Oldemor Kasparas livshistorie del 2

Her er fortsettelsen på min oldemors livshistorie som jeg har samlet informasjon til gjennom årene. Nedenfor vil du finne en liste over kildene jeg har brukt.

Gikk du glipp av første del kan du lese den her: På denne dag for 130 år siden ble oldemor Kaspara født – livshistorie del 1

Enke som 45 åring – holdt familien sammen

Kaspara og hennes store familie med 9 barn flyttet til Kristiansund i 1917 (Se flyttningsattest nr.2). I Kristiansund syntes Kaspara familien fikk rent for god plass: ”Tre rom og eget kjøkken!” Hun fikk syv barn til, så den ”store” plassen kom godt med. I Kristiansund var barneflokken blitt så stor at når de hadde barnevask på lørdagene, var hun ikke ferdig med den siste før langt mot kveld. Og da var det å reparere tøy, vaske og tørke det, slik at ungene kunne få det på seg om mandagen igjen.

En av stedene Kaspara bodde på - Skjærvaveien 2 i Kristiansund

En av stedene Kaspara bodde på – Skjærvaveien 2 i Kristiansund

Da Jonas Stefanus døde av tæring (TBC) i 1929 satt Kaspara igjen med ni ukonfirmerte barn. Hun hadde ikke stunder til å sture og det gnistrende gode humøret som hun hadde fått i vuggegave kom godt med. Men allikevel så var de første årene etter mannens død en hard tid for Kaspara. ”Det var fælt å miste han Jonas Stefanus”, syntes Kaspara. Med 16 barn, de fleste skolebarn og småbarn, måtte hun slite enda mer enn før. Hun som hadde mer enn nok med hjem og barn, måtte nå også sy, vaske og skure for folk for å få mat til alle barna. Nettene måtte tas til hjelp. Barna skulle ha klær, og den eneste muligheten var å sy selv. Dessuten jobbet de av ungene som var store nok på ”bergan”. Kristiansund var en av våre fremste klippfiskbyer, og alle som kunne krype og gå, hjalp til med å få fisken opp til tørk på bergene utenfor byen.

Klippfiskberg i Kristiansund - illustrasjonsfoto

Klippfiskberg i Kristiansund – illustrasjonsfoto

Etter at Kaspara ble enke fikk hun tretti kroner i uka av forsorgen. Enda hun trengte og fortjente disse pengene, føltes det likevel som et nederlag og en skam å motta dem. Hun fikk slengt etter seg mange ganger at hun og ungene lå samfunnet til byrde. Hun var fryktelig glad da de endelig kunne greie seg selv.

Omtrent et år etter at Jonas døde bestemte sosialsjefen i Kristiansund, at de ukonfirmerte barna til Kaspara skulle på barnehjem. Det er usikkert om sosialsjefen selv kom hjem til dem eller at det var noen andre i etaten, men heldigvis var en av de eldste sønnene til Kaspara hjemme fra arbeidet sitt da. Det var min bestefar Nordahl, og han ble så sint og sa: ” Ho mor å æ ska ta oss av ungan. Bare ha dokker ut.” Og slik ble det.

Det fortelles om Kaspara at hun hadde en egen evne til å skape latter og godt humør omkring seg. Andre barn ville være hos Kaspara og barna hennes, og Kaspara stod ved kjøkkenbenken og skar brød. Det gikk unna i mengder. Snek det seg innimellom en fremmed unge i køen, var ikke det så farlig. De som var sultne skulle få mat i hennes hus.

Kasparas jernhelse

Kaspara hadde en jernhelse, noe som hennes mange barnefødsler og høye alder var et vitne om. Da ”Spanska” (Spanskesyken var en uvanlig hard og dødelig form av influensa) gikk som en farsott over byen i 1918 ble også hun angrepet. Men hun overvant sykdommen og var siden frisk og i full vigør.

”Jeg føler meg som en ungdom”, sa Kaspara da hun fylte 70 år. Da fløy hun like lett som før rundt i fjæresteinene for å samle ved. ”Mor flyr som en geit og klatrer over piggtråden som en ungdom”, sa en av døtrene. Hun var visst den som innledet og avsluttet badesesongen på Innlandet også.

Oldemor Kaspara med noen av sine etterkommer i badestranden på Innlandet.

Oldemor Kaspara  likte å bade. Her med noen av sine etterkommer på badestranden på Innlandet.

