebarn)
  • Sortland bygdebok (2012): Gård og slekt, del 5.

På denne dag for 130 år siden ble oldemor Kaspara født – livshistorie del 1

Denne overskriften møtte meg på FaceBook i dag. Skrevet av min tremenning Nina Sigbjørnsen, med verden nydeligste bilde av henne som baby sammen med vår felles oldemor Kaspara. Siden jeg fikk denne påminnelsen så føler jeg at jeg vil feire min oldemor ved å dele min oldemors livshistoriet slik jeg har greid å samle den i fra forskjellige kilder.

Kaspara Kristine Marie Ellingsen (gift Rødsand) 1884 – 1993 – del 1

Samlet, bearbeidet og skrevet av Cathrine Apelseth-Aanensen (oldebarn av Kaspara) 2007

Kasparas ansikt gjennom årene

Kasparas ansikt gjennom årene

Det jeg selv husker best om min oldemor Kaspara var hennes besøk hjemme hos oss da jeg var liten og jeg skulle feire fødselsdag. Hun bodde da gjerne hos oss en liten stund. Jeg fikk ofte en femmer (5 kr) den første dagen hun var på besøk. Jeg var også veldig fasinert når hun tok løs håret og satte det opp igjen med kammer. Ikke minst husker jeg alle de fargerike ”labban” hun strikket av restegarn og de mange fine brosjene hun hadde. (Jeg har arvet en av de og bruker den ofte). Jeg hadde også en stor respekt for oldemor Kaspara. Jeg turte aldri tulle med henne. Gjennom årene har jeg har samlet mye informasjon om Kaspara og dette er et forsøk på å skrive historien om min oldemor. Jeg ønsker gjerne informasjon hvis det er noen feil eller det mangler noe som burde være med. Etter å ha bearbeidet alt stoffet jeg hadde om Kaspara så fikk jeg større respekt for den hun var. Dette var en person med stor offervilje og standhaftighet, som mesteparten av tiden satte andres behov først, fremfor seg selv. Hun måtte også ha hatt en utrolig fysisk sterk helse for å kunne gjennomføre alle disse fødslene og leve så lenge som hun gjorde. Det er en fin og god arv hun har gitt sine etterkommere.                       _______________________________________________________

Fødsel og oppvekst

Kaspara ble født i Vesterålen, og hun vokste opp som nummer fem av 10 søsken på gården Alstad i Fiskefjord i Sortland kommune. Faren het Christopher Paulus Ellingsen og moren het Christine Johanne Andrea Paulsen. Kasparas far var fisker og bygningsmann. Ved siden av hadde foreldrene hadde et lite gårdsbruk såpass stort at det kunne fø fire til fem kyr og noen sauer.

Kaspara ble født 11. september 1884. I Ministrialboken for Sortland hvor opptegnelsen av hennes dåp er oppført, står det at foreldrenes bopel er Rødsand. Det er fordi Fiskefjord er en gårdsbruk under Rødsand.

Utsikten fra gråden Fiskefjord hvor oldemor Kaspara vokste opp. Bildet er fra 2006

Utsikten fra gråden Fiskefjord hvor oldemor Kaspara vokste opp. Bildet er fra 2006

Kaspara ble hjemmedøpt 22. nov 1884 av John Andersen Fiskefjord. Denne John Andersen er nok samme person som Kasparas mor Christine Johanne Andrea Paulsen kom i fostring hos da Christines mor (Anne Johanne Johnsdatter Sommerset) ble syk. (Se historien om Christine)  Det var langt til Sortland kirke som var kirken de tilhørte. For å få barna døpt måtte de ro i to timer før de var fremme. Det var ikke veier, ingen broer som bandt øyer og halvøyer sammen. Kun smale kronglete stier og robåten. Derfor dro de ikke til kirken om vinteren. De ventet med dåp og bryllup til det var trygt å ro over til Sortland. Sannsynligvis så var Kaspara syk og så hadde de nøddåp for sikrets skyld i tilfelle hun døde. De betraktet dåpen som nødvendig for frelse, det vil si at barn forble usalige dersom de ikke ble døpt i Guds navn. Hvis en udøpt døde, endte han eller hun ”i fortapelsen” som de uttrykte det. Derfor var hjemmedåp den gang vanlig. Navnet hun fikk til dåpen var Kaspara Kristine Marie Ellingsen. Kaspara ble noen ganger skrevet K asbara – dette står bla. på hennes gravstein og hun ble ofte kalt ”Bara”, men i Ministrialboken for Sortland hvor hennes dåp er ført inn 5. Jul 1885, er navnet hennes skrevet Kaspara.

