Tag Archive | skatt

Fikk tippoldefars dagbøker: Adolf Carlsens dagboknotater fra 1890-1909 kom endelig hjem

jun22

Please use the language translator button on the top right hand corner if you don’t speak Norwegian.

For 35 år siden fant Norunn Klettum 15 almanakker med 120 år gamle dagboknotater i en brukthandel i Oslo. 14 av disse dagbøkene skrev Adolf Carlsen, en trelasthandler i Kristiansand, og en av disse skrev hans datter Anna Carlsen gift Landmark (militærslekten Landmark) og bosatt i Oslo. Almannakkene med dagboknotater ble overlatt til meg for litt over et år siden. Ved hjelp av flere blogginnlegg og  av leserne fant vi en etterkommer, Carsten Arnholm, som i går fikk overrakt disse dagbøkene.

 

Denne bildekrusellen krever javaskript.

På bildene over ser dere Carsten Arnhom mottar dagbøkene. Til venstre er Gunn Gjervoldstad (medlem av styret i DIS- Vest Agder) som fant og kontaktet Carsten Arnholm  og fortalte han om dagbøkene, og bloggen min som skrev om dem.

På søndag gikk veien til en møte jeg lenge hadde sett frem til. Hvem skulle ha trodd for litt over et år siden, at disse dagbøkene jeg fikk fra Norunn, skulle resultere i så mye spennende og fint. Ikke bare har jeg «levd»  med Adolf Carlsen og hans familie i et helt år, mens jeg leste, og skrev om ham, hans kone Sofie, barnet Anna og barnebarna Adolf, Gerhard, Eva og Sofie (Bea) Landmark, men det ble også funnet en etterkommer. Denne etterkommeren, tippoldebarnet Carsten Arnholm som bl.a. har bidratt med maleriene i blogginnleggene mine, var virkelig interessert i denne slektsskatten fra bruktbutikken.

Min mann Stein og jeg, hadde avtalt å møtes denne hjemme hos tippoldebarnet Carsten og hans familie denne søndagen. Tilfeldighetene gjorde det slik at Gunn Gjervoldstad som bor i Kristiansand var i området, så hun var også invitert. Gunn var den som fant og kontaktet Carsten etter at hun hadde lest mitt første blogginnlegg om Adolf Carlsen og disse dagbøkene. Snakk om et herlig møte. Jeg måtte bare gi både Carsten og Gunn en god klem. Tenk å endelig få møte tippoldebarnet til Adolf, og at han var så interessert i slekten.

Carsten Arnholm foteller om sin farmor Eva Landmark - gift Arnholm

Carsten Arnholm foteller om sin farmor Eva Landmark – gift Arnholm

Carsten fortalte litt som sin slektshistorie, og hvorfor dette betydde så mye for ham. Bl.a så døde hans farmor Eva Landmark av kreft kort tid etter at hennes mann (Arnholm) og 13 år gamle datter døde I løpet av 1946-1948. Så far til Carsten, den annekjente fotografen (og jurist) Carsten Arnholm, ble værende uten noe særlig familie som ganske ung. Familie og slekten ble et sårt tema for far til Carsten, slik at det ikke ble snakke så mye om. Alle slektsminner var dessuten pakket bort. Carstens far gikk dessverre bort i januar 2013, og da arvet Carsten en hel del familieting. Å for et skatt dette er. Carsten tok oss med ned i kjellerstuen og viste oss en del av disse. Jeg hadde sett maleriene av familien før (de var blitt fotografert og send meg for bruk i blogginnlegg), men her var det også en masse bilder, brev og annet spennende.

Gunn, Carsten og jeg ser på noe av familieminnen til Carsten

Gunn, Carsten og jeg ser på noe av familieminnen til Carsten

Tenk her var det brev fra 1860-årene og frem til ca 1920. Her var det ting som tilhørte Adolf Carlsen, dagbokskriveren selv, som i alle fall var 120 år gamle. Så sto jeg med visittkortet til Adolf Carlsen i hånden, og fikk se bilde av både Anna Landmark (Adolf datter) og henne 4 barn.

