Tag Archive | Slektshistorie

Skriv familiehistorie: Steg 7 – Velg ditt utgangspunkt

Steg 7 – Velg ditt utgangspungt/startpunkt

Neste steg - er du rede?

Neste steg – er du rede?

Hva er den mest interessante delen av din familiehistorie? Dro en av dine forfedre fra fattigdom og forfølgelse til et bedre liv i et nytt land? Har noen av de opplevd okkupasjon? Var han er krigshelt? Velg en historie, interessant fakta eller dokument til å åpne fortellingen din med.

Akkurat som romaner vi leser, så trenger heller ikke en familiehistorie/slektshistorie starte med begynnelsen. (Da jeg har skrevet om livet til en av mine forfedre begynner jeg vanligvis med begynnelsen, men har en ingress (underoverskrift) som er en interessevekker og henspiller jeg ofte på en spesiell hendelse e.l.)

En interessant historie vil gripe tak i leserne, som forhåpentligvis får dem til å lese lengere ennn til første side. Du kan også bruke tilbakeblikk for å fortelle leseren om handlinger som skjedde før eller som leder til åpningshistorien din.

 

Gikk du glipp av de 6 forrige stegen kan du lese om de her:

Skrive familiehistorie – 10 dager m 10 steg for å gjøre din slektsbok e.l. til en realitet. Steg 1 – Velg format

Skrive familiehistorie – 10 dager m 10 steg for å gjøre din slektsbok e.l. til en realitet. Steg 2 – Definer omfang

Skrive familiehistorie: Steg 3 – «Lag en frist for dine drømmer»

Skrive familiehistorie: Steg 4 – Velg hendelser og tema

Skrive familiehistorie: Steg 5 -Forskning og bakgrunnsundersøkelser

Skrive familiehistorie: Steg 6 – Strukturer din forskning – Hvordan lage en tidslinje

Skrive familiehistorie: Steg 6 – Strukturer din forskning

Arbeidet med skrive en familiehistorie blir så mye lettere og mer inspirerende hvis du ordner en oversikt ved å lage en struktur på det materialet du skal bruke. Nedenfor viser hvor enkelt et grep du kan ta for å lage en struktur på nettopp den historien du skriver på eller har lyst til å skrive.

Steg 6 – Strukturer din forskning

Lag en tidslinje for hver av de forfedrene du planlegger å skrive om.

Hvordan lage en enkel tidslinje i Word:

Tidslinje 1Når du er i Word, trykk først på Fil (1), så på Ny (2), skriv inn ordet Tidslinje (3) og trykk på søkeknappen (4).

Tidslinje 2Da får du opp to maler. Den til høyre er norsk og den til venstre står på engelsk. Dobbelklikk på den til høyre og den vil laste seg ned som en wordmal.

Tidslinje 3

Tidslinjen ser slik ut, og her kan du skrive inn dato og notater. Instruksjon for hvordan du gjør det kommer opp i høyre hjørne.

Dette vil hjelpe deg til å lage en disposisjon (omriss) for boken din, samt hjelpe deg til å oppdage evt. hull i din forskning. Gå gjennom dokumenter og bilder for hver av dine forfedre og velg det du vil bruke ved å lage et lite notat for hver av disse på tidslinjen. Bruk deretter tidslinjen for å hjelpe deg til å lage en disposisjon. Du kan velge å ordne ditt materiell på mange forskjellige måter: kronologisk, geografisk, pr. person eller pr. tema

_____________________________________________________________________________

Gikk du glipp av de andre 5 stegen kan du lese de her:

Skrive familiehistorie – 10 dager m 10 steg for å gjøre din slektsbok e.l. til en realitet. Steg 1 – Velg format

Skrive familiehistorie – 10 dager m 10 steg for å gjøre din slektsbok e.l. til en realitet. Steg 2 – Definer omfang

Skrive familiehistorie: Steg 3 – «Lag en frist for dine drømmer»

Skrive familiehistorie: Steg 4 – Velg hendelser og tema

Skrive familiehistorie: Steg 5 -Forskning og bakgrunnsundersøkelser

Skrive familiehistorie: Steg 4 – Velg hendelser og tema

Får du mer lyst til å skrive eller lage noe ut av slektshistorien dine, eller slektsforskningen din av å lese disse enkle men virkningsfulle stegene til å omgjøre alt du har til en slektsbok/album/hefte/slektside eller lignende til en realitet?  Her kommer i alle fall steg 4.

Steg 4 – Velg hendelser og tema

Tenk på din forfar som en karakter in din familiehistorie. Hvilke problemer og hindringer møtte din forfader? En spesiell hendelse gir familiehistorien liv og fokus. Tema for din familiehistoriske skrivning er ditt eget valg. Det finnes ikke noen riktige eller gale tema. Du kan lage dine egnene temaer i forhold til hvilken vinkling du vil ha.

Min oldefar var en av grunnleggerne av Aalesund Jern-og metallarbeiderforening. Der kan jeg finne et fint tema eller en handling. Historien venter bare på å bli skrevet.

Min oldefar var en av grunnleggerne av Aalesund Jern-og metallarbeiderforening. Han var også formann en stund. I denne hendelsen og alt det materiale jeg har kan jeg finne et fin handling med flere interessante tema. Historien venter bare på å bli skrevet.

En familiehistorisk vinkling på handlinger og temaer kan være:

Immigrasjon/emigrasjon

Fra filler til rikdom  – eller noe lignede, se historien her til Materialdirektør Ole Christian Aspen (1871-1926)

Gårdsliv

Overlevende fra krig/skipsforlis/branner

Hvordan utdannelse har vært et fokus hos min familie i generasjoner

Sterke kvinner i min familie Se f.eks historiene om min oldemor Kaspara og tippoldemor Christine

Kvinnene som ventet (på menn på sjøen)

Smykket fra tante Magde(eller en annen gjenstand/ting -historie)  Se f.eks se historien om  «Bilens rolle i familien på 1930-tallet » av Alexander Glasø.

Fiskere i mange generasjoner

Livet til oldemor – se f.eks  Gratulere med 144 -årsdagen oldemor

Tradisjoner i vår familie

Generasjoners kjærlighetsmøte – se min historie om Valentinsdag – 4 generasjoners kjærlighetsmøte

Her kan det fyller inn flere. Har du noen forslag til temaer?

Bare gjør det!

«Bare gjør det» var mitt motto i mange år (har fått et nytt nå – kanskje jeg forteller om det senere) og det passer godt når man skal sette i gang med et prosjekt uansett lite eller stort. Det kan hende slektsboken din skal være fylt med flere historier med forskjellig tema, men noen ganger så hjelper det bare å sette seg ned å skrive favoritthistorien din som du hørte i fra moren din, bestefaren din eller tante Magda.

Tips/hjelp for å komme i siget

Men la oss si du ikke greier å ha en plan for en hel bok. Da kan tipset under  av Mariann Sanders Regan som er Professor Emerita of English på Fairfield University i Connecticut, være til hjelp.