Tidlig måtte Kaspara lære seg å kjenne hvordan det var å jobbe hardt, siden det var barna og moren som måtte drive gårdsbruket. 12 – 13 år gammel måtte hun som de andre i søskenflokken på ti, være med og kutte tang i fjæra som ble kokt og anvendt til dyrefor og riskvister ble blandet i dyreforet for å drøye det. Hun samlet rekved, sanke bjerk i fjellet og skar torv til brensel. Det var mange torvsekker som ble båret til gårds av Kaspara og søsknene hennes. Da hun var 13 år hadde hun ansvaret for fjøsstellet. Det var ingen pardon der oppe i fiskefjord i Vesterålen. Kaspara var heller ikke store jenta da hun kom fra fjøset hjemme, med melkespann i begge hender. Hun mistet balansen og tippet bakover i bakken. Hun slo seg i baken så smertene jog gjennom hele henne. Hun ville ikke fortelle inne at hun hadde mistet melken, hun torde ikke si det til faren sin, han kunne bli sint. Hun gikk å la seg og skyldte på noe annet. Dette fallet gjorde nok at hun noen ganger strevde gjennom livet med vond rygg og et dårlig bein, men eller så hadde Kaspara utrolig god helse.

Sin skolegang hadde Kaspara i Blokken, og for å komme dit måtte de i båt. Det var ganske lang å ro dit også. Da avstanden var for lang til å ro tilbake samme dag, måtte skolebarna innlosjeres på stedet og hun måtte ham med seg niste for hele skoleuka. Det var tre ukers skole i slengen og i alt 15 ukers skoletid i året.

Vielse og familieliv

Jonas Stefanus Rødsand og Kaspara var barndomsvenner og naboer. Etter Kasparas konfirmasjon ble de forelsket. De giftet seg 26. mai 1903. Da var Kaspara 18 år og Jonas var 23 år, og de flyttet inn hos Kasparas svigerforeldre John Jørgen Johanessen og Wilhelmine Stephensdatter på Rødsand. Det var litt bedre plass på Rødsand enn i hennes eget barndomshjem. Jonas hadde kun fire søsken som var i livet, (se familiebilde av fam. til Jonas) , mens Kaspara i 1903 hadde syv søsken som var i livet. Det var også trangt om plassen på Rødsand men nok av kjærlighet, samhold og moro.

Jonas og Kaspara

Jonas og Kaspara

Kaspara forteller selv med et skøyeraktig smil: ”Men litt privatliv ble det jo. Han Jonas og æ fikk da såpass privatliv på de åtte åran vi bodde hos mine svigerforeldre at vi rakk å få fem barn”. Det gikk fem år før neste barn kom. Kaspara forteller: ”Jeg ble så glad da jeg ikke fikk flere barn. Trodde at det var stopp med femtemann.” Men det skulle komme 11 til. En gang var en av svigerdøtrene til Kaspara litt frempå og spurte om de brukte noen form for prevensjon. Kaspara sa da at de prøvde alt som fantes (av informasjon og prevensjon?) den gangen.

Kaspara født hele 17 barn, men det første barnet, en liten pike ved navn Valborg Kristine (tvilling med Ekrolf) døde bare ni uker gammel. Hun mistet også et barn da hun var to-tre måneder på vei, etter et fall på holkeføre. De andre 16 vokste opp, sunne og friske. Ungene vokste opp på kokt fisk, poteter, gulrøtter og kålrabi. Dette kunne de dyrke og få fatt i selv. Stekt fisk vanket det mer sjeldent, for fett til å steke i kostet penger. Det gjorde derimot ikke kokevannet.

Kaspara og alle 16 barna som voksteopp i ca 1950

Kaspara og alle 16 barna som voksteopp i ca 1950

I tidsrommet 1903-1927 var Kaspara sammenhengende gravid i tretten år. På den tiden var det kvinnens plikt først å fremst å være hustru og mor. Familieplanlegging var det ingen som hadde hørt om. Hvor mange barn man skulle ha, var det Gud som bestemte. Dessuten var en stor barneflokk i begynnelsen av vårt århundre en sikkerhet og en garanti for en trygg barndom. ”Ble du aldri lei av å ha så mange barn?” ble Kaspara spurt da hun var 95 år gammel. Hun ble stille noen sekunder. Så sa hun lavt: ”Å jo, jeg kunne ofte være lei av å ha så mange. Men det ville jeg ikke vise til noen, ikke til Jonas Stefanus engang. Og du vet, etter som barna kom, en etter en, så ville jeg ikke ha mistet noen av dem. Det var nok å miste den første…”. Fødslene gikk greit for Kaspara. Verre var det under svangerskapene. De var ille og hun var dårlig hele tiden. Men jobbe måtte hun. Når hun var så dårlig at hun ikke greide å komme seg opp av sengen, lå hun i sengen og strikket strømper.