Adolfs visittkort, med bilde av Anna Landmark på bordet, fargebildet er av Carstens far som også het Carsten Arnholm

Adolfs visittkort, med bilde av Anna Landmark på bordet, fargebildet er av Carstens far som også het Carsten Arnholm

Carsten er jo bare så heldig at han har disse flotte slektsminnene fra sin fars familie. Dagbøkene til Adolf og Anna hører virkelig til her, hjemme hos Carsten. Endelig er de kommet «hjem» til sin rettmessige eier. Vi hadde en utrolig koselig ettermiddag med hele familien til Carsten.Vi snakket om slekten, så på slektsminner, bilder, og  spiste fantastisk god mat som Carstens kone hadde lagd.

Siden vi dessverre hadde så alt for kort tid sammen, ble Carsten og jeg enige om at vi skulle møtes igjen til høsten og gå gjennom alle slektstingene og finne ut hvem som er hvem på bilder og brev. Vi har tenkt å bruke flere timer sammen for å finne ut mer. Dette ser jeg virkelig frem til. Gunn som bor i Kristiansand fikk også en liten nøtt med seg hjem. det hang et maleri på veggen som kan ha vært Adolfs hus før brannen i Kristiansand i 1892. (Les mer om dette : Hvorfor skrev Adolf om så mange branner?) Gunn er den som forsket frem informasjon om huset, og stedet Adolf bodde i Kristiansand. Så selv om et kapitel er over og dagbøkene har kommet hjem, så skjer det ting videre i denne familiehistorien.

Er dette Adolfs gamle hus før det ble brent ned i 1892

Er dette Adolfs gamle hus før det ble brent ned i 1892

______________________________________________________

Alle blogginnleggene om dagbøkene (189-1909) til Adolf:

Dagboknotater fra 1890-1909, funnet i en bruktbutikk for 35 år siden

Ukens slektsskatt – mormors briller. Blind av skarlagensfeber?

sep9

Nedenfor er det bilde av de først brillene som min mormor Erna (1906- 1985) hadde.

Mormor Ernas første briller

Mormor Ernas første briller

Vi så henne ikke med briller før hun ble veldig gammel. Siden brillene er veldig smale må hun ha brukt de som barn/ungdom, men ingen av bildene vi har av henne fra 1920- årene  viser at hun har briller. Nedenfor ser du min mormor Erna i forskjellig tidsaldre. Kun når hun var i 70-årene brukte hun briller. Vi har selvsagt glemt å spørre henne når hun brukte disse brillene, men etter en telefonsamtale med min mor fortalte min mor at min mormor påsto at disse brillene var hennes.

Mormor Erna 15 år
Mormor Erna 34 år
Mormor Erna ca 60 år
Mormor Erna ca 70 år

Optikus Iversen Trondheim
På lokket i brilleesken står det «Optikus Iversen Trondheim». Igjen så vet vi ikke helt sikkert, men det ser ut som mormor var i Trondheim å fikk seg briller. Jeg sjekket litt på Google og fant ut at i Trondheim var det en Krogh optiker som het Iversen. Etter å ha lett opp telefonnr. ringte jeg de og de fortalte at før het de bare H. Iversen, og at denne optikerforretningen hadde vært på samme sted siden 1869. Utrolig artig at det var optikere allerede i fra 1869 her i Norge. Nedenfor er et bilde av huset og butikken slik det ser ut i dag.

Nordre gate 2 i Trondheim hvor "Optikus Iversen" har holdt til siden 1869

Nordre gate 2 i Trondheim hvor «Optikus Iversen» har holdt til siden 1869

Jeg har prøvd brillene og mormor var i alle fall ikke langsynt. Det var direkte ekkelt å se i gjennom brillene. Hun må nok ha vært nærsynt.

Mormor ble blind – hadde hun skarlagensfeber?
Men hei nå kom jeg på noe, nå når jeg sitter å skriver. Mor fortale at da mormor var ca. 10 år var hun på sykehuset fordi hun var blitt blind. Jeg fikk fortalt denne historien da jeg fant familiebilde av mormors foreldre og søsken (se nedenfor) på en av de flotte billedbasene vi har i Norge (fantastisk å finne et slikt bilde som slekten ikke hadde sett). Bilde er fra 1916 og mormor ville da ha vært 10 år. Hvorfor var hun da ikke på bildet?