Ta et mentalt steg inn I den verden du skal beskrive, om det så er bestemor eller oldefars verden. Inn den tiden hvor barnet er sykt og døde (e.l.). Forlat alle andre tanker. Forestill deg at du er på gården til oldefar, i båten til bestefar eller i forettningen til din andre bestefar. Dykk lang ned i denne familiehandlinge. Du er sammen med din forfedre, observerer dem og lytter til de. Begynn å svøm rundt i den følelsen og ordene som kommer til deg. Ordene blir fraser som du kan skrive på tastaturet. Ingen observerer deg. LA deg selv skrive, ord for ord. Alle ord som dukker opp i hjernen din, hva du mumler selv – skriv det ned. Ikke stopp for å redigere skrivingen din (det kan du gjøre en annen dag), bare fortsett. Se for deg hva mormor sier, hvordan hun gestikulere, og hvordan min far svarer. Kanskje du har blitt fortalt noe de snakket om. Vær i periferien i den scenen du ser for deg – er det andre slektninger der, hvordan så huset ut, hva som enn betyr noe for deg. Tanken er fri!

Når du er sliten, så stopp. Sett til side skrivingen din. Ikke rediger eller tvil. Belønn deg selv med en god kopp te.

Gjør flere slike «i øyeblikke- skrving» i flere dager. Etter noen gode dager vil en del sider ha blomstret frem fra ditt tastatur. Nå kan du ta et steg tilbake og spørre: Hvordan ønsker jeg å strukturer boken min?

Hva skjer her? Er det en familiehistorie på lur her?

Hva skjer her? Er det en familiehistorie på lur her? Min oldemor til høyre med flere av barna sine.

 

Gikk du glipp av de tre andre stegen kan du lese de her:

Skrive familiehistorie – 10 dager m 10 steg for å gjøre din slektsbok e.l. til en realitet. Steg 1 – Velg format

Skrive familiehistorie – 10 dager m 10 steg for å gjøre din slektsbok e.l. til en realitet. Steg 2 – Definer omfang

Skrive familiehistorie: Steg 3 – «Lag en frist for dine drømmer»

Kilder:
Kommer i siste blogginnlegg.

 

Skrive familiehistorie – 10 dager m 10 steg for å gjøre din slektsbok e.l. til en realitet. Steg 2

Her er steg 2 for å gjennomføre din slektsbok, album e.l.

I går skrev jeg om å bestemmes seg for hvilket format man kan velge for sin slektsbok, album,nettside, hefte osv.  Gikk du glipp av steg 1 kan du lese om det her: Skrive familiehistorie – 10 dager m 10 steg for å gjøre din slektsbok e.l. til en realitet. Steg 1

Steg 2 – Definer omfanget av din familiehistorie

Illustrasjonsfoto

Illustrasjonsfoto

Har du til hensikt å skrive mest om bare en spesiell slektning, eller alle som henger i familietreet ditt? Siden du er forfatteren, så er det neste du trenger å velge, hvilket fokus din slektsbok (hefte, nettside, album) skal ha. Dette er noen muligheter du kan velge mellom?

En enkelt linje av etterkommere – Denne linjen kan begynner med den tidligste kjente forfader for denne spesielle linjen (eller et etternavn) og følg den gjennom et hvis antall generasjoner eller helt frem til deg selv. Hvert kapittel i boken dekker en forfader eller en generasjon.

Alle etterkommere av ….. – Begynner med en person eller et par og dekker aller deres etterkommere, med kapitler organisert etter generasjoner.

Besteforeldre – Dette inkludere en del om hver av dine fire besteforeldre, eller dine åtte oldeforeldre, eller dine 16 tippoldeforeldre hvis du er veldig ambisiøs. Hver seksjon fokuserer på en besteforelder, og arbeider bakover gjennom dennes aner eller fremover fra hennes/hans tidligste kjente forfar.

Hvor mange slektsledd skal med?
Velg hvor mange slektsledd du skal ha med, både bakover og fremover. Eller så kan volumet bli for stort.

Igjen, disse forslagene kan enkelt tilpasses til dine interesser, tid og kreativitet. For eksempel kan du velge å skrive en familiehistorie som dekker alle personer med et spesielt etternavn på et spesielt sted, selv om de kanskje ikke er i slekt med hverandre. Du kan velge å skrive om bare et par av besteforeldrene, eller bare et par av oldeforeldre med etterkommere og aner. Du velger!

Skrive familiehistorie – 10 dager m 10 steg for å gjøre din slektsbok e.l. til en realitet. Steg 1

Kanskje går du med en drøm om å skrive en familiehistorie, om det så er om livet til din bestefar eller en hel slektsbok?  Kanskje du liker best å forske på slekten, men nå begynner familien å mase om at de ønsker en slektsbok? Jeg tror alle vi som holder på med slekten har en eller annen form for drøm/ønske om å gjøre noe mer ut av det. Derfor har jeg de neste 10 dagene tenkt å legge ut hvilke 10 steg som er smarte å ta for å gjennomføre et slikt projsket. Til slutt vil jeg legge alle 10 stegene i et eget blogginnleggene slik at alle tipsene kan skrives ut samlet.

7 grunner til skrive din familie-/slektshistorie

Med god planlegging og en del avgjørelser i forkant kan dine drømmer/ønsker bli en realitet. Her kommer steg 1:

Steg 1 – Velg formatet for din familiehistorie

Hvordan ser du for deg at ditt familiehistorieprosjekt skal være? Et liten hefte som du har kopiert opp og bare deler med familiemedlemmer eller et stort prosjekt med innbundet bok som kan være en referanse for andre slektsforskere? Eller kanskje et nyhetsbrev for familien, en kokebok eller nettside er mer realistisk i forhold til tidsklemma og andre forpliktelser du har. Det er kanskje på tide til å være ærlig mot deg selv hvilken type familiehistorie som møter best forventinger og ditt tidsskjema. Ellers så vil du ha et halvferdig produkt som ligger og gnager på samvittigheten din i årene som kommer (noen som kjenner seg igjen?).

Legg til grunne dine interesse, din potensielle målgruppe og det materiale du har samlet inn eller skal samle inn.

Her er noen former som familiehistorie kan ha:

Memoarer/fortelling: En kombinasjon av historie og personlige opplevelser, memoarer og fortellinger trenger ikke å inkludere alt, eller være objektive. Memoarer bruker vanligvis å fokusere på en spesielle hendelse, en tidsperiode, eller hele livet til en enkelt forfader, mens en fortelling kan omfatter en eller gruppe med forfedre.

Kokebok: Del din families favorittoppskrifter mens du skriver om menneskene som lagde dem. Et morsomt prosjekt som hjelper til med å bringe videre familietradisjonene rundt matlaging og det å spise sammen.