Strikkende hardtarbeidende oldemor

Kaspara strikket gjennom nesten hele sitt liv. Det sies til og med at hun gikk og strikket på gaten da hun skulle besøke naboer og venner, eller hun skulle i butikken å handle. Det er mange som har vært så heldig å få et par tykke sokker, eller ”labba” som vi sa, som hun har strikket. Jeg har et par ”labba” ennå som hun strikket til meg. Mitt tidligste minne om oldemor Kaspara er at hun strikket strømper fra garn hun hadde i forklelommen sin mens hun lagde middag på den store svarte vedkomfyren sin. (Se bilder av mine labba)

Kaspara strikket fortsatt som 90-åring

Kaspara strikket fortsatt som 90-åring

Med lite penger og med mannen på sjøen (Jonas var fiskebåt-skipper) måtte hun mesteparten av tiden henge i som en slave etter vår tids arbeidsbegrep. Først oppe og sist til sengs. Noe som betydde opp kl. fem om morgenen og i seng rundt midnatt. Bortsett fra å strikke, sydde også Kaspara alt til barna. Hun til og med spant og kardet garnet. ”Jeg rakk aldri som andre mennesker å gå i kirken på søndagene. Jeg fikk aldri tid til det mens ungene var små. Jeg har aldri hatt tid til noe som helst, bortsett fra å skape et hjem og holde liv i ungene,” sa Kaspara om arbeidsdagene sine. Men det var en ting som Kaspara var veldig glad i og det var å lese bøker. Siden tid var en mangelvare så kombinerte hun gjerne oppvask og boklesing. Hun satte boken et sted hvor hun kunne lese i den mens hun tok oppvasken.

Kaspara likte å lese. Her hjemme hos seg selv med 2 av sine sønner.

Kaspara likte å lese. Her hjemme hos seg selv med 2 av sine sønner.

Omsider fikk Kaspara og Jonas Stefanus sin egen stue med fjøs. Av svigerforeldrene fikk Kaspara ei ku og en sau. Det var hun som måtte stelle og melke kua og sanke for til dyra i tilegg til pass av fem viltre unger. Jonas var for det meste bort på fiske. Av og til kunne han være bort i flere måneder og da hadde han oppholdssted i Florø.

Kaspara med familien i Florø ca. 1912

Kaspara med familien i Florø ca. 1912

I 1911 tok Kaspara med 5 barn og flyttet etter til Florø. (Se flyttingsattest 1). Florø var den gang et bitte lite sted, hvor alle kjente hverandre og hvor slit og nød var en del av hverdagen, mens stress og ensomhet nærmest var ukjente fenomener.  Familien Rødsand fikk aldri råd til å bygge et eget hus. I Florø talte familien elleve medlemmer. Elleve medlemmer levde i en stue, et soverom pluss et kjøkken som de delte med en annen familie. Familien eide to senger. De som ikke fikk plass i dem lå på gulvet. ”Det gikk så fint så,” husker Kaspara. ”Dere må tenke på at i 1916 falt det ikke vanlige folk inn at man skulle ha vært sitt rom. Det var en ufattelig og nesten idiotisk luksus. Nei, man fikk være glad om man hadde såpass sengeplass at det gikk an å snu seg i sengen.”

Kaspara husker kronåret for fisk. Det var i 1916 det året da silda sto tett og sølvblank inn i fjorden. Gullåret hvor fattige familier hadde råd til å kjøpe litt annet enn bare det aller nødvendigste. Jonas Stefanus tjente hele seks tusen kroner som fiskebåt-skipper. Det året kjøpte de noen møbler, men drømmen om eget hus ble alltid bare en drøm. Det kom aldri mer slike kronår.

Hvordan gikk det med min oldemor da hun ble tidlig enke med 16 barn kan du lese videre i neste blogginnlegg. En oversikt over alle kildene jeg har brukt vil også bli lagt ut her.

_________________________________________________________________________________________

Ønsker du å skrive livshistorien til dine slektninger kan du begynne med disse spørsmålene: 50 spørsmål du kan stille i et intervju av en slektning

Valentinsdag – 4 generasjoners kjærlighetsmøte

Please use the language translator button on the top right hand corner if you don’t speak Norwegian.

I anledning Valentinsdag i dag, har jeg samlet 4 generasjoners kjærlighetsmøte. Markeringen er en feiring av kjærlighet og romantikk og blir også kalt alle hjerters dag i Norge. Derfor har jeg valgt å skrive om min oldemors første møte med sin mann og 3 generasjoners til,  sitt møte med sin ektefelle – i direkte kvinnelinje ned til og med meg.

Kjærlighetsmøte 1 – En spasertur i 1889

Oldemor Anna Sophie Lønberg (1870-1927) og Ludvig Apelseth (1867-1950) sitt første møte
Det sies at oldefar Ludvig først så oldemor Anna Sophie da han var ute å spaserte i Bergen. (En viss tid på dagen spaserte man) Han hadde da sagt til Anna Sofie «Han kjæm ikkje i kveld», «Jau han gjør han så visst det,» hadde Anna Sofie sagt – og slik kom de i snakk. Han var svært stolt av sin vakre kone og skrøt fælt av henne til sin familie da de var nygift. De flyttet senere tilbake til oldemor Anna Sophies fødeby – Ålesund.