Familiebilde uten mormor i 1916 da mormor var 10 år

Familiebilde uten mormor i 1916 da mormor var 10 år

Ikke hadde vi hørt historier om at hun var bortreist eller var et annet sted. Det var da mor kom på at mormor hadde fortalt henne at da hun var ca. 10 år var hun blitt blind fordi de ikke hadde tatt mandlene hennes???? Hun måtte derfor på sykehus til Bergen (denne informasjonen om sted var ikke helt sikker), fordi sykdommen hun hadde var gått alt for langt. Hun ble blind en liten stund men ble bra da mandlene ble fjernet (????).

Etter å ha Googlet litt (igjen), fant jeg ut at det kanskje var Skarlagensfeber mormor hadde. Det var en barnesykdom som mange barn døde av før 1900 – tallet. Symptomene var sår hals (en streptokokkinfeksjon), utslett og man kunne bli blind og døv. Helen Keller fikk Skarlagensfeber som ung å hadde verken syn eller hørsel, Mary Ingalls, storesøster i huset på prærien, ble blind av Skarlagensfeber. Etter 1900-tallet var det oppfunnet et serum som ble tatt fra blodet til hester og injisert i de syke barna. Barnedødeligheten gikk da drastisk ned.

Kanskje mormor, etter å ha vært blind en liten stund, måtte ha briller en periode til synet hennes ble bedre?

Lært noe nytt om slekten igjen
Dette blogginnlegget ble mye lengere enn jeg hadde tenkt. Jeg skulle bare vise brillene som mormor hadde brukt og skrive kort om de. Men først finner jeg ut at «Optikus Iversen» eksisterer den dag i dag i samme bygning og så kommer jeg på at mormor var blind en stund. Kanskje det var derfor hun tok vare på disse brillene i alle år, fordi dette gjorde så stort inntrykk på henne – det å bli blind? Så ved å skrive dette innlegget om mormors briller, lærte jeg noe nytt om hennes historie og kanskje hvorfor hun hun måtte bruke briller en stund som barn.

__________________________________________________________________________

Flere slektsskatter som kommer i fra min mormor kan du lese om her:

Ukens slektsskatt – mormors øredobb fra Shanghai anno 1921

Ukens skatt – mormors selvlagde nuperelleduk

Ukens skatt – Perlekjede av kinesisk bergkrystall fra Shanghai i 1920

 

Ukens slektsskatt – mormors øredobb fra Shanghai anno 1921

jun17

På veggen hjemme henger en singel øredobb innrammet. Den tilhørt min mormor Erna Louise Margareth Apelseth (1906-1985). Hun fikk den av sin storebror Klemet som dro hjemmefra de mormor var liten baby og bodde bland annet i Shanghai på 1920-tallet. Storebror Klemet har en fantastisk historie som virkelig er verdt å lese. Den er ikke ferdigskrevet men du kan lese litt om han her:  Perlekjede av kinesisk bergkrystall fra Shanghai i 1920 og nederst i dette blogginnlegget: Fra Ålesund til Shanghai.

Øredobb mormor

Mormors øredobb fra Shanghai

Øredobbene er skruøredobber (for de som ikke har hull i ørene), med et slags filigransarbeid og tre hengende krystaller. Jeg vokste opp med disse øredobbene og min mor vokste opp med disse øredobbene. Min mormor Erna fikk disse øredobbene da hun var 15 år – sansynligvis i konfirmasjonsgave – av sin storebror Klemet.

Mormor Erna i 1920 snart 15 år

Mormor Erna i 1920 snart 15 år

Da min mor var 15 år gammel fikk hun låne de i et bryllup hun var på i Ålesund til sin fetter Marvin.

