Tag Archive | DIS

Intervju med Liv Ofsdal: Slektsforsker, redaktør, kursadministrator og DIS- Norge ansatt

jun23

Please use the language translator button on the top right hand corner if you don’t speak Norwegian.

Mitt første møte med Liv var virituelt. Det vil si at jeg fant bloggen til Liv på nettet og begynte å gi kommentarer til alle de flotte blogginnleggene hun skrev. Senere ble vi «venner» på FaceBook og begynte der og utveksle litt mer informasjon om mye og mangt i forbindelse med slektsforskning. Vi møttes for første gang på landsmøte i DIS-Norge, Slekt og Data siste helg i april i år. Liv har mye kunnskap når det gjelder slektsforskning og hun skriver også veldig godt. Intervjuet nedenfor innholder en del godbiter som er til inspirasjon og interesse for oss slektsforskere.

Liv Ofsdal
Liv er født 1954 i Oslo, har drevet med slektsforsking siden 2002. Hun bor nå i Holmestrand, noe hun har gjort i drøyt 30 år, men føler nok en spesiell tilknytning til sin fødeby Oslo, som hun flyttet fra med familien 14 år gammel. Derfra ble det noen år i Asker før hun flyttet til Holmestrand. Har tidligere jobbet mange år i barnehage og på SFO, før hun startet å jobbe deltid på bibliotek og deretter i DIS-Norge hvor hun fortsatt er ansatt. Hun jobber også for DIS-Oslo/Akershus som redaktør av medlemsbladet DISputten og er kursadminstrator der. Ellers gjør hun frivillig arbeid for både DIS-O/A og DIS-Vestfold. Hos sistnevnte er hun fadder for slektsprogrammet Legacy og har brukermøter for programmet på Holmestrand bibliotek.

liv i tromsø

Liv Ofsdal

Cathrine: Hva var det som opprinnelig inspirerte deg til å bli interessert i slektsforskning?
Liv: Det som fikk meg i gang med slektsforsking var egentlig en tilfeldighet. Min mor lurte på om det gikk an å finne ut hvordan det gikk med hennes biologiske besteforeldre som emigrerte til USA, i hvert fall var det dette hun ble fortalt av sin mor som vokste opp som pleiebarn på Gjerdrum i Akershus. Jeg hadde da enda ikke startet med denne spennende hobbyen, men via et bibliotekkurs på HIO (Høyskolen i Oslo) fikk jeg vite at det fantes nyhetsgrupper på nettet hvor man kunne legge ut etterlysninger. Det gjorde jeg, og fikk raskt svar fra oldebarnet til min mormors bror – og siden da har jeg vært ”bitt av basillen”! Dette oldebarnet var ingen ringere enn Laila N. Christiansen, som ikke er helt ukjent i slektsforskermiljøet. Så da var i grunnen jeg fortapt for denne spennende slektsforskerverdenen. 

Slektsforskning er så mye mer enn bare datoer og navn. Hva mener du er den beste måten å grave dypere i en families fortid?
Finner man en god bygdebok som har med litt mer enn navn og datoer kan man virkelig finne mye snadder. Mitt beste eksempel på det er Elverums bygdebøker hvor jeg fant min 8xtippoldemor som det sto et lengre avsnitt om. Stor var min overraskelse da det sto at hun ble brent på bål for hekseri i 1625 sammen med sin sønn og søster! Jeg siterer fra boken: Hekseprosessene i 1625

Fra 1625 finnes det et uhyrlig rettsdokument fra Elverum: Saken mot Ingeborg Økset der hun til slutt ble dømt til å brennes på bålet for trolldom og hekseri. Men i samme sak får vi også høre at hennes sønn og søster hadde lidd samme forferdelige skjebne før henne.

Retten kom så sammen igjen 19. mai 1625. Ingen av de tolv oppnevnte kvinnene Sigrid Strand, Gjertrud Strand, Anne Grundset, Åse Gårder, Anne Skulstad, Anne

Opsal, Gro Lillehov, Oulo Løken, Tora Østerhaug og Bodil Skjefstad – var villige til å avlegge eden sammen med Ingeborg. Tvertimot framhevet de at de alltid hadde hørt at hun var beryktet for trolldom, og at dette var vel kjent i menigheten i Elverum. Selv om Ingeborg nektet all skyld var ikke fogdens fullmektig sen om å føre dommen til protokolls: Den tiltalte skulle brennes på bålet.