Scrapbook eller album: Hvis du er så heldig at du hare en stor samling fotografier om minneting, kan scrapbook eller et fotoalbum være en fin måte å fortelle din families historie, Inkluder dine fotografier i kronoligisk orden og inkluder historier, beskrivelser og familietrær for å utfylle bildene.

Dett er et album som jeg har laget om bessaforeldrne mine og deres aner. Jeg vil lage et eget blogginnlegg om hvordan jeg gjorde det.

Dett er et album som jeg har laget om besteforeldrne mine og deres aner. Jeg vil lage et eget blogginnlegg om hvordan jeg gjorde det.

Flesteparten av familiehistoriene er vanligvis fortellene i natur, med en kombinasjon av historie, foto, dokumenterog familietre. Så ikke vær redd for å være kreativ.

Flere ideer om hva du kan gjøre med familiehistorier kan du få her: 9 ting du kan gjøre eller lage med familie-/slektshistorier

Les alle  10 stegene her.

Kilder: Alle kilder i denne serien blir lagt ut i siste blogginnlegg.

 

Oldemor Kasparas livshistorie del 2

Her er fortsettelsen på min oldemors livshistorie som jeg har samlet informasjon til gjennom årene. Nedenfor vil du finne en liste over kildene jeg har brukt.

Gikk du glipp av første del kan du lese den her: På denne dag for 130 år siden ble oldemor Kaspara født – livshistorie del 1

Enke som 45 åring – holdt familien sammen

Kaspara og hennes store familie med 9 barn flyttet til Kristiansund i 1917 (Se flyttningsattest nr.2). I Kristiansund syntes Kaspara familien fikk rent for god plass: ”Tre rom og eget kjøkken!” Hun fikk syv barn til, så den ”store” plassen kom godt med. I Kristiansund var barneflokken blitt så stor at når de hadde barnevask på lørdagene, var hun ikke ferdig med den siste før langt mot kveld. Og da var det å reparere tøy, vaske og tørke det, slik at ungene kunne få det på seg om mandagen igjen.

En av stedene Kaspara bodde på - Skjærvaveien 2 i Kristiansund

En av stedene Kaspara bodde på – Skjærvaveien 2 i Kristiansund

Da Jonas Stefanus døde av tæring (TBC) i 1929 satt Kaspara igjen med ni ukonfirmerte barn. Hun hadde ikke stunder til å sture og det gnistrende gode humøret som hun hadde fått i vuggegave kom godt med. Men allikevel så var de første årene etter mannens død en hard tid for Kaspara. ”Det var fælt å miste han Jonas Stefanus”, syntes Kaspara. Med 16 barn, de fleste skolebarn og småbarn, måtte hun slite enda mer enn før. Hun som hadde mer enn nok med hjem og barn, måtte nå også sy, vaske og skure for folk for å få mat til alle barna. Nettene måtte tas til hjelp. Barna skulle ha klær, og den eneste muligheten var å sy selv. Dessuten jobbet de av ungene som var store nok på ”bergan”. Kristiansund var en av våre fremste klippfiskbyer, og alle som kunne krype og gå, hjalp til med å få fisken opp til tørk på bergene utenfor byen.

Klippfiskberg i Kristiansund - illustrasjonsfoto

Klippfiskberg i Kristiansund – illustrasjonsfoto

Etter at Kaspara ble enke fikk hun tretti kroner i uka av forsorgen. Enda hun trengte og fortjente disse pengene, føltes det likevel som et nederlag og en skam å motta dem. Hun fikk slengt etter seg mange ganger at hun og ungene lå samfunnet til byrde. Hun var fryktelig glad da de endelig kunne greie seg selv.

Omtrent et år etter at Jonas døde bestemte sosialsjefen i Kristiansund, at de ukonfirmerte barna til Kaspara skulle på barnehjem. Det er usikkert om sosialsjefen selv kom hjem til dem eller at det var noen andre i etaten, men heldigvis var en av de eldste sønnene til Kaspara hjemme fra arbeidet sitt da. Det var min bestefar Nordahl, og han ble så sint og sa: ” Ho mor å æ ska ta oss av ungan. Bare ha dokker ut.” Og slik ble det.

Det fortelles om Kaspara at hun hadde en egen evne til å skape latter og godt humør omkring seg. Andre barn ville være hos Kaspara og barna hennes, og Kaspara stod ved kjøkkenbenken og skar brød. Det gikk unna i mengder. Snek det seg innimellom en fremmed unge i køen, var ikke det så farlig. De som var sultne skulle få mat i hennes hus.

Kasparas jernhelse

Kaspara hadde en jernhelse, noe som hennes mange barnefødsler og høye alder var et vitne om. Da ”Spanska” (Spanskesyken var en uvanlig hard og dødelig form av influensa) gikk som en farsott over byen i 1918 ble også hun angrepet. Men hun overvant sykdommen og var siden frisk og i full vigør.

”Jeg føler meg som en ungdom”, sa Kaspara da hun fylte 70 år. Da fløy hun like lett som før rundt i fjæresteinene for å samle ved. ”Mor flyr som en geit og klatrer over piggtråden som en ungdom”, sa en av døtrene. Hun var visst den som innledet og avsluttet badesesongen på Innlandet også.

Oldemor Kaspara med noen av sine etterkommer i badestranden på Innlandet.

Oldemor Kaspara  likte å bade. Her med noen av sine etterkommer på badestranden på Innlandet.

Barna fortalte at Kaspara likte best å stelle huset selv, selv om hun hadde mange døtre som kunne hjelp seg. Hun synes døtrene var for sene i avtrekket og hun var selv en tilhenger av tempo og humør på alle områder. Barna hennes mente også at det var ingen som kunne lage ”ball” (blandaball) som Kaspara.

I Kristiansund bodde Kaspara først med familien i Skjærvaveien 2 (Se bildet av huset) og deretter i Heinsgata 13, i 40 år. (Se innvendig bilde av Heinsagata). Da hun feiret sin 90 årsdag bodde hun i en egen lettstelt leilighet i Knutsonske hus i Tempoveien. Helt til Kaspara var 94 år bodde hun alene i denne leiligheten og Kaspara stelte hele tiden selv. Hun lagde ball, bacalao og kjøttkaker. Det hendte rett som det var at noen av barna hennes stakk innom når hun hadde laget ball, fordi ingen overgikk henne i å lage den middagsretten. Til og med en grundig storrengjøring av både vegger og tak hver vår og høst foretok Kaspara på egen hånd. Hun fulgte med på radioen, og TVen og da hun var 90 leste hun fremdeles uten briller.

Intervjuer, avisartikler og TV-opptreden – unike oldemor

Pga. sin tallrike barneflokk og at så mange levde opp samt sin høye alder, ble Kaspara intervjuet i aviser, ukeblad som KK og Norsk Ukeblad og hun var t.o.m på TV. Det var Erik Byes juleprogram «Vi går om bord», hvor Kaspara ble intervjuet av Eik Bye selv. Dessverre så er dette et opptak som NRK ikke har tatt vare på, men ukebladartiklene og avisartiklene kan du finne under slektssiden min under Kaspara.