Anny Karin min mor i 1952, 15 år gammel med sin mors øredobber fra 1921

Anny Karin min mor i 1952, 15 år gammel med sin mors øredobber fra 1921

Da mor var ca 25 år gammel fikk hun øredobbene fordi hun hadde så lyst på de. Hun brukt opp gjennom årene selv om hun har hull i ørene. Jeg fikk også låne de. Følte meg merkelig fin da jeg brukte de. En mørk vinterdag da mor skulle besøke meg for en ca 12 år siden, kjente hun at hun mistetden ene øredobben og prøvde å gripe fatt i den. Desverre så fikk hun ikke tak i den og den falt i snøen og var umulig å finne igjen. Derfor har vi nå bare 1 øredobb, men den fortjener å henge på veggen i stuen.

Rammen med mormors øredobb er et sett av bilder som består av 4 slektsrelatert bilder.

Slektsrelatert i interiøret hjemme hos oss

Slektsrelatert i interiøret hjemme hos oss

Min mann og jeg bestemte oss for noen år siden og bare ha ting rundt oss som betyr noe. Derfor henger det 5 generasjoner damer på veggen, mormors slevlagde nuperelleduk og mormor øredobb. Som slektsforker og veldig interesert i alt som har med familie å gjøre er dette klart en favorittvegg i vårt hjem

Du kan lese om de to andre bildene på blogginnleggene nedenfor.

Ukens skatt – mormors selvlagde nuperelleduk

5 generasjoner damer på veggen

Ukens skatt – mormors selvlagde nuperelleduk

mar17

Min mormor Erna drev med nupereller, særlig i sine yngre dager.  Jeg har en del «bånd» av nupreller som hun lagde men ikke noe særlig mer enn det. For et par år siden kom en av mormor svigerinner (takk (grand)tante Gunvor) med en nydelig liten duk som mormor hadde lagd og gitt til henne. Nå har jeg rammet den inn å hengt den på veggen. Er litt for å bruke slike arveklenodier i interiøret.

Mormor nuprelleduk hengt opp som et kunstverk

Mormor nuprelleduk hengt opp som et kunstverk

Jeg synes den er så vakker at den fortjener er slik hedersplass. Denne gamle duken, med en moderne ramme lager stilige kontraster. Jeg er for å omringe meg med det som betyr noe, og denne duken gjør jo det.

Illustrasjonsfoto: Sølvskyttel for å lage nupereller

Illustrasjonsfoto: Sølvskyttel for å lage nupereller

Mormor brukte en lignende skyttel som på bildet over. Hvor den er blitt av vet vi ikke sikkert. Jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde spurt mormor om å lære meg å slå nupereller.

Nupereller er en håndarbeidsteknikk hvor man lager blonder av ringer og buer som igjen er laget av knuter. Som oftest blir en liten skyttel benyttet, men det er mulig å lage slikt med en nål. Ved hjelp av en skyttel kan en lage ringer. Med en skyttel og tråden fra garnnøstet kan en lage ringer og buer. To skytler gjør det mulig å lage ringer på ringer. Det er best å bruka en fast tråd. Heklegarn er ofte godt egnet. Teknikken egner seg til blonder. Den kan brukes til bokmerke, duker o.l.
(Kilde: Wikipedia)

Du kan lese mer om min mormor her:  Valentinsdag – 4  generasjoners kjærlighetsmøte

Ukens skatt – farfars «halatre»

des14

Jeg har aldri kjente min farfar Ingevart Zahl Johnsen. Han døde i 1956 nesten 70 år gammel. I 2006 var jeg en tur på Nesna, hvor min farfar bodde hele sitt liv (selv om han ble født på Lurøy,).

Farfar Ingevarts åk

Farfar Ingevarts åk

«Halatre»
På hytta til min søskenbarn Jan Roar Johnsen hang dette åket som hadde tilhørt min farfar. Min far sa de brukte å kalle det for «halatre» (hale-tre), fordi de halte tunge ting med det. Farfar (og farmor) brukte det til å hente vann med i fra brønnen og bekken. Han hang en bøtte på hver side. Det kan jo hende han brukte det til å bære andre ting også, men det vet jeg ikke sikkert. Desverre så vet jeg så alt for lite om min farfar.

Min farfar Ingevart som ung mann

Min farfar Ingevart som ung mann

Farfars historie
Jeg har samlet litt informasjon her og der, fra tanter, onkler og søskenbarn. Jeg har som mål å skrive en liten biografi om han. Jeg trenger hjelp i fra mine søskenbarn for å samle alt de har hørt i fra sine foreldre. Jan Roger fortalte bl.a. at han husket at farfar bodde på et værelse hos dem de siste årene før han døde.