(Kilden er Alma Eikevik som fotalte dette i 2005  til meg, da hun var 96 år. Hun hørte det av sin svigermor Andrine som var søster til Ludvig)

Landtur, Ludvig i fange til Anna

1927. Oldefar Ludvig 60 år, oldemor Anna Sophie 57 år

Bilde over fra en piknik i 1927 i Ålesundområdet, er mitt desiderte yndlingsbilde av alle mine slektsbilder. Ømheten de holder rundt hverandre med og måten min oldemor ser på min oldefar – er så vakkert. Min oldemor døde noen måneder etter at dette bildet ble tatt.
Du kan lese mer om min oldemor her: Gratulere med 144 -årsdagen oldemor

Kjærlighetsmøte 2 – Et ærend i 1929

Mormor Erna Apelseth (1905-1996) og bestefar Nordahl Rødsand (1906-1985)
Erna er oldemor Anna Sophie og oldefar Ludvigs sin 2. datter.
Min mormor som er født og oppvokst i Ålesund, var i Kristiansund for å hjelpe sin syke svigerinne som var hennes brors enke. Denne enken ble bestefars familie kjent med under Spanska (Spanskesyken) da hun ble stelt i hjemmet til min bestefars familie.

Min mormor hadde hørt om min bestefar lenge før hun traff han. Alle fortalte at han var en slik fin, snill, god og kjekk fyr. Min bestemor Erna kunne ikke fordra han pga. av denne beskrivelsen, men det var før hun møtte han. (Min bestefar var faktisk en utrolig snill og omtenksom person. Jeg savner han han mye.) Hun var nok allikevel litt nysgjerrig. Første gang min mormor så min bestefar var da min bestefar kom opp Svendsenbakken sammen med sin far. De kom fra Island og bestefar haddde en sekk på ryggen. Mormor tror ikke at han la merke til henne.

Erna og Nordahls forlovelsesbilde 1929

Erna og Nordahls forlovelsesbilde 1929

Sommeren 1929 forliste «Kong Helge», skipet min bestefar jobbet på. (Om han var om bord eller skulle gå om bord – det vet jeg ikke.) Derfor var min bestefar hjemme på «ferie» i Kristiansund i 4 måneder og således god tid til å bli kjent med min bestemor. Første gangen de traff hverandre ordentlig, var da min bestefar Nordahl skulle gå et ærend for Laura – mormor Erna sin svigerinne som var syk. «Sia så blei det» sa bestefar. De var ringforlovet i to år fra 1929 til de giftet seg 29. august 1931.

(Kilde: Fortalt av Erna og Nordahl selv i et opptak gjort i 1972 av min bror Roger)

Kjærlighetsmøte 3 – St.Hans og kjæresteforviklinger i 1954

Anny  er mormor Ernas og bestefar Nordahls sin 2. datter.
I 1954 hadde mor Anny en bestevenninne som også het Anny. De skulle feire St.Hansaften sammen. Mor har fødselsdag St. Hansdag, så når klokken ville slå 24.00, begynte fødselsdagen hennes. De ble enig i at selv om de kunne bli bedt ut av en gutt, så skulle de allikevel feire St. Hans sammen. Dette var i Kristiansund hvor min mor ble født og vokste opp. Mor ville bli 17 år denne St.Hansdagen.

Min far Roar gikk på Styrmannsskolen i Kristiansund. Far hadde en god venn som het Sigurd. Før denne St.Hansaftenen hadde far nettopp gjort det slutt med kjæresten sin og han var 23 år gammel.

Sigurd likte mors venninne Anny og han ringte å ba henne ut på St.Hans. Anny som den gode venninne hun var sa at hun skulle være sammen med min mor Anny, fordi det hadde de lovt hverandre. Sigurd inviterte da mor med også, fordi han hadde en god kamerat som kunne komme. De dro på Grand Hotell på restauranten Palmetten.

Far kom sent denne kvelden fordi han prøvde å riste av seg sin ex kjæreste og tok derfor mange omveier rundt i Kristiansund. Mor hadde det så artig og hun var i utrolig godt humør da far kom inn i restauranten Palmetten. Han ble nok sjarmert av denne festlige jenta. Mor synes han var en av de flotteste typene hun hadde sett. Det ble sagt om min far at han var den flotteste mannen på Styrmannsskolen. Han danset også bra, samt at han spilte gitar og sang (hvordan kunne mor unngå å bli sjarmert). Mor og venninne Anny dro hjem i 01.00 tiden med fergemannen som rodde dem over til Innlandet (var ikke broforbindelse dengang) som er en av øyene som Kristiansund består av.

Sigurd, Anny, mor Anny og far Roar

Sigurd, Anny, mor Anny og far Roar

Noen dager sener ringte Sigurd igjen for å be med venninne Anny ut. Igjen inviterte han min mor med. Anny og Anny dro til hybelen til Sigurd og ventet der på min far Roar som også skulle komme. Han kom sent igjen, og igjen var det pga. ex. kjæresten. Det var avslutningsfest på Styrmannsskolen som min far nettopp hadde fullført. Han hadde for lenge siden bedt med seg sin daværende kjæreste på denne festen (som nå var ex), og hun forventet å få være med. Far hadde prøvd å unnslippe og han dro også i fra festen for å møte min mor. Mor og han tok drosje til Styrmannskolen, og far gikk inn alene for å se om ex-en fremdeles var der. Det var hun!. Far kom ut igjen i drosjen og fortalte hvordan det var. Mor bare så på ham, sa ingen ting og snudde seg bort. Drosjesjåføren hadde sikkert lange ører og han kvapp til da far ropte KJØR og en gang til KJØR. Slik ble de kjærester. De giftet seg Nyttårsaften 1954. Gjett hvem som var forlovere. Jo venninne Anny og venn Sigurd.