Barna fortalte at Kaspara likte best å stelle huset selv, selv om hun hadde mange døtre som kunne hjelp seg. Hun synes døtrene var for sene i avtrekket og hun var selv en tilhenger av tempo og humør på alle områder. Barna hennes mente også at det var ingen som kunne lage ”ball” (blandaball) som Kaspara.

I Kristiansund bodde Kaspara først med familien i Skjærvaveien 2 (Se bildet av huset) og deretter i Heinsgata 13, i 40 år. (Se innvendig bilde av Heinsagata). Da hun feiret sin 90 årsdag bodde hun i en egen lettstelt leilighet i Knutsonske hus i Tempoveien. Helt til Kaspara var 94 år bodde hun alene i denne leiligheten og Kaspara stelte hele tiden selv. Hun lagde ball, bacalao og kjøttkaker. Det hendte rett som det var at noen av barna hennes stakk innom når hun hadde laget ball, fordi ingen overgikk henne i å lage den middagsretten. Til og med en grundig storrengjøring av både vegger og tak hver vår og høst foretok Kaspara på egen hånd. Hun fulgte med på radioen, og TVen og da hun var 90 leste hun fremdeles uten briller.

Intervjuer, avisartikler og TV-opptreden – unike oldemor

Pga. sin tallrike barneflokk og at så mange levde opp samt sin høye alder, ble Kaspara intervjuet i aviser, ukeblad som KK og Norsk Ukeblad og hun var t.o.m på TV. Det var Erik Byes juleprogram «Vi går om bord», hvor Kaspara ble intervjuet av Eik Bye selv. Dessverre så er dette et opptak som NRK ikke har tatt vare på, men ukebladartiklene og avisartiklene kan du finne under slektssiden min under Kaspara.

Kaspara Artikkel I N.U mindre

Del av artikkel i Norsk Ukeblad da Kaspara var 95 år. «Jeg må ha huskeliste for å holde orden på ungene»

Da hun var 94 år flyttet hun på Barmannhaugen eldresenter i Kristiansund. Der hadde hun en egen trivelig stue med, TV, sine egne møbler og koselige pyntegjenstander, veggene var prydet med store gruppebilder av hennes egen nærmeste familie.

Kaspara var sprek og i fin form like inntil et par uker før hun døde. Da hun døde 98 år gammel 16. februar i 1983 i Kristiansund hadde hun satt 17 barn til verden, hun hadde da 34 barnebarn, 47 oldebarn og 14 tippoldebarn. Hvor mange etterkommer hun har nå er vel snart like tallrik som ”havets sand og himmelens stjerner”

Jeg vil avslutte med Kasparas egne ord om sitt liv som hun uttalte da hun var 94 år: ”Jeg har hatt det så godt, så godt. Barna var og er min rikdom og glede, men fremdeles gjør det vondt inne i meg når jeg tenker på den første lille piken min som døde….”

Kilder:

  • Anny Rødsand (2007): Små historier av barnebarnet Anny Rødsand
  • Avisutklipp (1951): To avisutklipp om Kasparas 70 årsdag. Udentifisert hvilke aviser, men sannsynligheten er at det var Tidens Krav og Romsdalsposten, ca sept 1951
  • Avisutklipp (1974): Hun gav aldri opp”, Lørdagsprofilen i en Kristiansundsavis.
  • Cathrine Apelseth-Aanensen (2007): Minner om oldemor
  • Charles Ellingsen (1990): Slekten Ellingsen bind 1, nr 369/145
  • Hjørdis Hanneseth (f. Rødsand) (2007): Rettelser og tileggsinformasjon
  • Kaspara Rødsand (1979): Sitater fra diverse intervjuer – se nedenfor
  • Kirkebok (1885): Ministrialbok for Sortland 1885-1894, s5, nr. 28
  • KK (1979): Kaspara var gravid i 13 år”, av Inger Jensen
  • Nekrologer (1983): To nekrologer fra avisen i Kristiansund. En om bisettelsen, en fra Sentralmisjonen og Ynglingeforeningen
  • Norsk Ukeblad (1979): Jeg må ha huskeliste for å holde orden på ungene, av Per Olav Berg
  • Roger Jonsen (ca 1979): Påbegynt intervju av Roger Jonsen (oldebarn)
  • Sortland bygdebok (2012): Gård og slekt, del 5.

Legg inn en kommentar