Rettsaken med de 8 viktigste “bevisene” står også gjengitt I bygdeboken, bind 3 side 41-44. Jeg har skrevet på bloggen min om dette her: http://livofs.blogspot.no/2009/04/hekser-og-trolldomskunster.html

Hvem er den eldste slektningen du husker, og for hva/hvorfor husker du denne personen?
Begge mine besteforelderpar skilte seg da jeg var liten, så jeg kan ikke huske mine bestefedre, kun bestemødrene. Men det som ga et sterkt inntrykk var når min farmors søster som vi kalte for ”tante” kom på besøk helt fra Amerika! Første gang jeg kan minnes dette var som liten jentunge, da tante Solveig skulle komme på besøk til Oslo den lange veien. Det jeg husker best fra den gangen var at hun hadde med seg amerikansk tyggegummi i alle slags farger – og den smakte himmelsk! Jeg har blogget om tante Solveig flere ganger, dette innlegget skrev jeg i 2008, et par år før hun døde 100 år gammel: http://livofs.blogspot.no/2008/06/tante-sol.html

Det genealogiske landskap forandrer seg raskt. Hva er din favoritt nye teknisk-basert genealogiske resurs?
På den datatekniske siden skjer det jo en rivende utvikling hele tiden – man rekker knapt å henge med! Da jeg fikk min første bærbare maskin var nok et sånt øyeblikk, da kunne jeg ta med slekta på arkivene uten å måtte ta massevis av utskrifter først. En annen ting var da jeg fant en mobilapp som ga med muligheten til å laste opp en gedcom-fil til min smart-telefon – tenk hele slektsbasen i lomma! Dette fikk jeg stor nytte av da jeg var innom statsarkivet på Hamar og ikke hadde med noen slektsopplysninger, annet enn det på mobilen min. Jeg skulle bare slå opp i en bygdebok, men uten denne muligheten ville jeg ikke funnet riktig bygdebok.

Tror du slektsforskning kan gi noe til ungdom? Hvorfor?
Det tror jeg absolutt det kan. Med denne tekniske muligheten til å finne slekt via internett har muligheten åpnet seg for flere og flere aldersgrupper. Vi ser at det er en voksende interesse blant stadig yngre folk til å søke opp egen slekt. De unge som jeg har vist mulighetene til både med kirkebøker og folketellinger har blitt mektig imponert.

Hva er ditt favoritt slektsforskningsøyeblikk i din egen forskning?
Det må nesten blir starten det. Da Laila og jeg hadde verifisert slektskapet så sendte hun meg mail på mail med opplysninger og bilder om min egen mormors søsken og deres foreldre. Dette visste jeg ikke noe om, så jeg bare printet det ut og gikk i stua med det og var helt himmelfallen faktisk. Det var starten på et godt vennskap og jeg fikk en ny og stor familie med på kjøpet. Dette har det og blitt blogginnlegg av: http://livofs.blogspot.no/2007/12/hvorfor-slektsforsking-tilfeldigheter.html

Hvis du kunne reise til bare ett sted i fortiden, når og hvor ville det vært – og hvorfor akkurat da?
Det kunne nok vært flere steder det… Men jeg tror nok jeg kunne tenkt meg en tur til Elverum og den lille plassen Pytmoen hvor min farfar vokste opp sammen med 10 søsken. Det måtte da blitt en tur på slutten av 1800-tallet, når huset enda sto og det var bebodd. Jeg har faktisk vært der, men da var det bare skog der – huset ble jevnet med jorden på begynnelsen av 1900-tallet. Nok et blogginnlegg: http://livofs.blogspot.no/2007/11/en-tur-til-slekta.html

Hva er ditt beste tips for:

  • Være organisert og ta vare på opplysninger?
    Skaff deg et slektsprogram!! Og ikke minst – få registrert alle kilder, det vil si der du har funnet opplysningen. Uten dette er det håpløst å vite hvor informasjonen kommer fra – viktig viktig! Jeg har ofte gått tilbake på kilder og sett andre ting som jeg ikke la merke til første gangen jeg fant opplysningen.
  • Få familiemedlemmer til å dele historier?
    Gå på besøk og ta frem bilder, da kommer ofte minnene! Spør om folk har gamle bilder selv, de fleste har noen i skuffer og skap.
  • For å starte med slektsforskning?
    Snakk med eldre generasjoner før de blir borte, hvis man er så heldig å ha det. Jeg var nok litt sent ute, mine foreldre ble syke og døde kort tid etter at interessen for slekt ble skapt hos meg. Deretter starter man med søk i folketellinger og leting i kirkebøker, og da er nok frøet allerede sådd. Man blir hekta på slekta!

