Intervju med Alexander Glasø: Slektsblogger, Nord-Amerikaviter og slektsforsker med slektsbok på vei

Jeg har aldri møtt Alexander, men jeg er skikkelig fan av hans slektsblogg og måten han der fremstiller sin slekt og slektsforskning på. Den eneste kontakten vi har hatt før nå er diverse kommentarer på hverandres slektsblogger. Alexander er for så vidt en ung slektsforsker og et par av svarene nedenfor gav meg noen aha opplevelser. Spesielt at mens mange klager på hvor mye bedre det var så søke i «det gamle  digitalarkivet» synes Alexander at det var veldig bra da Digitialarkivet gikk over til å bruke det samme søkesystemet for alle digitale kilder. Flere synspunkter og inspirerende lesning i denne månedens intervju med en slektsforsker. Spennende å lese om en slik engasjert nybegynner. Kos deg!

Alexanders slektsblogg heter Familie og Slekt

Alexander Glasø
Alexander Glasø er født 1984 på Lørenskog og vokste opp på Haga og senere Strømmen i Akershus fram til 1993 da familien flyttet til Oslo, hvor han fortsatt bor. Han er utdannet Nord-Amerikaviter ved Universitetet i Oslo med fordypning i amerikansk politikk, historie, og populærkultur, og har i den forbindelse tidligere bodd i Washington D.C. Innen slektsforskningen er han nybegynner og startet med dette så nylig som i 2011. Siden da har han fokusert nesten eksklusivt på egen slektshistorie på morssiden, og jobber for tiden med en slektsbok som omhandler hans svenske tipp-tippoldeforeldre som kom til Norge på 1870-tallet, og de påfølgende generasjonene.

Alexander Glasø

Alexander Glasø

Cathrine: Hva var det som opprinnelig inspirerte deg til å bli interessert i slektsforskning?
Alexander: Jeg har alltid vært nysgjerrig på min egen slektshistorie fra jeg var veldig ung, og husker at jeg var litt misunnelig på en barndomskamerat som hadde et stort, profesjonelt slektstre på veggen i stuen. Men dette med slektsforskning var noe som virket veldig fjernt, komplisert, og forbeholdt eksperter som satt i biblioteker og arkiver. Jeg kjente jo mine besteforeldre og navn på noen oldeforeldre, men noe annet enn dette var bare vag informasjon, ofte sammenblandet på tvers av forskjellige anelinjer. Vi hadde et gammelt fotoalbum fra rundt 1900 med mange bilder på disse klassiske papplatene, men ingen i den nærmeste familien visste hvem noen av disse personene var. Dette hadde jeg et ønske om å «rydde opp i.» Det var først i 2011, etter at jeg kom over informasjon om en slektning gjennom et enkelt Google-søk, at jeg begynte å undersøke hva  fremgangsmåtene for slektsforskning var. Da fant jeg DIS-Norges hjemmesider og sjekket diverse nybegynnertips, og kom meg så videre til Digitalarkivets sider. Det at så mange ressurser og kilder lå tilgjengelig på nett var en stor overraskelse, og motiverte også videre framdrift.

Slektsforskning er så mye mer enn bare datoer og navn. Hva mener du er den beste måten å grave dypere i en families fortid?
Det finnes mye lokalhistorisk litteratur, og f.eks. bygdebøker som kan inneholde relevant informasjon om aner og annen utvidet slekt. Avisarkiver kan også være til god nytte i den forbindelse, spesielt hvis man har slekt som bodde litt utenfor de største byene. Jeg har hatt god nytte av Asker & Bærum Budstikka da flere generasjoner av min mors slekt bodde i Bærum fra 1900. Selv de minste notiser kan være gull verdt. Bilder av slektninger kan også hjelpe til å kartlegge familieforhold og samholdet i de eldre generasjonene, og man ser familien som en helhet.