Kaspara Artikkel I N.U mindre

Del av artikkel i Norsk Ukeblad da Kaspara var 95 år. «Jeg må ha huskeliste for å holde orden på ungene»

Da hun var 94 år flyttet hun på Barmannhaugen eldresenter i Kristiansund. Der hadde hun en egen trivelig stue med, TV, sine egne møbler og koselige pyntegjenstander, veggene var prydet med store gruppebilder av hennes egen nærmeste familie.

Kaspara var sprek og i fin form like inntil et par uker før hun døde. Da hun døde 98 år gammel 16. februar i 1983 i Kristiansund hadde hun satt 17 barn til verden, hun hadde da 34 barnebarn, 47 oldebarn og 14 tippoldebarn. Hvor mange etterkommer hun har nå er vel snart like tallrik som ”havets sand og himmelens stjerner”

Jeg vil avslutte med Kasparas egne ord om sitt liv som hun uttalte da hun var 94 år: ”Jeg har hatt det så godt, så godt. Barna var og er min rikdom og glede, men fremdeles gjør det vondt inne i meg når jeg tenker på den første lille piken min som døde….”

Kilder:

  • Anny Rødsand (2007): Små historier av barnebarnet Anny Rødsand
  • Avisutklipp (1951): To avisutklipp om Kasparas 70 årsdag. Udentifisert hvilke aviser, men sannsynligheten er at det var Tidens Krav og Romsdalsposten, ca sept 1951
  • Avisutklipp (1974): Hun gav aldri opp”, Lørdagsprofilen i en Kristiansundsavis.
  • Cathrine Apelseth-Aanensen (2007): Minner om oldemor
  • Charles Ellingsen (1990): Slekten Ellingsen bind 1, nr 369/145
  • Hjørdis Hanneseth (f. Rødsand) (2007): Rettelser og tileggsinformasjon
  • Kaspara Rødsand (1979): Sitater fra diverse intervjuer – se nedenfor
  • Kirkebok (1885): Ministrialbok for Sortland 1885-1894, s5, nr. 28
  • KK (1979): Kaspara var gravid i 13 år”, av Inger Jensen
  • Nekrologer (1983): To nekrologer fra avisen i Kristiansund. En om bisettelsen, en fra Sentralmisjonen og Ynglingeforeningen
  • Norsk Ukeblad (1979): Jeg må ha huskeliste for å holde orden på ungene, av Per Olav Berg
  • Roger Jonsen (ca 1979): Påbegynt intervju av Roger Jonsen (oldebarn)
  • Sortland bygdebok (2012): Gård og slekt, del 5.

På denne dag for 130 år siden ble oldemor Kaspara født – livshistorie del 1

Denne overskriften møtte meg på FaceBook i dag. Skrevet av min tremenning Nina Sigbjørnsen, med verden nydeligste bilde av henne som baby sammen med vår felles oldemor Kaspara. Siden jeg fikk denne påminnelsen så føler jeg at jeg vil feire min oldemor ved å dele min oldemors livshistoriet slik jeg har greid å samle den i fra forskjellige kilder.

Kaspara Kristine Marie Ellingsen (gift Rødsand) 1884 – 1993 – del 1

Samlet, bearbeidet og skrevet av Cathrine Apelseth-Aanensen (oldebarn av Kaspara) 2007

Kasparas ansikt gjennom årene

Kasparas ansikt gjennom årene

Det jeg selv husker best om min oldemor Kaspara var hennes besøk hjemme hos oss da jeg var liten og jeg skulle feire fødselsdag. Hun bodde da gjerne hos oss en liten stund. Jeg fikk ofte en femmer (5 kr) den første dagen hun var på besøk. Jeg var også veldig fasinert når hun tok løs håret og satte det opp igjen med kammer. Ikke minst husker jeg alle de fargerike ”labban” hun strikket av restegarn og de mange fine brosjene hun hadde. (Jeg har arvet en av de og bruker den ofte). Jeg hadde også en stor respekt for oldemor Kaspara. Jeg turte aldri tulle med henne. Gjennom årene har jeg har samlet mye informasjon om Kaspara og dette er et forsøk på å skrive historien om min oldemor. Jeg ønsker gjerne informasjon hvis det er noen feil eller det mangler noe som burde være med. Etter å ha bearbeidet alt stoffet jeg hadde om Kaspara så fikk jeg større respekt for den hun var. Dette var en person med stor offervilje og standhaftighet, som mesteparten av tiden satte andres behov først, fremfor seg selv. Hun måtte også ha hatt en utrolig fysisk sterk helse for å kunne gjennomføre alle disse fødslene og leve så lenge som hun gjorde. Det er en fin og god arv hun har gitt sine etterkommere.                       _______________________________________________________

Fødsel og oppvekst

Kaspara ble født i Vesterålen, og hun vokste opp som nummer fem av 10 søsken på gården Alstad i Fiskefjord i Sortland kommune. Faren het Christopher Paulus Ellingsen og moren het Christine Johanne Andrea Paulsen. Kasparas far var fisker og bygningsmann. Ved siden av hadde foreldrene hadde et lite gårdsbruk såpass stort at det kunne fø fire til fem kyr og noen sauer.

Kaspara ble født 11. september 1884. I Ministrialboken for Sortland hvor opptegnelsen av hennes dåp er oppført, står det at foreldrenes bopel er Rødsand. Det er fordi Fiskefjord er en gårdsbruk under Rødsand.

Utsikten fra gråden Fiskefjord hvor oldemor Kaspara vokste opp. Bildet er fra 2006

Utsikten fra gråden Fiskefjord hvor oldemor Kaspara vokste opp. Bildet er fra 2006

Kaspara ble hjemmedøpt 22. nov 1884 av John Andersen Fiskefjord. Denne John Andersen er nok samme person som Kasparas mor Christine Johanne Andrea Paulsen kom i fostring hos da Christines mor (Anne Johanne Johnsdatter Sommerset) ble syk. (Se historien om Christine)  Det var langt til Sortland kirke som var kirken de tilhørte. For å få barna døpt måtte de ro i to timer før de var fremme. Det var ikke veier, ingen broer som bandt øyer og halvøyer sammen. Kun smale kronglete stier og robåten. Derfor dro de ikke til kirken om vinteren. De ventet med dåp og bryllup til det var trygt å ro over til Sortland. Sannsynligvis så var Kaspara syk og så hadde de nøddåp for sikrets skyld i tilfelle hun døde. De betraktet dåpen som nødvendig for frelse, det vil si at barn forble usalige dersom de ikke ble døpt i Guds navn. Hvis en udøpt døde, endte han eller hun ”i fortapelsen” som de uttrykte det. Derfor var hjemmedåp den gang vanlig. Navnet hun fikk til dåpen var Kaspara Kristine Marie Ellingsen. Kaspara ble noen ganger skrevet K asbara – dette står bla. på hennes gravstein og hun ble ofte kalt ”Bara”, men i Ministrialboken for Sortland hvor hennes dåp er ført inn 5. Jul 1885, er navnet hennes skrevet Kaspara.