Du kan se flere intervjuer med andre slektsforskere her: Intervjuer med slektsforskere

Foredrag/opplæring i FamilySearch hos DIS-Mysen

mai21

I dag skal jeg holde foredrag/opplæring i FamilySearch på DIS-Mysen. Først og fremst skal jeg vise hvordan man søker og finner informasjon i Norske og andre skandinaviske baser på FamilySearch. FamilySearch har hjulpet meg flere ganger når jeg har stått fast i min egen slektsforskning. Se bla.  FamilySearch har hjulpet meg i jakten på forfedre som flyttet rundt.

DIS-Mysen FS 21052014

For mer informasjon på denne bloggen om FamilySearch se:

FamilySearch har flere søkbare kirkebokutdrag enn hva digitalarkivet har

Søkbare bygdebøker – Google navn og gård, eller søk direkte på nettsiden

Folketelling 1875 – FamilySearch har søkbare steder som ikke finnes i Digitalarkivet

1,2 mill. nye søkbare opplysninger i fra FamilySearch Har du forfedre i fra Tyskland eller slektninger som utvandret til USA?

Slektsordliste ENGELSK – NORSK (spesielt rettet mot FamilySearch, men også til generell bruk)

_____________________________________________________________________________________

Sjekk ut siden min Nyttige tips, for mer om slektsforskning, eller ønsker du å vite mer om meg se Om meg

Intervju med Odd Marthinsen: Slektsforsker, DIS-leder, foredragsholder, redaktør og skribent.

mai2

Please use the language translator button on the top right hand corner if you don’t speak Norwegian.

Første gang jeg hadde kontakt med Odd var da han inviterte meg til å komme til DIS-Østfold å holde et foredrag om slektsforskerbloggen min blogging og sosiale medier. Snart ble jeg også spurt om å stille til valg i det nye styret i DIS-Østfold. Ettersom Odd ble valgt som leder og jeg som nestleder for DIS – Østfold, har jeg nå på kort tid blitt kjente med en engasjert DIS-leder, som alltid stiller opp, er oppriktig engasjert og har et ønske om å nå ut til alle de som er slektsinteresserte i vårt fylke. Hva passer da bedre enn å intervjue vår nye DIS-Østfold – leder for å høre om hva han har å si om slektsforskning!

Odd Marthinsen
Odd Marthinsen jobbet som avistypograf i 36 år før han pensjonerte seg for fire år siden. Interessen for slekt- og slektshistorien ble vekket i 1984 etter at hans far døde. Odd kom med i Borge Historielag også som leder og senere også leder av Østfold Historielag på 90-tallet. Han var redaktør av Runar i flere år. Det ble også mye kilderegistrering på data, blant annet ”Svenskeinnvandringen til Østfold” og ”1865-tellinga” for Borge som ble trykket som hefte og han utgav boka ”Vestenslekter” som omhandler slektene på sitt hjemsted. Han var med i DIS-Norge helt fra starten og er nå leder i DIS-Østfold.

Odd Marthinsen

Odd Marthinsen

Cathrine: Hva var det som opprinnelig inspirerte deg til å bli interessert i slektsforskning?
Odd: Interessen lå nok latent lenge, men først når min far døde satt jeg igjen med en del spørsmål som jeg ville ha svar på. Derfor måtte jeg finne andre kilder. Jeg fikk god kontakt med min fars tante Maja. Hun var eldst i en søskenflokk på 11 hvor fire emigrerte til USA og Canada. Jeg savner fortsatt de gode slektssamtalene med mine foreldre og besteforeldre. Alle mine besteforeldre døde da jeg var 7-13 år.

Slektsforskning er så mye mer enn bare datoer og navn. Hva mener du er den beste måten å grave dypere i en families fortid?
Det beste er å snakke med de eldste i familien, ta gjerne en lydfil av samtalene. Bilder er også en viktig del av slektsforskingen, samle bilder og ikke minst navnsette personer, steder og årstall. Derfor er det stor fordel å komme i gang med slektsforskning i ung alder, da vi har mange av våre besteforeldre i live. Skiftemateriell gir mye ”kjøtt på beinet” som vi sier. I tillegg til folketellinger og kirkebøker finnes utallige interessante opplysninger i kommunearkiver, bygdebøker, aviser osv.