(Kilde: Fortalt av mor Anny)

Disse tre kjærlighetsmøtene er grunnen til at jeg er til. Så jeg evig og romantisk takknemlig for disse mine forfedres «kjærlighetsmøter».

Kjærlighetsmøte 4 – En fin sommer i 2004

Cathrine er Anny og Roar sin  2. datter.
Fortalt av Stein: Fra ungdomsårene vokste Cathrine og Stein opp i samme miljø og deltok ofte sammen på ulike arrangementer. Stein oppdaget Cathrines vinnende vesen og skjønnhet allerede da. Han hadde et godt øye til henne og var betatt av hennes personlighet og skjønne utstråling hver gang hun gjorde entré. Han var ganske forelsket og fortryllet av henne, selv om han den gang ikke forsøkte å erobre henne. Bildene nedenfor viser hvordan vi så ut da vi møtte hverandre første gang.

Cathrine syntes det var spennende at Stein som eldre gutt (hele 4 år) ved enkelte anledninger snakket med henne. Men det ble ikke noe mer mellom dem, den gangen.

De hørte om hverandres liv på hver sin kant men møttes ikke ordentlig igjen før 1. mai 2004. Da hadde de til sammen blitt 80 år og fått til sammen 7 barn på hver sin kant.

Erobringen – Mai 2004 ble en spesiell måned for oss. Vi begge møttes i ulike sosiale sammenhenger hvor vi fikk anledning til å snakke og danse sammen og oppleve hverandre. Fortryllelsen fra ungdomstiden ble vekket til live igjen i Stein som bestemte seg raskt for å erobre Cathrine, for henne ville han ha. Men Cathrine på sin side gjorde seg særdeles kostbar slik at Stein måtte jobbe og slite hardt for å vinne hennes oppmerksomhet. Men det gikk ikke så lang tid før Cathrine måtte gi etter for oppmerksomheten fra Stein. Vi gikk ut sammen, pratet og opplevde hverandre. Sommeren stod for døren og Cathrine uttrykte: «Dette tror jeg blir en fin sommer».


Forelskelsen – Sommeren var ikke kommet før vi dro på en helt spesiell ferie i form av en rundtur i noe av Norges peneste natur og landskap. Sammen fikk vi oppleve Valdres, tur med Fløybanen, Kvikne Hotel i Sogn og Fjordande, Stavang og Vevring der Cathrines forfedre kommer fra og til slutt fjordkrus i Geiranger. Deretter bar det rett til Skotland på en ukes familie tur sammen med Cathrines sønn Michael for å blandt annet oppleve steder der hans forfedre kom fra. Vi frydet oss i hverandres selskap og følte at dette var noe spesielt. Ikke rart at Amors piler traff oss begge og vi ble ganske så forelsket og fortapt i hverandre.


Kjærligheten – Hverdagen kom etter ferien og forelskelsen som hadde grepet fatt i oss begge, ble forvandlet til en dypere kjærlighet og et vennskap som ble større og større for hver dag som gikk. Ikke rart at det ble naturlig for oss å tenke giftemål og bryllup,  bryllupsforberedelser og forlovelsesringer.

Ringene sitter nå godt på hver vår høyre ringfinger også etter at vi inngikk ekteskap 1. juli 2005.

(Kilde: Nettsiden som ble opprettet for bryllupet vårt – skrevet av min mann Stein)

 

 

Ukens skatt – et par gamle hullete «labba»

Ukens skatt – igjen fra Rødsandslekten

Labban mine som oldemor strikket av restegarn

 

Min oldemor på besøk til min bestefar

Min oldemor Kaspara Rødsand på besøk hos min bestefar

Min oldemor Kaspara Rødsand som jeg husker veldig godt strikket gjennom nesten hele sitt liv. Det sies til og med at hun gikk og strikket på gaten da hun skulle besøke naboer og venner (det samme gjorde hennes mor også), eller hun skulle i butikken å handle. Det er mange som har vært så heldig å få et par tykke sokker, eller “labba” som vi sa, som hun har strikket. Jeg har tatt vare på det siste paret hun strikke til meg – et par godt brukte “labba” strikket av restegarn. Den ene har hull på helen også. Selv om de fremdeles passer så ligger de heller i en minneboks.