Tidlig måtte Kaspara lære seg å kjenne hvordan det var å jobbe hardt, siden det var barna og moren som måtte drive gårdsbruket. 12 – 13 år gammel måtte hun som de andre i søskenflokken på ti, være med og kutte tang i fjæra som ble kokt og anvendt til dyrefor og riskvister ble blandet i dyreforet for å drøye det. Hun samlet rekved, sanke bjerk i fjellet og skar torv til brensel. Det var mange torvsekker som ble båret til gårds av Kaspara og søsknene hennes. Da hun var 13 år hadde hun ansvaret for fjøsstellet. Det var ingen pardon der oppe i fiskefjord i Vesterålen. Kaspara var heller ikke store jenta da hun kom fra fjøset hjemme, med melkespann i begge hender. Hun mistet balansen og tippet bakover i bakken. Hun slo seg i baken så smertene jog gjennom hele henne. Hun ville ikke fortelle inne at hun hadde mistet melken, hun torde ikke si det til faren sin, han kunne bli sint. Hun gikk å la seg og skyldte på noe annet. Dette fallet gjorde nok at hun noen ganger strevde gjennom livet med vond rygg og et dårlig bein, men eller så hadde Kaspara utrolig god helse.

Sin skolegang hadde Kaspara i Blokken, og for å komme dit måtte de i båt. Det var ganske lang å ro dit også. Da avstanden var for lang til å ro tilbake samme dag, måtte skolebarna innlosjeres på stedet og hun måtte ham med seg niste for hele skoleuka. Det var tre ukers skole i slengen og i alt 15 ukers skoletid i året.

Vielse og familieliv

Jonas Stefanus Rødsand og Kaspara var barndomsvenner og naboer. Etter Kasparas konfirmasjon ble de forelsket. De giftet seg 26. mai 1903. Da var Kaspara 18 år og Jonas var 23 år, og de flyttet inn hos Kasparas svigerforeldre John Jørgen Johanessen og Wilhelmine Stephensdatter på Rødsand. Det var litt bedre plass på Rødsand enn i hennes eget barndomshjem. Jonas hadde kun fire søsken som var i livet, (se familiebilde av fam. til Jonas) , mens Kaspara i 1903 hadde syv søsken som var i livet. Det var også trangt om plassen på Rødsand men nok av kjærlighet, samhold og moro.

Jonas og Kaspara

Jonas og Kaspara

Kaspara forteller selv med et skøyeraktig smil: ”Men litt privatliv ble det jo. Han Jonas og æ fikk da såpass privatliv på de åtte åran vi bodde hos mine svigerforeldre at vi rakk å få fem barn”. Det gikk fem år før neste barn kom. Kaspara forteller: ”Jeg ble så glad da jeg ikke fikk flere barn. Trodde at det var stopp med femtemann.” Men det skulle komme 11 til. En gang var en av svigerdøtrene til Kaspara litt frempå og spurte om de brukte noen form for prevensjon. Kaspara sa da at de prøvde alt som fantes (av informasjon og prevensjon?) den gangen.

Kaspara født hele 17 barn, men det første barnet, en liten pike ved navn Valborg Kristine (tvilling med Ekrolf) døde bare ni uker gammel. Hun mistet også et barn da hun var to-tre måneder på vei, etter et fall på holkeføre. De andre 16 vokste opp, sunne og friske. Ungene vokste opp på kokt fisk, poteter, gulrøtter og kålrabi. Dette kunne de dyrke og få fatt i selv. Stekt fisk vanket det mer sjeldent, for fett til å steke i kostet penger. Det gjorde derimot ikke kokevannet.

Kaspara og alle 16 barna som voksteopp i ca 1950

Kaspara og alle 16 barna som voksteopp i ca 1950

I tidsrommet 1903-1927 var Kaspara sammenhengende gravid i tretten år. På den tiden var det kvinnens plikt først å fremst å være hustru og mor. Familieplanlegging var det ingen som hadde hørt om. Hvor mange barn man skulle ha, var det Gud som bestemte. Dessuten var en stor barneflokk i begynnelsen av vårt århundre en sikkerhet og en garanti for en trygg barndom. ”Ble du aldri lei av å ha så mange barn?” ble Kaspara spurt da hun var 95 år gammel. Hun ble stille noen sekunder. Så sa hun lavt: ”Å jo, jeg kunne ofte være lei av å ha så mange. Men det ville jeg ikke vise til noen, ikke til Jonas Stefanus engang. Og du vet, etter som barna kom, en etter en, så ville jeg ikke ha mistet noen av dem. Det var nok å miste den første…”. Fødslene gikk greit for Kaspara. Verre var det under svangerskapene. De var ille og hun var dårlig hele tiden. Men jobbe måtte hun. Når hun var så dårlig at hun ikke greide å komme seg opp av sengen, lå hun i sengen og strikket strømper.

Strikkende hardtarbeidende oldemor

Kaspara strikket gjennom nesten hele sitt liv. Det sies til og med at hun gikk og strikket på gaten da hun skulle besøke naboer og venner, eller hun skulle i butikken å handle. Det er mange som har vært så heldig å få et par tykke sokker, eller ”labba” som vi sa, som hun har strikket. Jeg har et par ”labba” ennå som hun strikket til meg. Mitt tidligste minne om oldemor Kaspara er at hun strikket strømper fra garn hun hadde i forklelommen sin mens hun lagde middag på den store svarte vedkomfyren sin. (Se bilder av mine labba)

Kaspara strikket fortsatt som 90-åring

Kaspara strikket fortsatt som 90-åring

Med lite penger og med mannen på sjøen (Jonas var fiskebåt-skipper) måtte hun mesteparten av tiden henge i som en slave etter vår tids arbeidsbegrep. Først oppe og sist til sengs. Noe som betydde opp kl. fem om morgenen og i seng rundt midnatt. Bortsett fra å strikke, sydde også Kaspara alt til barna. Hun til og med spant og kardet garnet. ”Jeg rakk aldri som andre mennesker å gå i kirken på søndagene. Jeg fikk aldri tid til det mens ungene var små. Jeg har aldri hatt tid til noe som helst, bortsett fra å skape et hjem og holde liv i ungene,” sa Kaspara om arbeidsdagene sine. Men det var en ting som Kaspara var veldig glad i og det var å lese bøker. Siden tid var en mangelvare så kombinerte hun gjerne oppvask og boklesing. Hun satte boken et sted hvor hun kunne lese i den mens hun tok oppvasken.

Kaspara likte å lese. Her hjemme hos seg selv med 2 av sine sønner.