Dette er et minne i fra Ingevarts datter Hansine (samtale juli 2006)
«Han jobbet som snekker og var med på å bygge lærerskolen på Nesna. Han var også med på og sette opp hus»

Derfor er det ikke utenkelig at han farfar Ingevart lagde dette åket selv.

Fordi jeg fikk sett og tatt bilde av dette åket er det blitt min skatt Nå kan jeg forestiller meg hvordan min farfar brukte åket i sitt daglige liv. Så anderledes vårt liv er, hvor vannet kommer ut i fra kranen. Med dette lærer jeg å kjenne en liten del av farfars liv.

Ukens skatt – farmor Jonettes rokk

nov22

Jeg kjente aldri min farmor Jonette Marie Ivarine Evertsdatter (1889-1950) fordi hun døde bare 61 år gammel en god stund før jeg ble født. Men i mitt barndomshjem så langt tilbake som jeg kan huske sto farmors rokk til pynt.

Farmor Jonettes Rokk

Farmor Jonettes rokk

Far var yngst i en barneflokk på 8 (9) og var bare 19 år da hans mor døde. Min farmor Jonette er i samme generasjon som min oldemor på morsiden, så hun virket så fjern for meg. Selv om rokken var ment som pynt kunne ikke vi barna la være å tråkke på pedalen for å se hvor fort hjulet kunne snurre. Det fikk meg til å tenke på hvem hun var og å se på bilder av henne. Så jeg kan godt si at denne rokken var med på å bringe min farmor nærmere. Derfor er denne rokken en familieskatt for meg. Jeg er nå den heldige eier av denne rokken og den står hjemme hos meg som på bildet over.

Farmor ble født på Handå på Nesna, Nordland og bodde der i hele sitt liv.

Farmor Jonette

Farmor Jonette

Litt om rokk
Spinnerokk eller spinnrokk, også kalt hjulrokk eller bare rokk, er et redskap for å spinne, det vil si tvinne fibre til tråd og garn. Hovedprinsippet i all spinning er at fibrene trekkes ut og tvinnes så de henger sammen i en tråd.

Man kan bruke uttallige slags fiber til spinning. Det vanligste er ull fra sau. Forarbeidet er viktig, og kan gjøre på mange måter. Fibrene kan gres, eller kammes, for å spinne kamgarn. Men det vanligste er å karde ulla til kardegarn. Man kan karde ull med håndkarder (Sees på bildet over undr rokken) . Det er imidlertid krevendeSpunnet tråd og garn brukes særlig til å veve tekstiler og strikke klesplagg. Å lage tråd, tekstiler og tøy var svært tid- og arbeidskrevende før moderne masseproduksjon ble vanlig. Spinnerokkene, som ble tatt i bruk i Europa gradvis fra 1500-tallet, lettet deler av dette arbeidet betydelig.

De vanligste hjulrokkene i Norge har et pedaldrevet svinghjul, et vannrett eller skråstilt brett (rokkebryst), en vinge (spindel) som spinner tråden og en snelle som samtidig spoler opp garnet. På enklere skottrokker settes drivhjulet isteden i sving med håndkraft. Der vindes også garnet opp på teinen i en egen prosess etter at det er spunnet.

Opprinnelig til ordet rokk, kan være i fraet gammelt indoeuropeisk ord for «å spinne».

Kilde: Spinnvilt og Wikipwedia om Rokk

Ukens skatt – et par gamle hullete «labba»

nov1

Ukens skatt – igjen fra Rødsandslekten

Labban mine som oldemor strikket av restegarn

 

Min oldemor på besøk til min bestefar

Min oldemor Kaspara Rødsand på besøk hos min bestefar

Min oldemor Kaspara Rødsand som jeg husker veldig godt strikket gjennom nesten hele sitt liv. Det sies til og med at hun gikk og strikket på gaten da hun skulle besøke naboer og venner (det samme gjorde hennes mor også), eller hun skulle i butikken å handle. Det er mange som har vært så heldig å få et par tykke sokker, eller “labba” som vi sa, som hun har strikket. Jeg har tatt vare på det siste paret hun strikke til meg – et par godt brukte “labba” strikket av restegarn. Den ene har hull på helen også. Selv om de fremdeles passer så ligger de heller i en minneboks.