Hvem er den eldste slektningen du husker, og for hva/hvorfor husker du denne personen?
Jeg husker ingen av mine oldeforeldre, men alle besteforeldre, spesielt farmor som døde da jeg var syv år. Jeg husker jeg overnattet hos henne, hun hjalp meg med å klippe ut foreningslogoer i avisa og jeg limte dem inn i en kladdebok. Hun døde dessverre alt for tidlig. Jeg husker også farfar godt – han døde da jeg var 13 år. Han røyka mye – han tok vare på sigarettstumpene og rullet nye sigaretter av dem. Jeg synes det var dumt, husker jeg. Han døde av lungekreft.

Det genealogiske landskap forandrer seg raskt. Hva er din favoritt nye teknisk-basert genealogiske resurs?
Digitalarkivet er nr.1 for slektsforskere, gratis som det er. Med ny teknikk, jeg tenker på mobiltelefon som nå mer er en liten datamaskin. Nå kan man sitte på bussen å søke etter slekt. I hele tatt går utviklingen fort. Facebook er en plattform for å finne slekt og å holde kontakt med dem. Å ha mine slektninger i Canada og USA som ”venner” føler jeg å leve med dem hele tiden – gjennom tekst og bilder. Det er supert. Å fremheve andre resurser enn Digitalarkivet er håpløst, – det finnes uante mengder der ute – alt til sitt bruk.

Tror du slektsforskning kan gi noe til ungdom? Hvorfor?
Alle foreldre opplever at barna sitter som tente lys når vi forteller fra gamle dager eller fra militære. – ”Fortell mer a, pappa?” hører vi fra barna når vi vil avslutte. Barn og ungdom må påvirkes til å interessere seg for slektshistorien, – skrive ned og ta bilder. Muntlige tradisjoner er viktig i familien. Som eldre vil de ha stor glede av dette.

Hva er ditt favoritt slektsforskningsøyeblikk i din egen forskning?
Det må være da jeg i flere dager satt på Riksarkivet og søkte i pakker fra Skifteretten. Store pakker med 10-20 skiftesaker og konkurser. Endelig fant jeg skiftepapirene etter mine tipptippoldeforeldre, Andreas Halvorsen Ruud og hustru Maria Olsdatter i Christiania på 1870-tallet. Skiftet gikk over flere år og inneholdt over hundre bilag, brev og notater. Lykketreff for meg!

Hvis du kunne reise til bare ett sted i fortiden, når og hvor ville det vært – og hvorfor akkurat da?
Jeg ville reist tilbake til Askim på tidlig 1800-tall. Der min nevnte tipptippoldefar Andreas Halvorsen Ruud ble født i 1819 på Sando, han var sønn av Halvor Kristensen Rom som døde i 1847. Halvor overtok Søndre Rom gård i Askim i 1788 for 1050 rdl. Han eide også en kornmølle ved Kykkelsrud. Vi vet at det var mye uår med mye sult og elendighet på den tiden, å se hvordan de levde ville jeg likt – mildt sagt.

Hva er ditt beste tips for:

  • Være organisert og ta vare på opplysninger?
    Bli med i slektsforening – for eksempel DIS-Østfold. Det er en del ting som med fordel bør læres i starten på din slektsforskning, slik at du ikke får mye oppretting senere. Jeg tenker på å kildesette opplysningene, navnetradisjoner osv. Skaff deg et bra dataprogram for slektsregistreringer. En pc er helt nødvendig i slektsarbeidet, – og husk backup
  • Få familiemedlemmer til å dele historier?
    Besøk slektninger eller be dem til deg for et lite treff. Det er utrolig hvor mye de husker nå de kommer sammen og praten går. Still spørsmål – så får du svar!
  • For å starte med slektsforskning?
    Snakk med de eldste i familien om slekten. Meld deg på slektskurs for nybegynnere. Kom på DIS-møtene – lær av andre – oppsøk DIS-Norges hjemmeside hvor det finnes lenker til de fleste resurser. Samle gamle bilder. Trene på å lese gotisk håndskrift og lær deg Digitalarkivet.

Du kan se flere intervjuer med andre slektsforskere her: Intervjuer med slektsforskere

 

Nytt styre i DIS-ØSTFOLD, og gjett hvem som er med?

mar9

Lørdag 8. mars var det årsmøte i DIS-Østfold og dermed valg av nytt styre. (Les intervju av avtroppende styreleder her.)