Kaspara likte å lese. Her hjemme hos seg selv med 2 av sine sønner.

Omsider fikk Kaspara og Jonas Stefanus sin egen stue med fjøs. Av svigerforeldrene fikk Kaspara ei ku og en sau. Det var hun som måtte stelle og melke kua og sanke for til dyra i tilegg til pass av fem viltre unger. Jonas var for det meste bort på fiske. Av og til kunne han være bort i flere måneder og da hadde han oppholdssted i Florø.

Kaspara med familien i Florø ca. 1912

Kaspara med familien i Florø ca. 1912

I 1911 tok Kaspara med 5 barn og flyttet etter til Florø. (Se flyttingsattest 1). Florø var den gang et bitte lite sted, hvor alle kjente hverandre og hvor slit og nød var en del av hverdagen, mens stress og ensomhet nærmest var ukjente fenomener.  Familien Rødsand fikk aldri råd til å bygge et eget hus. I Florø talte familien elleve medlemmer. Elleve medlemmer levde i en stue, et soverom pluss et kjøkken som de delte med en annen familie. Familien eide to senger. De som ikke fikk plass i dem lå på gulvet. ”Det gikk så fint så,” husker Kaspara. ”Dere må tenke på at i 1916 falt det ikke vanlige folk inn at man skulle ha vært sitt rom. Det var en ufattelig og nesten idiotisk luksus. Nei, man fikk være glad om man hadde såpass sengeplass at det gikk an å snu seg i sengen.”

Kaspara husker kronåret for fisk. Det var i 1916 det året da silda sto tett og sølvblank inn i fjorden. Gullåret hvor fattige familier hadde råd til å kjøpe litt annet enn bare det aller nødvendigste. Jonas Stefanus tjente hele seks tusen kroner som fiskebåt-skipper. Det året kjøpte de noen møbler, men drømmen om eget hus ble alltid bare en drøm. Det kom aldri mer slike kronår.

Hvordan gikk det med min oldemor da hun ble tidlig enke med 16 barn kan du lese videre i neste blogginnlegg. En oversikt over alle kildene jeg har brukt vil også bli lagt ut her.

_________________________________________________________________________________________

Ønsker du å skrive livshistorien til dine slektninger kan du begynne med disse spørsmålene: 50 spørsmål du kan stille i et intervju av en slektning

Valentinsdag – 4 generasjoners kjærlighetsmøte

Please use the language translator button on the top right hand corner if you don’t speak Norwegian.

I anledning Valentinsdag i dag, har jeg samlet 4 generasjoners kjærlighetsmøte. Markeringen er en feiring av kjærlighet og romantikk og blir også kalt alle hjerters dag i Norge. Derfor har jeg valgt å skrive om min oldemors første møte med sin mann og 3 generasjoners til,  sitt møte med sin ektefelle – i direkte kvinnelinje ned til og med meg.

Kjærlighetsmøte 1 – En spasertur i 1889

Oldemor Anna Sophie Lønberg (1870-1927) og Ludvig Apelseth (1867-1950) sitt første møte
Det sies at oldefar Ludvig først så oldemor Anna Sophie da han var ute å spaserte i Bergen. (En viss tid på dagen spaserte man) Han hadde da sagt til Anna Sofie «Han kjæm ikkje i kveld», «Jau han gjør han så visst det,» hadde Anna Sofie sagt – og slik kom de i snakk. Han var svært stolt av sin vakre kone og skrøt fælt av henne til sin familie da de var nygift. De flyttet senere tilbake til oldemor Anna Sophies fødeby – Ålesund.

(Kilden er Alma Eikevik som fotalte dette i 2005  til meg, da hun var 96 år. Hun hørte det av sin svigermor Andrine som var søster til Ludvig)

Landtur, Ludvig i fange til Anna

1927. Oldefar Ludvig 60 år, oldemor Anna Sophie 57 år

Bilde over fra en piknik i 1927 i Ålesundområdet, er mitt desiderte yndlingsbilde av alle mine slektsbilder. Ømheten de holder rundt hverandre med og måten min oldemor ser på min oldefar – er så vakkert. Min oldemor døde noen måneder etter at dette bildet ble tatt.
Du kan lese mer om min oldemor her: Gratulere med 144 -årsdagen oldemor

Kjærlighetsmøte 2 – Et ærend i 1929

Mormor Erna Apelseth (1905-1996) og bestefar Nordahl Rødsand (1906-1985)
Erna er oldemor Anna Sophie og oldefar Ludvigs sin 2. datter.
Min mormor som er født og oppvokst i Ålesund, var i Kristiansund for å hjelpe sin syke svigerinne som var hennes brors enke. Denne enken ble bestefars familie kjent med under Spanska (Spanskesyken) da hun ble stelt i hjemmet til min bestefars familie.

Min mormor hadde hørt om min bestefar lenge før hun traff han. Alle fortalte at han var en slik fin, snill, god og kjekk fyr. Min bestemor Erna kunne ikke fordra han pga. av denne beskrivelsen, men det var før hun møtte han. (Min bestefar var faktisk en utrolig snill og omtenksom person. Jeg savner han han mye.) Hun var nok allikevel litt nysgjerrig. Første gang min mormor så min bestefar var da min bestefar kom opp Svendsenbakken sammen med sin far. De kom fra Island og bestefar haddde en sekk på ryggen. Mormor tror ikke at han la merke til henne.

Erna og Nordahls forlovelsesbilde 1929

Erna og Nordahls forlovelsesbilde 1929

Sommeren 1929 forliste «Kong Helge», skipet min bestefar jobbet på. (Om han var om bord eller skulle gå om bord – det vet jeg ikke.) Derfor var min bestefar hjemme på «ferie» i Kristiansund i 4 måneder og således god tid til å bli kjent med min bestemor. Første gangen de traff hverandre ordentlig, var da min bestefar Nordahl skulle gå et ærend for Laura – mormor Erna sin svigerinne som var syk. «Sia så blei det» sa bestefar. De var ringforlovet i to år fra 1929 til de giftet seg 29. august 1931.

(Kilde: Fortalt av Erna og Nordahl selv i et opptak gjort i 1972 av min bror Roger)

Kjærlighetsmøte 3 – St.Hans og kjæresteforviklinger i 1954

Anny  er mormor Ernas og bestefar Nordahls sin 2. datter.
I 1954 hadde mor Anny en bestevenninne som også het Anny. De skulle feire St.Hansaften sammen. Mor har fødselsdag St. Hansdag, så når klokken ville slå 24.00, begynte fødselsdagen hennes. De ble enig i at selv om de kunne bli bedt ut av en gutt, så skulle de allikevel feire St. Hans sammen. Dette var i Kristiansund hvor min mor ble født og vokste opp. Mor ville bli 17 år denne St.Hansdagen.

