Intervju med slektsforsker, DIS-leder, kurs- og foredragsholder, Anne Marie Sandhaug

Please use the language translator button on the top right hand corner if you don’t speak Norwegian.

Første gang jeg var på DIS sine møter, møtte jeg Anne Marie Sandhaug. Hennes energi og begeistring som DIS-Østfolds leder vitner om en engasjert og kunnskapsrik leder. Anne er avtroppende leder i DIS- Østfold (valg til nytt styre er nå på lørdag den 8. mars), og jeg synes det derfor passer bra med et intervju av henne. Her får vi ta litt del i Annes historier, innsikt, kunnskap og råd om slektsforskning.

Anne Marie Sandhaug
Anne Marie Sandhaug begynte med slektsforskning for alvor for 20 år siden, og siden da har det gått slag i slag. Først var det bare hennes egen slekt hun forsket på, men etter hvert som  ble hun ble medlem i flere historielag, og var med å starte DIS-Østfold i 1998, så har det blitt slektsforskning for veldig mange andre enn seg selv. Anne har holdt utallige kurs og foredrag, både i historielag og i DIS, samt i rotaryklubber, idrettslag, husmorlag, m.m. Det siste foredraget holdt hun i går 6.mars i Sarpsborg soroptimistforening, noe hun gledet seg veldig over.

Anne Marie Sandhaug

Anne Marie Sandhaug

Cathrine: Hva var det som opprinnelig inspirerte deg til å bli interessert i slektsforskning?
Anne: Tja, si det!? Det var vel ønsket om å finne ut hvem jeg egentlig var, tror jeg.  Jeg startet allerede da jeg hadde små barn, men fant ut at det var for tidkrevende, og utsatte slektsgranskingen til  ungene var ”store”. Da støtte jeg på en ny bøyg, nemlig at min far ville ikke at jeg skulle forske. Jeg forsto ikke hvorfor, og da jeg ikke ga meg, måtte han fortelle meg at han var et såkalt uekte barn. ”Løsunge” kalte han det selv, og han hadde lidd mye av det i sin egen oppvekst. Han var født i 1912.

Slektsforskning er så mye mer enn bare datoer og navn. Hva mener du er den beste måten å grave dypere i en families fortid?
For det første må vi snakke med de eldste i slekta, og få fram hverdagshistoriene. Se på gamle bilder sammen, bla i album og sette navn på personene som er avbildet. Skal vi enda lenger tilbake enn våre besteforeldre, så kan lokalhistoriske bøker og hefter være til nytte for å sette personene inn i de rette tidsrammene. Biblioteker har ofte avisutklippsarkiver, og her kan det være mye spennende stoff å hente.  Som et eksempel kan jeg fortelle at jeg helt tilfeldig  bladde i en utklippsbok og fant mine oldeforeldre avbildet i forbindelse med deres gullbryllup i 1929. Der fortalte de om det harde hverdagslivet de hadde levd, både i Rakkestad hvor de kom fra, og  i Fredrikstad hvor de bosatte seg. Dessuten fortalte de om hvor de forskjellige barna hadde flyttet, hva de jobbet med osv.

Hvem er den eldste slektningen du husker, og for hva/hvorfor husker du denne personen?
Den eldste slektningen min er min egen mor, som  går i sitt 93. år og bor på eldresenter. Ingen av mine besteforeldre eller tanter og onkler har blitt så gammel som mor er. Hun og jeg snakker ofte om gamledager, og når jeg tror hun ikke husker noe mer, så kommer det plutselig helt nye historier. Hun sier selv hun har levd et helt vanlig liv og mener hun ikke har noe å fortelle – men hun har tross alt levd i snart 93 år, opplevd store tekniske endringer, mistet sin første ektemann i sykdom under 2.verdenskrig, da de nettopp hadde fått sitt første barn og alt var veldig dramatisk.  Ikke tro på de som sier at de har levd et ”kjedelig” liv. Et levd liv kan  aldri bli kjedelig.