Det kan være nyttig å skrive små eller store biografier om folk i familien hvor du legger fram nettopp datoer og navn som et slags rammeverk i et førsteutkast. Det gjør deg veldig oppmerksom på hva du mangler av informasjon om disse personene, og dermed kan du oppsøke informasjon som tetter hullene. Eksempelvis kan man lete opp informasjon om en anes arbeidssted (f.eks. en fabrikk,) og selv om du ikke finner noe spesifikt om denne personen kan det hende at man kommer over utdypende informasjon om arbeidsforhold ved fabrikken, produkter, viktige hendelser som kanskje berørte arbeidere, og så videre. Jeg har selv benyttet denne fremgangsmåten og funnet mye interessant. Videre har samtaler med slektninger vedrørende slik informasjon vært nyttig da de kanskje kommer på ting de ellers ville glemt å nevne. Nylig skrev jeg om svensk innvandring på 1800-tallet og norske statsborgerskapslover, og hvordan dette berørte min slekt. En slektning sendte meg så statsborgerskapsattesten til min tipp-tippoldefar fra 1894 som da ble lokalisert blant gammelt arvegods han hadde i kjelleren.

Hvem er den eldste slektningen du husker, og for hva/hvorfor husker du denne personen?
Jeg har noen vage minner om enkelte slektninger fra de tidligste årene av barndommen, slik som min oldemor på morssiden, Dagny Dahlboe Andersen, født 1905 i Nittedal og død 1986. Ved en anledning møtte jeg også min fars stefars far, Kristian Jacobsen, født 1900, i forbindelse med en biltur jeg var med på sammen med mine besteforeldre. Min mors foreldre husker jeg godt selv om de døde før jeg var fylt 8. Min farmor bor fortsatt i Asker, og fyller snart 91 år. Hun har veldig god hukommelse og har mye interessant å fortelle om sin barndom og familie, selv om jeg skulle ønske hun fortalte enda mer. Hennes virke som voksen var kunst, og det var alltid spennende å gå gjennom hennes malerværelse på oppdagelsesferd.

Men det er antageligvis farmors eldre søster, grandtante Astrid, som er eldste slektning jeg husker. Hun ble født i Kristiania i 1909, og hele familien flyttet til et hus på Nesbru i Asker på 1930-tallet etter at min farmor ble født. Da jeg vokste opp bodde fars familie i (den da utbygde) tomannsboligen på Nesbru: farmor og farfar (jeg kaller fars stefar for farfar) i den ene delen, og tante Astrid i den andre delen. Jeg har gode minner om hennes varme personlighet og beskjedne smil. Hun kalte meg bare junior og det var alltid en After Eight å få hvis jeg snek meg opp til henne da besteforeldrene mine passet meg. Hun gikk dessverre bort i 1997, 88 år gammel, etter å ha bodd noen år på Solgården sykehjem.

Det genealogiske landskap forandrer seg raskt. Hva er din favoritt nye teknisk-basert genealogiske resurs?
Med tanke på at jeg kun har drevet med dette i noen få år, så tror jeg kanskje at jeg mangler noe av perspektivet som veteraner og eksperter har når det gjelder utviklingen innen feltet og tilgangen på nye ressurser. Jeg har registrert at det har kommet mange applikasjoner og lignende til telefoner og nettbrett, men må innrømme at de ikke interesserer meg så veldig, fordi jeg foretrekker å sitte ved en PC når jeg jobber med dette. Men jeg var veldig fornøyd da Digitalarkivet for en tid tilbake gikk over til å bruke det samme søkesystemet for alle folketellingene (og diverse andre kilder) som den fra 1910. Det virker for meg mer brukervennlig, og også mer oversiktlig enn det gamle systemet, spesielt når alt er samlet under ett. Utviklingen av avisarkiver, samt stadig forbedring av Nasjonalbibliotekets digitale baser, er nyere ressurser jeg har hatt enorm nytte av, spesielt når det gjelder generasjoner av slekta som ligger nærmere nåtiden enn det folketellinger og kirkebøker kan fortelle noe om. Man finner kanskje nyttig lokalhistorie via Nasjonalbiblioteket ved å søke på gårdsnavn og lignende som – kombinert med gamle kart nylig frigitt fra Kartverket – lett gir god oversikt for sånne som meg som ikke er så gode på gammel norsk geografi.

Tror du slektsforskning kan gi noe til ungdom? Hvorfor?
Definitivt, mange er nok nysgjerrige på sitt opphav, men en viss interesse for historie er nok nødvendig for at man skal begynne med slektsforskning. Mye av informasjonen er bare noen taste- og musetrykk unna, og denne digitale generasjonen vil fort kunne klare å sette deg inn i hvordan de skal finne frem, så lenge de faktisk er klar over at denne informasjonen eksisterer. Det at det finnes slektsrelaterte fora på sosiale medier er nok et stort pluss, selv om jeg selv foretrekker andre, mer organiserte diskusjonskanaler. TV-programmer som «Hvem tror du at du er,» «Alt for Norge,» «Anno,» og til dels «Tore på sporet,» kan nok hjelpe til med å vekke interessen, men det forutsetter at folk i utgangspunktet liker slike programmer.