Min far Roar gikk på Styrmannsskolen i Kristiansund. Far hadde en god venn som het Sigurd. Før denne St.Hansaftenen hadde far nettopp gjort det slutt med kjæresten sin og han var 23 år gammel.

Sigurd likte mors venninne Anny og han ringte å ba henne ut på St.Hans. Anny som den gode venninne hun var sa at hun skulle være sammen med min mor Anny, fordi det hadde de lovt hverandre. Sigurd inviterte da mor med også, fordi han hadde en god kamerat som kunne komme. De dro på Grand Hotell på restauranten Palmetten.

Far kom sent denne kvelden fordi han prøvde å riste av seg sin ex kjæreste og tok derfor mange omveier rundt i Kristiansund. Mor hadde det så artig og hun var i utrolig godt humør da far kom inn i restauranten Palmetten. Han ble nok sjarmert av denne festlige jenta. Mor synes han var en av de flotteste typene hun hadde sett. Det ble sagt om min far at han var den flotteste mannen på Styrmannsskolen. Han danset også bra, samt at han spilte gitar og sang (hvordan kunne mor unngå å bli sjarmert). Mor og venninne Anny dro hjem i 01.00 tiden med fergemannen som rodde dem over til Innlandet (var ikke broforbindelse dengang) som er en av øyene som Kristiansund består av.

Sigurd, Anny, mor Anny og far Roar

Sigurd, Anny, mor Anny og far Roar

Noen dager sener ringte Sigurd igjen for å be med venninne Anny ut. Igjen inviterte han min mor med. Anny og Anny dro til hybelen til Sigurd og ventet der på min far Roar som også skulle komme. Han kom sent igjen, og igjen var det pga. ex. kjæresten. Det var avslutningsfest på Styrmannsskolen som min far nettopp hadde fullført. Han hadde for lenge siden bedt med seg sin daværende kjæreste på denne festen (som nå var ex), og hun forventet å få være med. Far hadde prøvd å unnslippe og han dro også i fra festen for å møte min mor. Mor og han tok drosje til Styrmannskolen, og far gikk inn alene for å se om ex-en fremdeles var der. Det var hun!. Far kom ut igjen i drosjen og fortalte hvordan det var. Mor bare så på ham, sa ingen ting og snudde seg bort. Drosjesjåføren hadde sikkert lange ører og han kvapp til da far ropte KJØR og en gang til KJØR. Slik ble de kjærester. De giftet seg Nyttårsaften 1954. Gjett hvem som var forlovere. Jo venninne Anny og venn Sigurd.

(Kilde: Fortalt av mor Anny)

Disse tre kjærlighetsmøtene er grunnen til at jeg er til. Så jeg evig og romantisk takknemlig for disse mine forfedres «kjærlighetsmøter».

Kjærlighetsmøte 4 – En fin sommer i 2004

Cathrine er Anny og Roar sin  2. datter.
Fortalt av Stein: Fra ungdomsårene vokste Cathrine og Stein opp i samme miljø og deltok ofte sammen på ulike arrangementer. Stein oppdaget Cathrines vinnende vesen og skjønnhet allerede da. Han hadde et godt øye til henne og var betatt av hennes personlighet og skjønne utstråling hver gang hun gjorde entré. Han var ganske forelsket og fortryllet av henne, selv om han den gang ikke forsøkte å erobre henne. Bildene nedenfor viser hvordan vi så ut da vi møtte hverandre første gang.

Cathrine syntes det var spennende at Stein som eldre gutt (hele 4 år) ved enkelte anledninger snakket med henne. Men det ble ikke noe mer mellom dem, den gangen.

De hørte om hverandres liv på hver sin kant men møttes ikke ordentlig igjen før 1. mai 2004. Da hadde de til sammen blitt 80 år og fått til sammen 7 barn på hver sin kant.

Erobringen – Mai 2004 ble en spesiell måned for oss. Vi begge møttes i ulike sosiale sammenhenger hvor vi fikk anledning til å snakke og danse sammen og oppleve hverandre. Fortryllelsen fra ungdomstiden ble vekket til live igjen i Stein som bestemte seg raskt for å erobre Cathrine, for henne ville han ha. Men Cathrine på sin side gjorde seg særdeles kostbar slik at Stein måtte jobbe og slite hardt for å vinne hennes oppmerksomhet. Men det gikk ikke så lang tid før Cathrine måtte gi etter for oppmerksomheten fra Stein. Vi gikk ut sammen, pratet og opplevde hverandre. Sommeren stod for døren og Cathrine uttrykte: «Dette tror jeg blir en fin sommer».


Forelskelsen – Sommeren var ikke kommet før vi dro på en helt spesiell ferie i form av en rundtur i noe av Norges peneste natur og landskap. Sammen fikk vi oppleve Valdres, tur med Fløybanen, Kvikne Hotel i Sogn og Fjordande, Stavang og Vevring der Cathrines forfedre kommer fra og til slutt fjordkrus i Geiranger. Deretter bar det rett til Skotland på en ukes familie tur sammen med Cathrines sønn Michael for å blandt annet oppleve steder der hans forfedre kom fra. Vi frydet oss i hverandres selskap og følte at dette var noe spesielt. Ikke rart at Amors piler traff oss begge og vi ble ganske så forelsket og fortapt i hverandre.


Kjærligheten – Hverdagen kom etter ferien og forelskelsen som hadde grepet fatt i oss begge, ble forvandlet til en dypere kjærlighet og et vennskap som ble større og større for hver dag som gikk. Ikke rart at det ble naturlig for oss å tenke giftemål og bryllup,  bryllupsforberedelser og forlovelsesringer.

Ringene sitter nå godt på hver vår høyre ringfinger også etter at vi inngikk ekteskap 1. juli 2005.

(Kilde: Nettsiden som ble opprettet for bryllupet vårt – skrevet av min mann Stein)

 

 

Identifiserte ukjent slektsbilde ca 1890 av kvinne, som ble lagt ut i går

Please use the language translator button on the top right hand corner if you don’t speak Norwegian.

Etter å ha lagt ut mitt ukjente slektsbilde av en ung kvinne i går, satt jeg litt trøtt å stirret på det. Jeg skulle egentlig ha gått å lagt meg, men det var litt vanskelig å komme opp av kontorstolen min, og jeg var for trøtt til å gjøre noe særlig mer enn ja – å stirre på bildet.

Ukjent kvinne. Fotograf: Brødrene Larm i Bergen

Ukjent kvinne. Fotograf: Brødrene Larm i Bergen

Plutselig kjente jeg igjen denne kvinnen, enda jeg har hatt dette bilde i flere år og sett på det mye.  Jeg så i trekkene hennes en mer voksen kvinne, som jeg har bilde av. Jeg ble oppspilt og våken og måtte bare sjekke det selv om klokken var over leggetid. Jeg har opplevd dette før med andre gamle slektsbilder, at jeg plutselig gjenkjenner personen.

