På min lokale STAPLES-butikk, ved siden av bestalingskassene, har de en rund stor frittstående knapp som det står «That’s Easy» på. (Lik den på illustrasjonsbildet til høyre). Jeg faller for fristelsen hver gang jeg er der, og må bare tykke på den. Blir litt sånn glad av å høre «That’s Easy» (Dette er lett). Allikevel så vet jeg at ting som virkelig er verdt å ha, er ting som ikke kommer lett, men som jeg har lagt ned tid, følelser, tankevirksomhet og sjelen min i. Ting som jeg har gått en ekstra mil for. Det er det som er verdt noe, og slik er det i alle fall med slektsforskning for meg.
Hvis det var enkelt, så ville vår oppdagelsesreise i å finne våre røtter har liten eller ingen betydning.
Derfor har jeg nedenfor samlet 13 (min sønns favoritt-tall) punkter for å illustrere dette.
1. Du må arbeide hardt for å finne dine forfedre. Slektsforskning vil kreve mer enn lidenskap; det vil kreve ferdigheter, vett og engasjement.
2. Ikke forvent å finne hele familietreet ditt på nettet. Faktum er at hvis du finner slektsinformasjon på nettet så ikke gå ut i fra at de er nøyaktige. Finn frem til kilder og sjekk selv.
3. Ikke tro blindt på direkte hint, smarte match og dirrende blader.
Hvis det var så enkelt, så ville vår oppdagelsesreise for å finne våre røtter har liten eller ingen betydning.
4. Ikke vær en navnesamler.
Se historiene bak navnene og gjør disse menneskene «levende»
5. Ikke bare legg alt rett inn i slektsprogrammet ditt.
Bruk en forskningslogg, spore arbeidet ditt, sitere kilder, og analysere dataene før du legger de inn i et slektsprogram eller slektstre.
6. Ikke stol på kun én enkelt kilde.
Prøv alltid å finne en alternativ kilde for hver opplysning du finner. Vær også forsiktig med å falle i fellen å tenke to kilder er forskjellige kilder når de er faktisk kopier eller avskrift fra hverandre. Transkripsjoner er rett og slett kopier av de originale kildene. Hvis du har transkripsjon av en kirkebok så er det bare kopi av denne samme kirkeboken og ikke en ny kilde.
7. Du kan ikke redigere en tom side.
Hvilket betyr: Du må starte/begynne, for å ha noe å jobbe med. Det prosjektet du utsetter som å publisere din familiehistorie, vil ikke fullføre seg selv. Forplikte deg til å flytte fra «ønske» til «virkeligheten.»: Et år fra nå, vil du ønske du hadde startet i dag.
8. Ikke blir fanget av dine egne håp og ønsker
Det er vanlig å ønske å tro at du er knyttet til en kjent person fra fortiden. Faktisk, mange mennesker begynner slektsgransking i første omgang fordi de håper å finne en familieforbindelse med en kjent person med samme etternavn. Derfor er det viktig å være ærlig og ha et åpent sinn når du utfører forskning i stedet for prøve å føre bevisene i den retningen du håper å gå. I tillegg prøv å motstå fristelsen til å begynne med den berømte personen og spore ham eller henne tilbake til deg. Heller start med deg selv og se hvor forskningen fører deg
9. Du «eier» ikke dine forfedre.
Å forske på dine røtter kan skape følelsesmessige forbindelser til ikke bare dine forfedre, men også til selve forskningen. Mange får eiertrang til sine forfedre og greier ikke å innse at tip—tip-tipoldeforeldre sannsynligvis er stamfar til hundrevis av andre. Ta deg tid til å dele din forskning og være åpen for forskjeller i informasjon og forskning når du samarbeider med andre.
10. Ikke ta informasjon og fotografier fra andre uten å gi noe tilbake.
11. Ikke forvent at alt skal være gratis.
12. Ikke alle vil være på nettet.
Lytt til familiemedlemmers ønsker når de gir deg informasjon og når de lar deg kopiere bilder, historier og annen informasjon
13. Ikke bli oppgitt av alle variasjonene til en persons data.
Lær å akseptere at navn og datoer for samme person varierer. Alle familier har navnevariasjoner. Å begrense deg til bare en måte å stave et etternavn på kan føre til at du går glipp av en god del informasjon. Dine forfedres navn kan ha vært kjent under en rekke ulike stavemåter. Disse stavemåter er ofte funnet i offisielle dokumenter også. Faktisk ble navnene ofte feilstavet ved uhell eller med vilje, eller endret for å ha en bedre passform innenfor en viss kultur eller for å gjøre det lettere å huske. Utvikle en liste over mulige variasjoner i skrivemåte av navnet og gå ut i fra den når du forsker.
__________________________________________________________
og så glad jeg er for at du sier du er en slektsforsker som driver slektsforskning 🙂 flott blogget igjen Cathrine!
Takk Laila, det var hyggelig sagt. Ja jeg så diskusjonen på Slektshjørnet i går. Jeg tar det ikke så høytidelig hva jeg blir kalt, bare jeg får drive med det.
Jeg har aldri vært så opptatt av å gå lengst mulig bakover, men å finne ut hvem jeg var i slekt med. Min interesse har gjort at jeg vet hvem hundrevis av nålevende slektninger er, og jeg har hyppig kontakt med en god del.
Jeg ble fort lei navnelistene, og så fort kilder ble tilgjengelige på nettet har jeg satt sammen utklipp fra kirkebøker, grunnbøker, folketellinger osv med private bilder jeg har scannet til fortellinger om personene. Jeg har stort sett startet med mine oldeforeldre, men der jeg har bilder fra tidligere generasjoner har jeg tatt det med.
Heftene, som to av slektene fikk på slektsstevner i 2010 og 2014 er blitt veldig godt mottatt. Så det folk fikk tilbake etter å ha lånt ut bilder og gitt opplysninger var en slektsbok.
Jeg må med skam melde at kilder var jeg ikke så nøye med i starten, men jeg har heller ikke kommet opp i noen veldig usikre funn eller ulike svar. Jeg skal likevel ordne det ved en ny gjennomgang av opplysninger.
Så sant! Synes spesielt nummer 9 er interessant. Jeg tror at når vi først begynner med slektsforskning, er det lett å tro at «bare jeg» har den og den linjen. Slik er det jo slett ikke. Vi er mange etterkommere.