Det genealogiske landskap forandrer seg raskt. Hva er din favoritt nye teknisk-basert genealogiske resurs?
Uten tvil Digitalarkivet. Det er en gullgruve for slektsgranskere.  Dessuten begynner  jeg å like Facebook mer og mer, her er det lett å komme i kontakt med ”fjerne” slektninger som kanskje har noe å bidra med til å gjøre familiehistorien enda mer komplett, både med bilder og informasjon. Dessuten er bygdebøker på nett en fantastisk ting. Og ancestry.com hvor man kan søke  etter bl.a. emigranter, og så den svenske tjenesten AD online – svenske  husforhørslengder på nett – en fantastisk kilde for alle som har svenske aner.

Tror du slektsforskning kan gi noe til ungdom? Hvorfor?
Jeg håper og tror det. Nå som man har dataene så lett tilgjengelig har jeg merket større interesse fra de unge. Det er bare det at de unge tror at de kan finne alle mennesker på nett, men kirkebøker og folketellinger har 80 og 100 år sperregrense, det har de litt vanskelig for å skjønne poenget med.

Hva er ditt favoritt slektsforskningsøyeblikk i din egen forskning?
Jeg har store øyeblikk hele tiden – hver gang jeg finner en ane som jeg har brukt litt tid på å finne, er det 17.mai og julaften og alt på en gang, enten det er min egen ane eller andres. Det er så utrolig moro, og det er det som inspirerer meg hele tiden, jeg føler selv en stor glede ved å finne andres aner. Men jeg tror ingenting kan måle seg med den gangen jeg fant min egen fars dåpsinnførsel. Der sto det svart på hvitt hvem som var faren hans. Det rare var at jeg hadde hatt dåpsattesten hans i mitt eie i mange år uten å vite det. Far var sjømann,  og da han døde overtok jeg alle hans sjømannspapirer, og ikke visste jeg at det var vanlig å bruke baksiden av dåpsattesten til å skrive ned hvilke båter man hadde vært på osv. Så plutselig en dag snudde jeg dette slitte, gode sammenbrettede papiret, og der var dåpsattesten.

Hvis du kunne reise til bare ett sted i fortiden, når og hvor ville det vært – og hvorfor akkurat da?
Fordi jeg aldri fikk spurt min far om hans oppvekst, så ville jeg gjerne sett hvordan han hadde det da han var barn. Han hadde mange søsken, hans mor fødte 13 barn, men bare 8 vokste opp. Jeg vet at det var arbeidsomt både for barn og voksne å vokse opp i Fredrikstad  i begynnelsen av 1900-tallet, og jeg skulle veldig gjerne ha visst mer om min fars barndom og ungdom. Det er ingen igjen til å fortelle –  far og alle hans søsken er døde, og jeg var ikke flink nok til å spørre da jeg virkelig hadde anledning til det.

Hva er ditt beste tips for:

  • Være organisert og ta vare på opplysninger?
    Gå på slektsforskningkurs. Vær helt sikker på at du har funnet rett ane! Sjekk alltid primærkilden! Stol aldri på noen andre enn deg selv. Ta vare på dine egne data. Kjøp deg et slektsregistreringsprogram – det holder orden for deg.
  • Få familiemedlemmer til å dele historier?
    Arranger et ”kaffeslabberas” med gamle tanter, besteforeldre og kusiner/fettere. Be dem ta med gamle bilder og album. F eks så sa min mor alltid at hun ikke husket noe særlig fra barndom og ungdomstiden. Jeg inviterte mor og hennes søster på kaffe samtidige, og skravla gikk og historier som de begge trodde de hadde glemt, dukket opp. Det var gull verdt!
  • For å starte med slektsforskning?
    Snakke med de gamle i slekta aller først. Plutselig er de borte. Et gammelt kinesisk ordtak sier: ”Når det menneske dør forsvinner et helt bibliotek”

Du kan se flere intervjuer med andre slektsforskere her: Intervjuer med slektsforskere

Legg inn en kommentar