Bedre forståelse av det etniske mangfoldet i min slektsbakgrunn i Nordland

Nordlandskult mang bokHvordan kan jeg bedre forstå min slektsbakgrunn i Nordland?
Jeg har lurt på hvordan min samiske tippoldemor i Rødsandslekten kunne gifte seg med en som ikke var same i 1874 uten at det ble noe stor sak ut av det. Jeg har også ønsket å vite mer om det kulturelle mangfoldet som var blandt mine forfedre i Nordland på den tiden og århundret før.

For en uke siden kom jeg over en veldig informativ og flott bok om akkurat det tema.

Boken heter: Nordlands kulturelle mangfoldEtniske relasjoner i et historisk perspektiv, av Ejørg Evjen og Lars Ivar Hansen (red.), Oslo 2008.

Boken kan du kjøpe her: Bokkilden.no

Her kan du lese mer om boken:http://nrk.no/kanal/nrk_sapmi/1.4765488

Jeg har akkurat startet å lese boken og kunne allerede ut i fra det første jeg leste, oppdatere mitt innlegg om Same, Lapp, Finn, Kvene, Fark – Hva er forkjellen på disse? 

En bok å anbefale for deg som har røtter i Nordland.

Flere bøker som er til hjelp i slektsforskning, omhandler slektsforskning eller bøker med slektshistorier som kan inspirere kan du finne her: Bøker

Ukens skatt – bestefar Rødsands kjelke

Min bestefar Nordahl Rødsands kjelke fra 1917 på veggen hjemme

Min bestefar Nordahl Rødsands kjelke fra 1917 på veggen hjemme

På veggen hjemme har jeg en kjelke som min bestefar Nordahl Rødsand laget i 1917. Siden jeg har skrevet så mye om Rødsandslekten i det siste, så synes jeg at ukens skatt skulle være i fra den familien også.

Hjemmelagd kjelke fra 1917
Kjelken lagde han da han var 12 år gammel. Redskapene han hadde å hjelpe seg med var kun en kniv og en hammer, og selvsagt vedsaga. Jernet under meiene ble varmet i ovnene i vaskekjelleren og bøyet og formet med hammeren. Bestefar mente at kjelken hans gjorde like god fart om ikke mer fart en de moderne kjelkene. Både jeg og mine søsken har prøvd den, og pga. at den er tyngere enn mange moderne kjelker gjør den ganske god fart. Vi smurte selvsagt med sterinslys på meiene. Det lærte vi av bestefar.

Bestefar Nordahl med kjelken han lagde i 1917. Bildet er fra 1973 og tatt av avisen Tiden Krav

Bestefar Nordahl med kjelken han lagde i 1917. Bildet er fra 1973 og tatt av avisen Tiden Krav

Et slektshull er tettet – endelig er min 2 x tippoldefar «funnet»

Nordre Marken hvor Johannes Olsen var født.

Nordre Marken hvor Johannes Olsen var født.

Tenk at min tremenning  Nina Sigbjørnsen fant vår lenge-søkt-etter 2 x tippoldefar for to dager siden. Vi fra Rødsandslekten har lenge trodd at det mørke sydenlandske utseende kom i fra han, denne ukjente Johannes Olsen «af Værdalen». Se blogginnslaget jeg skrev om: Har jeg forfedre i fra taterslekten. Derfor ønsket mange i Rødsandslekten å vite litt mer om denne mannen. Nedenfor kan du lese Ninas egne ord om hvordan hun fant Johannes Olsen.

Johannes Olsen – av Nina Sigbjørnsen
På mange måter er jeg fortsatt en novise når det gjelder slektsforskning, selv om jeg har vært opptatt av slekt siden barndommen. De fleste kommer over enkelte hull i slekta fra tid til annen, og da blir det en utfordring å forsøke og tette hullene. I vår slekt har ett av disse hullene vært opphavet til tippoldefar John Jørgen Johannessen. Vi visste at han var født i Alstahaug i 1840, at hans mor var Petronella Jonasdatter Blomsøy og at faren het Johannes Olsen og var fra Verdal. Petronellas slekt har vi klart å nøste opp, Johannes Olsen har vært et av hullene i slektstreet.

Johannes er ikke det mest sjeldne navnet man kommer over, og med Olsen som etternavn har det føltes som vi har lett etter den berømte nåla i høystakken. Cathrine har vært på rett spor, men det var dette med å finne den rette linken da. Etter en innskytelse bestemte jeg meg for å gjøre et søk på Google etter «Johannes Olsen Blomsø». Da fant jeg et spørsmål som var stilt i Digitalarkivets forum helt tilbake i 2003:

«Søker etterkommere etter Stekkar Johannes fødd i Verdal 1807 ( Johannes Olsen ) Død i Mosjøen ca 1874 . I 1865 er han huseier og murer i Mosjøen ( Omtala i dunderlandsboka ) Han hadde en sønn John Jørgen Johannesen fødd 23 okt 1840. Mor Petronella Jonasdatter Blomsø- Alstadhaug. Kan hende han har flere barn ?? Kan ikke finne sønnen i 1875 tellinga eller 1900 tellinga Er det noen der ute som har noen tips å komme med.»

Jeg bestemte meg da for å sende en melding til han som stilte spørsmålet, og heldigvis fikk jeg raskt svar tilbake.