Videre tror jeg slektsforskning har mulighet til å skape en interesse blant yngre for norsk historie og utviklingen av landet vårt, for eksempel ved å se en linje av slektninger gå fra å leve i et samfunn av husmenn med koner, til dagens generasjon og det moderne samfunn vi har i dag. Det kan også hjelpe til med å sette ting i perspektiv med hensyn til sosial forhold, slik som kvinners rolle i samfunnet og deres rettigheter gjennom tidene, innvandringshistorikk og historisk diskriminasjon mot f.eks. folkegrupper og dissentere, engasjementet rundt unionsoppløsningen i 1905, og så videre. For meg selv, før jeg begynte med dette, var det andre verdenskrig og tiden etter som sto i fokus når jeg tenkte på norsk historie, men det er jo så mye mer enn bare det. Grunnlovsjubileet i 2014 fikk mye større mening for meg da jeg kunne tenke på hvordan dette hadde påvirket min egen slektninger som levde rundt 1814 og i den påfølgende tiden. Det var blitt noe mer personlig, og da fenger det meste bedre.

Hva er ditt favoritt slektsforskningsøyeblikk i din egen forskning?
Et øyeblikk som var stort var da jeg endelig fikk klarhet i identiteten til min biologiske farfars far. Da jeg først gikk i gang med slektsforskningen var jeg ikke klar over at min biologiske farfar var blitt adoptert av sin stefar i ung alder, og dermed tok Glasø-navnet som 8-åring, så jeg hadde gjort en del arbeid med Glasø-slekten. Fra noen slektninger fikk jeg opplyst Alf Godager som hans virkelige far, men dette viste seg senere å ikke stemme. Dåpen, som etter hvert ble lokalisert med Statsarkivets hjelp, viste derimot at hans egentlig far var operasangeren Øyvind Godager, Alfs bror.

Men det største øyeblikket var antageligvis da jeg fant en eske etter oldemor Dagny Dahlboe Andersen som inneholdt hundrevis av bilder fra 1920- og 30-tallet, samt konfirmasjonshilsner fra 1919, karakterkort, brev, og hennes egne nedtegnelser om hennes liv. Hun beskriver blant annet hvordan det var å komme til Kristiania fra Nittedal som 17-åring i 1923 og arbeidslivet i en rekke kolonialer og tobakkssjapper over årenes løp. Hun skrev ned alt dette mellom 1979 og 1980, rett før hun pensjonerte seg i en alder av 75. Hun hadde til og med tatt vare på alle attester, så det var lett å lage en ordentlig kronologi ut av materialet. Jeg vil tippe at jeg er den første i familien som faktisk har lest gjennom alt dette, og det har vært utrolig nyttig innen min slektsforskning.

Jeg skulle ønske flere i slekten hadde etterlatt seg slike skattekister, og enhver anledning til å lære noe om slekten utover det mest primære i folketellinger og kirkebokoppføringer er fantastisk.

Hvis du kunne reise til bare ett sted i fortiden, når og hvor ville det vært – og hvorfor akkurat da?
Det er så mye å velge mellom. Det kunne vært interessant å se min oldefar på farssiden, operasanger Øyvind Godager, stå på scenen og synge i 1920-tallets Kristiania. Men antageligvis ville jeg dratt tilbake til 1870-tallets Fredrikshald hvor mine tipp-tippoldeforeldre ble gjenforent for første gang siden ungdomstiden i Krokstad sogn i Bohuslän, Sverige, etter noen år på hvert sitt sted langs norskegrensen.

Siste del av intervjuet kommer i neste blogginnlegg. Det handler om Alexander Glasøs tips for For å starte med slektsforskning?, Være organisert og ta vare på opplysninger? og å Få familiemedlemmer til å dele historier? Det kan du lese her: Intervju av slektsblogger Alexander Glasø del 2.

_________________________________________________________________

Du kan lese flere intervjuer her: Intervju med slektsforskere

 

Legg inn en kommentar