Tag Archive | WWII

Mai 1945: Hvordan opplevde min far frigjøringen (samt et spennende krigsminne)

I dag ferier vi at det det er 70 år siden frigjøringsdagen 8. mai 1945. Jeg har er mor og far som opplevde og husker krigen, mens jeg har vært så heldig å vokse opp uten krig i mitt land. Jeg ser at siden jeg ikke har opplevd at mitt land har vært ufritt, så vil jeg nok ikke forstå helt hvordan det var å bli fri. Derfor ringte jeg til min far Roar for å høre hva han hadde opplevd.

Frigjøring, 17. mai og konfirmasjon i 1945

Den 8. mai 1945 var far på skolen da de fikk høre om at krigen var slutt. Det far og hans klassekamerater var opptatt av var om de fikk fri fra skolen 17. mai nå som krigen var over. De hadde nemlig ikke fått fri så lenge de var okkupert av tyskerne. De hadde en gammel lærer som også var klokker på Nesna (hvor min far vokste opp). Han var litt distre, og da de spurte om å få fri på 17. mai spurte han om hvilken dato det var på 🙂

17. mai 1945 på Nesna. Far bærer flagget.

17. mai 1945 på Nesna. Far bærer flagget.

17. mai 1945 på Nesna var stor stas, slik det var over hele landet. Min far er den personen som bærer det store flagget. Min far ble 15 år 18. mai og ca 14 dager etter frigjøringen ble han konfirmert. Mai 1945 var en spesiell fin måned for min far.

Guttegjengen som tyskerne skulle ta og flyktninger fra Finnmark

St.Hans 1944 ledet far en guttegjeng som ville drive ap med Tyskerne. De hadde fått tak i noen fenghetter til dynamitt. Disse lot de gå av på lyskasterhuset som tyskerne hadde for å lyse opp på sjøen.  Det ble noe forferdelig smell som hørtes ut som et maskingevær fordi de hadde forskjellige lengder på luntene. Det ble ikke gjort så mye skade, men det var så sterkt at lauvet spratt fra Bjerka. En hel mengde Tyske soldater kom til og de saumfarte Nesnafjellet hele natten. Far og guttegjengen pekte og sa at de hadde hørt noe lengere oppe. Enden på visa ble at mannen som hadde ansvaret for dynamitt og fenghettene fikk ikke lov til å ha den tillatelsen mer,  foreldrene ble arrestert men ble sluppet fri da tyskerne forsto at det var kun en guttegjeng som var på ferde.

Den første indikasjonen for min far at krigen gikk mot slutten, var at de på vinteren fikk en hel masse flyktninger i fra Finnmark, da tyskerne brant Finnmark. Folk på Nesna åpnet hjemmene sine for disse og de fikk bo privat slik. Det synes jeg var en rørende og fin gest.

Pappa og jeg i påsken i år 2015

Pappa og jeg i påsken i år 2015

Jeg er så glad i mitt lille land og for den oppveksten jeg har hatt, men mine foreldres minner gjør at jeg ikke tar alt dette for gitt. 

 

__________________________________________

Mer om min fars familie:

Valentinsdag – 4  generasjoners kjærlighetsmøte
Jeg, min mor (møtte min far) , min mormor og min oldemors første møte med sine menn.

Farfar Ingevarts «halatre»

Farmor Jonettes rokk

Familiehistorie – hvor går grensen?

Thumbs_up-dnI utgangspunktet blir slektsforskning i liten grad regulert av lovverket. Slektsforskning er verken konsesjonspliktig eller meldepliktig. Det er likevel noen begrensninger forskere må ta hensyn til. Hvis slektsforskningen brukes kommersielt, vil det komme innunder lovens virkeområde. Men hvis vi skriver en familiehistorie som vi ikke skal tjene penger på burde vi allikevel følge visse regler?

Finnes det et svar på hvor går grensen?