På mail fikk jeg tilsendt to skannede sider fra en bok, og der sto det hvem Johannes var. Hadde jeg klart å tette det ene hullet i slektstreet? Det virket faktisk sånn. Boka som sidene var hentet fra var Verdalsboka, Heimer og folk i Leksdalen, og dette er informasjonen som sto om Johannes:

Johannes var født i Verdal i 1807. Foreldrene var Ole Jakobsen Marken og Siri Ingebrigtsdatter. Johannes var først i 1830-årene i tjeneste hos enka Beret Johnsdatter på Ner-Tjellran. De hadde visst også tanker om å slå seg i lag men kom ikke til enighet. Johannes reiste sin vei etter at Beret stevnet han for noe korn han hadde fått, mens han til gjengjeld forlangte betaling for arbeid han hadde utført. Ved dom av 26. september 1832 ble begge frikjent for hverandres anklager. Men dette skulle ikke bli siste gang Johannes kom i konflikt med rettssystemet. I 1836 ble han av Lars Johnsen Aspås stevnet for å ha tilføyd sistnevnte et sår i det ene øret med kniv, og 16. september 1836 ble Johannes for dette dømt «til at bøde tvende Gange 3 – tre – Lad Sølv, eller 4 ½ Specidaler, samt at betale Saksomkostninger på 8 Specidaler». Etter disse hendelsene ser det ut til at Johannes har fått nok av livet i Leksdalen, for i 1840 fikk han utreiseattest til Helgeland (Alstahaug) i Nordland. Men det ser ut til at han dreiv med litt av hvert der oppe også. Straks han kom til Alstahaug ble han far til et barn, John Jørgen Johannessen, f. 23. oktober i 1840. Mora var pike Petronella Jonasdatter Blomsøe fra Alstahaug. I 1856 flyttet Johannes til Vefsn (Mosjøen) og bodde der i 1865 som huseier og murer. I Mosjøen gikk han under navnet «Stikkar-Johannes», det sier vel litt om at kniven satt laust i sliren hans. Han ble anmeldt for flere lovbrudd, bl.a. brennevinssalg og ordensforstyrrelse. I 1874 tok han livet av seg ved henging.

Så dette funnet viser hvor mye hjelp man kan ha av tilfeldige innfall, og det er ikke tvil om at internett er en utrolig hjelp i mange tilfeller. Så med ett hull tettet er det vel bare å gå løs på det neste?

Mvh Nina 🙂

En sjømann fra hine-dager

Sjømenn fra hine-dager

Det som er så flott med denne historien, foruten at Nina «fant» Johannes Olsen, er at hadde hun søkt etter  «Johannes Olsen Blomsøy» (det er det gården heter nå og ikke Blomsø) så hadde ikke innlegget som gav henne svaret kommet opp. Tilfeldigheter og innfall er viktig i slektsforskning. Tusen takk Nina for at du fant dette og takk for ditt gjesteinlegg her.

Jeg forstår godt at pga. det livet Johannes Olsen levde, så kunne han blitt oppfattet som Fark (=Tater), da det var en slik oppfatning folk flest hadde på den tiden om Fark. Alikevel beskriver ikke dette det sydenlandske utseende mange i Rødsandslekten har. Da er vi vel tilbake til den teorien at det var en sjømann fra Portugal eller Spania som besøkte en av mine formødre mens hennes mann var på fiske?!

Har jeg forfedre fra de Reisende (Tater = Fark) i slekten?

Min oldefar Jonas foreldre og søsken. Jonas er øverst til venstre

Min oldefar Jonas foreldre og søsken. Jonas er øverst til venstre

Min søken etter etniske minoritetsgrupper i slekten har blitt intensivert i forbindelse med at Slektsforskerdagene 2013 legger vekt på Urbefolkning og etniske minoriteter i Norge.

Det har gått «rykter» i min familie om at det er Samer, Kvener, Finn og Fark i min familie i mange år. Ikke bare har en gammel mann i nord sagt det, også tante Harriet (som bodde i området mine oldeforeldre kom ifra). Jeg har funnet ut at i en gren av forfedrene til min oldemor Kasparas Rødsand – født Ellingsen – er det samer.

Flotte mørke personer i oldefars Jonas Rødsands familie
Ryktene vil ha det til at det er i oldefar Jonas sin slekt det var Fark (Tater). Sælig fordi det var så mange mørke flotte mennesker fra den slekten. Noen hadde også svært krøllete nesten svart hår.

Far til Jonas på bilde ved siden av har skikkelig krøllete hår og skjegg – men han var begynt å bli grå.

Hilda i midten er ordenlig mørk og datter til Nelly (i hvit bluse) ble spurt om hun var av taterslekt da hun var ung sykepleier.

Far i familien het John Jørgen Johannesen (1840-1927) og mor i huset het Wilhelmine Stephensen (1860-1948)

Blandt min bestefars søsken vare mange mørke flotte damer og menn. Det ble sagt at det var en fyr som så noen av søstrene til bestefar en sommer, og da lagde han en sang om Tahiti p.g.a de vakre mørke damene.