Ukens skatt – Perlekjede av kinesisk bergkrystall fra Shanghai i 1920

okt15

Min mormor Apelseth hadde et spennende og vakkert perlekjede lagd av kinesisk bergkrystall, og jeg er nå den heldige eier av det.

Mormors perlekjede fra Shanghai

Mormors perlekjede fra Shanghai

Mormor fortalte at hun hadde fått det av sin storebror Klemet Apelseth til konfirmasjonen i 1920. Storebroren hun ikke husker å ha møtt da hun ble konfirmert. Han dro hjemmefra da hun var liten baby. Men mormor ble fortalt at hun satt på fanget hans.

Eventyr eller sant
Min mormor Apelseth fortale så mangt og vi visste ikke helt om vi skulle tro på henne. Historien om dette perlekjede fra Shanghai, inneholdt en Russiske prinsesse, to døde koner, overfall av røvere, den amerikanske regjering, militære forsyninger på Filippinene, angrep av innfødte, en ranch i USA, splint i magen i Frankrike, produksjon av fruktdrikker i Østen, salg av amerikanske kjøleskap i Kina og en japansk fangeleir m.m.

Dette var som et eventyr som ble fortalt meg som barn og som sagt så visste vi ikke helt hva vi skulle tro da jeg vokste opp, men jeg elsket dette perlekjede for «eventyret» og det vakre fargespillet. I et senere blogginlegg skal jeg avsløre mer om historien til gammelonkel Clemet Apelseth og hva han egentlig opplevde.

Det jeg har lært gjennom mitt slektsforskerliv er at det som oftes er en del sanne/riktige detaljer i fortellingene som blir fortalt. Min mormor Apelseth fortalte flere «utrolige» fortellinger og som oftes var det noe sant i de.

Bildet er tatt i 1926 da mormors søster Lilly giftet seg. Her er mormor med alle søstrene sine.

Bildet er tatt i 1926 da mormors søster Lilly giftet seg. Her er mormor med alle søstrene sine.

4 verdifulle og sjeldne perler til lillesøster
Min mormor Apelseth hadde en søster Anna som var to år yngere en henne. Hun ble visst lei seg da min mormor fikk dett kjedet. Derfor fikk hun 4 perler som det ble lagd hengene øredobber av – to perler på hver øredobb. Jeg tror en datter av henne arvet de, fordi jeg så de henge en gang på mors kusines ører. Denne samme kusine opplyste oss om at bergkrysstalperlene ble taksert hos en gullsmed en gang. Han sa det var en sjelden type krystall og meget verdifulle. Jeg er ikke helt sikker på denne historien heller, og jeg har ikke tenkt å undersøke det. Det er så mye mer spennende å tro at jeg har sjeldne, verdifulle gamle kinesiske bergkrystaller hengene rundt halsen.

Oppdatert informasjon 01.01.2014 Etter å ha snakket med datter (Marion) av overnevnte Anne fikk jeg vite at perlene var dekket med  (hvit) perlemor, men at dette flasset av etter hvert og frem kom den vakre rosa bergkrystallen Min mor bekreftet dette.

Mormors forlovelsesbilde med perlekjede fra Shanghai.

Mormors forlovelsesbilde med perlekjede fra Shanghai.

Dette var ukens skatt – og for en skatt det har vært for min mormor og nå meg. Men bare vent på historien om Klemet – den er som et eventyr.

Mer om onkel Klemet

Slektshistorie: Hvordan lage oversikt over et liv (grandonkel Klemets eventyrlige liv)

Klemet med Olga fra Russland

Grandonkel Klemets hjemkomstgave

Mary Lou, Klemets kone nr. 3, Klemet, grandtante Lilly og mormor Erna. 1957

Var grandonkel Klemet i Japan også?

Oldemors toalettsett – nærbilde av lokket