Anne Margrethe apelseth ansikt

Hvem er hun?
Den unge kvinnen på bilde over heter Anne Margrethe Andersdatter Apeldsæt (ja mitt etternavn -Apelseth kommer fra denne familien). Hun er født i 1865 på gården Apalset i Vevring, Sogn og Fjordane. Det vil si at hun var mellom 21 og 26 år da bildet øverst ble tatt, fordi på bildet står adressen som fotografen hadde mellom 1886 – 1891. 24 oktober 1896 giftet hun seg med (politi)kontabel Abraham Andersen Eldal i Bergen. Anne Margrete er søster til min oldefar Ludvig Apelseth (1867-1950). Hun fikk to nydelige døtre, men de ble aldri gift. De var forretningskvinner.  Så Anne Margrete var også en person hvor det ikke finnes noen etterkommere av i dag.

Abraham Eldal,Amalie og Frisa, Anne Margrethe

Abraham Eldal,Amalie og Frisa, Anne Margrethe

Fint at vi da kan minnes henne litt i her i dette blogginnslaget.

Amalie, Anne Margrete og Frida

Amalie, Anne Margrete og Frida

Her er Anne Magrethe på sine eldre dager flankert av sine to døtre. Flotte damer i gåtilbyenfint.

Ble litt glad jeg at jeg greide å indentifisere mitt ukjente bilde.

Flere slektsbilder av ukjent finner du her: Fotogalleri – hvem er dette?

Kanskje du finner dine forfedre i en av disse søkbare billedbasene

Intervju med slektsforsker og foredragsholder Tor Gervin

Please use the language translator button on the top right hand corner if you don’t speak Norwegian.

Jeg undrer meg ofte på hva det er i slektsforskning som fenger så mange? Jeg fenges selv og blir inspirert av flere personer som driver med slektsforskning. I dette nye året vil jeg fra tid til annen poste korte intervjuer av andre interessante folk som driver med slektsforskning og familiehistorie. Jeg har erfart at jeg ofte kan lære mer av en persons erfaringer enn f.eks en bok om samme emne. Håper dette vil være til glede og inspirasjon for alle slektsforskere og slektsinteresserte.

Først ute i er Tor Gervin som møtte jeg på DIS Østfold sitt møte i oktober (2013) da han der holdt et fengende foredrag om sine forfedre. Vi har holdt kontakten og han deler gjerne med oss sine tanker om slektsforskning.

Tor Gervin
Tidligere journalist og nyhetsredaktør i Tønsbergs Blad, siden informasjonsleder i privat og offentlig virksomhet. Aktiv slektsforsker og historisk engasjert, med interesse for utvandringen til Amerika. Gervin har skrevet diverse artikler og holder stadig slektsrelaterte foredrag.

Tor Gervin

Tor Gervin

Cathrine: Hva var det som opprinnelig inspirerte deg til å bli interessert i slektsforskning?
Tor: Bevisst eller ubevisst var det vel jakten på eget opphav og identitet. Har alltid vært vitebegjærlig og historisk interessert. Nysgjerrigheten ble pirret av at faren min fortalte så lite, enda jeg spurte. Slektsforskningen gir meg mye mens jeg holder på, og noe å overlevere til de som følger etter meg.

Slektsforskning er så mye mer enn bare datoer og navn. Hva mener du er den beste måten å grave dypere i en families fortid.
Navn og årstall alene gir lite. Jeg er opptatt av å finne familiehistoriene og fortelle dem videre. Der har jeg sikkert en fordel som gammel bladfyk. Slektsforskning og journalistikk har mye felles.

Hvem er den eldste slektningen du husker, og for hva/hvorfor husker du denne personen?
Mormor! Hun ble 100 år og hadde en helt sentral rolle, enn så liten og forsiktig som hun var. Prestefrue fra Sørlandet. Hun hadde alltid sånne pappbøsser for å samle penger til Santalmisjonen. Jeg har enda votter og sokker som hun har strikket, som jeg ikke har hjerte til å bruke.

Det genealogiske landskap forandrer seg raskt. Hva er din favoritt nye teknisk-basert genealogiske resurs?
Google – ikke så ny, men for meg stadig en port til utfyllende materiale og hvor jeg skal lete videre.

Tror du slektsforskning kan gi noe til ungdom? Hvorfor?
Jeg tror jo det, for det handler om identitet. Den tid kommer da er de skal bære familiearven videre. Men jeg sier likevel tja, fordi ungdommen har så mange andre lyster og behov. Hvis vi skal inspirere, er det bedre å så noen ganske små frø enn å pøse på.

Hva er ditt favoritt slektsforskningsøyeblikk i din egen forskning?
Det er flere. Da jeg fant en grav på Sørlandet og tuftene av en husmannsplass i Siljan, og da jeg kunne skrive historiene om farfar og farmor i Frelsesarmeen og om mormon-pionerene fra Sandsvær. Det var nybrottsarbeid! ( se også medlemsmøtet til DIS-Oslo/Akershus)

Hvis du kunne reise til bare ett sted i fortiden, når og hvor ville det vært – og hvorfor akkurat da?
Jeg reiser i nåtid og låner tanke til fortid. Ett sted gjenstår – min tipptippoldefars grav ute på slettene i Nebraska. Han døde underveis med en mormon-karavane mot Salt Lake City i 1866, og ble gravlagt bare innrullet i et teppe. Og så tente de bål på graven hans, for at ikke indianerne skulle finne den. Da gjør nok ikke jeg det heller.

Hva er ditt beste tips for:

  • Være organisert og ta vare på opplysninger?
    Dette er mitt forsett, som nyslått pensjonist. Jeg er ikke flink til å holde orden. Men jeg skriver familiehistoriene som små artikler og lager presentasjoner i PowerPoint. Bruker slektsprogrammet Brothers Keeper. Tar stadig utskrifter, men tar for sjelden backup av PC’n.
  •  Få familiemedlemmer til å dele historier?
    Jeg sprer artiklene jeg skriver, dels som vedlegg til mail og dels som utskrifter. Og så har jeg arrangert flere utflukter med søsken og søskenbarn, der vi har trådt gamle stier. Da har de fått noe i forkant som en interessevekker. Etterpå har vi hatt en hyggelig samling med mat og PowerPoint. Så går skravla, og kanskje faller det noen gullkorn.
  • For å starte med slektsforskning?
    Viktigst er å snakke med de gamle og få identifisert personer på familiebilder, før det er for sent. Dernest anbefaler jeg å lese boka «Våre røtter» av Nils Johan Stoa og Per-Øivind Sandberg. Resten kommer etter hvert. Kirkebøker og folketellinger gir et reisverk å bygge videre på, men jeg søker til mange andre kilder for å nøste opp, forstå og skrive familiehistoriene.

Du kan se flere intervjuer med andre slektsforskere her: Intervjuer med slektsforskere
________________________________________________________________________

Så hyggelig om du vil følge med på nye innlegg i Barnas hjerter til fedrene.