På mitt blogginnlegg om slektsrelaterte nyheter for uke 46, som innhold en del nyheter om 1. verdenskrig, fikk jeg denne kommentaren:

Hvor går egentlig grensen på hva man blogge om ? Jeg observerer det er OK å skrive om 1. verdenskrig nå. Familiens nazi (nasjonal samling) fortid derimot er kanskje et mere tabu emne. 1. verdenskrig ledet til 2. verdenskrig osv… Hvor går grensen ?

NAzi

Historisk foto fra Danmark

Her blir det tatt opp et godt spørsmål, men finnes det egentlig en fasit-svar på dette spørsmålet? Jeg har forsket i slekt hvor oldefaren døde av 3. stadiet av syfilis hvor familien gjerne ville at alle etterkommerne skulle få vite det, mens et «uekte barn» (som er ganske vanlig) i en annen familie skulle dysses ned om enn ikke tas bort fra familietreet. Så vi må bruke skjønn og se hva hver enkelt familie kan «tåle» – tenker jeg. Hva tenker dere?

Skrevne og uskrevne regler

Det finnes visse regler både skrevne og uskrevne regler som vi kan ta utgangspunkt når vi skal avgjøre hva som kan skrives i en familiehistorie?

Skrevne regler:

  1. Skal du publisere noe offentlig så krever det samtykke fra levende personer. Unntaket er personnavn og slektstilknytning.
  2. Opplysninger om døde personer er ikke vernet etter norsk personvernregler. Konsekvensen er at du kan publisere opplysninger om avdøde personer, men mindre opplysningene også sier noe om levende personer, som for eksempel. om arvelige sykdommer. Da kreves det samtykke fra den levende personen.
  3. Du kan imidlertid ikke fritt publisere bilde av en avdød person på nett før 15 år etter utløpet av dødsåret (se Åndsverkloven § 45c).

 Uskrevne regler:

  1. Du må være høflige og ikke krenke andre hverken i bilder eller med ord.
  2. Trø varsomt når det gjelder å navngi personer eller annet som kan virke sårende på andre.
  3. Tenk på alle familien, i romslig forstand, i forhold til hva du publiserer.
Skal vi skrive alt vi har opplysninger om?

Skal vi skrive og vise alt vi har opplysninger om?

Så tilbake til spørsmålet/kommentaren om hvor går grensen. Hvis man bruker reglene ovenfor så er fremdeles 2. verdenskrig et emne som kan skrives om. Det meste er tilgjengelig i offentlig arkiver. Se bare på bokserien Nådeløse nordmenn:

Første bind, Statspolitiet 1941-1945 av serien Nådeløse nordmenn av Eirik Veum, om de mørkeste kapitlene i norsk krigshistorie.

Andre bind, Hirden 1933-1945 av serien Nådeløse nordmenn av Eirik Veum, om de mørkeste kapitlene i norsk krigshistorie.

Nådeløse nordmenn; Gestapo 1940-1945 er det tredje bindet i serien om nordmenn som støttet den tyske okkupasjonsmakten under andre verdenskrig.

Jeg vil vite mest mulig – hva mener du?

Jeg mener at selv om opplysninger er offentlige så må vi som skriver familiehistorie sjekke om den kan såre noen, dette er tross alt familien vår, og mennesker er alltid viktigst er mitt motto. Allikevel  bruker jeg å si at det som er interessant i familiehistorie og slektsgransking, er det som er utenfor normalen. Jeg ville gjerne ha visst mest mulig om min slekt hvis de var nazister under 2. verdenskrig, for det er ufattelig interessant å prøve å forstå hvorfor? Det er også interessant å vite hvilken påvirkning dette har for generasjonen(e) som kom etter. Dette er min personlige mening og jeg kan godt forstå andre som har en annen mening.

Si gjerne hva du mener i kommentarfeltet under dette blogginnlegget. Hva ville du ha svart personen som spør hvor går grensen?

Flere lenker til tema over:
Datatilsynet
John H. Rydne 2014: Norsk sadisme rystet Gestapo – VG
John H. Rydne 2014: Gestapo utnyttet norske ungjenter – VG
John H. Rydne 2014: Veum: Dette er Gestapos verste norske sadister – VG