Søken i oldefar Jonas slekt etter Tater=Fark=Omstreifere=de Reisende:
Det er 2 peroner som er uavklart bakover i den slekten. De andre er for det meste bønder og fiskere.

1. Johanes Olsen fra Verdalen
Johanes er far til John Jørgen Johannesen i bildet over. Nedenfor ser dere hva som sto om far da John Jørgen ble døpt.

John Jørgen Johansen

Far: Dr(eng) Johanes Olsen af Værdalen

Det vi visste var at han arbeidet som dreng på gården Blomsøy som Petronella bodde på. Siden forvinner han helt og jeg har brukt utallige timer på å lete etter han. En teori var at han ikke var i fra Verdalen men «af Vardalslekten» en Romanislekt. Jeg prøvde å finne han i Verdalen også, men der var det ca 12 personer som het Johanes Olsen i den aktuelle tiden.

Utdrag fra 1865-tellingen Vefsn, Mosjøen. Kunne dette være riktig Johanes Olsen?

Utdrag fra 1865-tellingen Vefsn, Mosjøen. Kunne dette være riktig Johanes Olsen?

Jeg fant en Johannes Olsen i Mosjøen fra Verdalen i 1865-tellingen. Var dette vår John Jørgens far og var han en tater?  Jeg kom ikke noe særlig lengere i min forskning, fordi det ikke var noe link mellom denne Johannes og far til John Jørgen. Det var helt til min tremenning Nina Sigbjørnsen ville vite mer etter å ha lest mitt inlegg om Same, Lapp, Finn, Kvene, Fark. Hva hun fant ut vil jeg skrive om i et annet blogginnlegg. Visst hadde ikke Johannes Olsen noe vanlig liv etter den tids standard men i fra noen taterslekt var han ikke.

2. Christiane Oline Martinus (ca 1822-1881)
Christiane er mor til Wilhelmine i det store familiebildet over. Jeg har ikke greid å finne ut når hun var født/døpt og heller ikke hvem foreldrene helt sikkert er. Christiane oppgir bare deler av navnet til far når hun gifter seg. Hun oppgir selv å være født i Gildeskål i Nordland.

Dette er det jeg vet
Konfirmasjon:
Ingen konfirmerede i Gildeskål med dette navn. I Ministrialbok for Hadsel konfirmerede år 1837 s. 195 står den en Christine Severine Martinusdatter 16 år født på Lekkan (Lekang, Hadsel) og foreldrene er oppgitt som døde (ingen navn på foreldrene)

Forhold:
1. Fikk to barn med Robert Carolius Tollefsen i 1847 og 1849. Robert omkom på sjøen og ble ikke funnet igjen da Christiane var gravid med sistemann.

2. Viet med min forfar Stephen Bertinus Andersen (1825-1900) 11 nov 1850. Christianes far er kun opgitt til  «Martinus».

Vielsen er i fra Hadsle kirkebok.

Vielsen er i fra Hadsle kirkebok.

Fødested er opgitt til Gildeskål. I 1865-tellingen står det opgitt at hun er født i Hadsel og 1875-tellingen står det igjen at hun er født i Gildeskål

Ny informasjon – Charles Ellingsens oldefar
Etter å ha lett lenge etter Christiane og lagt det på is en stund, så fant jeg (i en gammel perm) et brev fra Charles Ellingsen (forfatter av Ellingsenboken)  til min bror Roger 6. nov. 1974. Der sier Charles Ellingsen (kort fortalt) at hans oldefar var bror eller halvbror til Christiane. Denne oldefarens far er opgitt til «Soldat fra Trondhjem: Carl Marthinusen og mor Pige Birgitte Christensdatter».  Under oldefarens komfirmasjon er far nevnt igjen –  Carl Marthinus men en annen mor Anne Kathrine. Så det er litt uklart her også, akkurat som man ikke helt vet hvem som er foreldrene.

En fødsel/dåp i Gildeskål
Det er en fødsel/dåp i Gildeskål som min bror Roger (da han forsket på slekten) hadde ført inn som Christine Oline sin dåp og foreldre. Den er avbildet nedenfor fra ministrialboken og klokkerboken i Gildeskål. Navnet er forkjellig men dette er den eneste barnet med et navn som ligner pga. av mellomnavnet Oline, faren heter Carl og moren heter Anne Kathrine (samme som foreldre til Charles Ellingsens oldefar).

Christiane Saphrina Oline 1

Utdrag fra  ministrialboken i Gildeskål

Christiane Saphrina Oline 2

Utdrag fra klokkerboken i Gildeskål

Det som er interessant her (hvis dette i det hele tatt er vår Christiane Oline ) er at foreldrene er «Omstreifere» – et annet ord for tater i denne tiden, og at de er fra Hedmark.

Men per dags dato har jeg ikke fått bekreftet når og hvor Christiane Oline er født eller om hun er av tater-slekt.