FV: Jan Moen, Laila S. Storli, meg, BV: Henning Pytterud, Kari Markrud Schiøtz, Liv Berger og vår nye styreleder Odd Marthinsen

FV: Jan Moen, Laila S. Storli, meg, BV: Henning Pytterud, Kari Markrud Schiøtz, Liv Berger og vår nye styreleder Odd Marthinsen

Gleder meg
Jeg ble forespurt på forhånd om jeg ønsket å være med styre, og siden jeg er et sted i livet mitt nå hvor jeg har anledning til dette og samtidig er en heftig og begeistret slektsforsker, svarte jeg ja. Jeg har ikke helt oversikt over hva jeg har gått til, i forhold til oppgaver og arbeidsmengde, men jeg er villig til å lære og til å arbeide. Heldigvis så er det folk i styret som har vært med på dette før, og ikke minst gleder jeg med til å samarbeide med den nye styrelederen Odd Marthinsen som var nestleder i styre før. Mitt verv er å være nestleder i denne perioden. Jeg gleder meg til å bli ordentlig kjent med de andre i styre, lære i fra dem og ikke minst være mer inne i et miljø med andre slektsgranskere.

Vi har noe å bidra med. Du har noe å bidra med!
Oppfordrer alle som er interessert i slektsforskning, slekt og familiehistorier som bor i Østfoldsområdet til å melde seg inn i DIS-Østfold og komme på møtene våre. Her vil du få masse verdifulle tips, ideer, hjelp, kunnskap og ikke minst være sammen med andre likesinnede. Kanskje du har noe å bidra med også?

Hva er DIS:
DIS-Norge, Slekt og Data er landets største organisasjon for slektsforskere, med over 10.000 medlemmer. DIS-Norge ble stiftet 12 januar 1990. Organisasjonens formål er å skape et landsomfattende forum for slekts- og personhistorie hvor databehandling og Internett brukes som hjelpemiddel, spre kunnskap om dette og for øvrig stimulere til slektsforskning i Norge.

DIS 20 distriktslag og DIS-Østfold som jeg nå sitter i styret til er en av disse som dekker alle landets fylker, alle medlemmer er tilknyttet et distriktslag. Distriktslagene står for den lokale aktiviteten i organisasjonen, de arrangerer møter, temakvelder og kurs. Hvilke aktiviteter som foregår i det enkelte distrikt framgår av hjemmesiden for det enkelte distriktslag. De fleste distriktslagene har satt i gang med gravsteds- og kirkebokregistrering. Dette er et enormt dugnadsarbeid som gjøres for at vi alle skal få enklere tilgang til kildene. (Kilde: DIS-Norge, Slekt og Data)

 

Intervju med slektsforsker, DIS-leder, kurs- og foredragsholder, Anne Marie Sandhaug

mar7

Please use the language translator button on the top right hand corner if you don’t speak Norwegian.

Første gang jeg var på DIS sine møter, møtte jeg Anne Marie Sandhaug. Hennes energi og begeistring som DIS-Østfolds leder vitner om en engasjert og kunnskapsrik leder. Anne er avtroppende leder i DIS- Østfold (valg til nytt styre er nå på lørdag den 8. mars), og jeg synes det derfor passer bra med et intervju av henne. Her får vi ta litt del i Annes historier, innsikt, kunnskap og råd om slektsforskning.

Anne Marie Sandhaug
Anne Marie Sandhaug begynte med slektsforskning for alvor for 20 år siden, og siden da har det gått slag i slag. Først var det bare hennes egen slekt hun forsket på, men etter hvert som  ble hun ble medlem i flere historielag, og var med å starte DIS-Østfold i 1998, så har det blitt slektsforskning for veldig mange andre enn seg selv. Anne har holdt utallige kurs og foredrag, både i historielag og i DIS, samt i rotaryklubber, idrettslag, husmorlag, m.m. Det siste foredraget holdt hun i går 6.mars i Sarpsborg soroptimistforening, noe hun gledet seg veldig over.

Anne Marie Sandhaug

Anne Marie Sandhaug

Cathrine: Hva var det som opprinnelig inspirerte deg til å bli interessert i slektsforskning?
Anne: Tja, si det!? Det var vel ønsket om å finne ut hvem jeg egentlig var, tror jeg.  Jeg startet allerede da jeg hadde små barn, men fant ut at det var for tidkrevende, og utsatte slektsgranskingen til  ungene var ”store”. Da støtte jeg på en ny bøyg, nemlig at min far ville ikke at jeg skulle forske. Jeg forsto ikke hvorfor, og da jeg ikke ga meg, måtte han fortelle meg at han var et såkalt uekte barn. ”Løsunge” kalte han det selv, og han hadde lidd mye av det i sin egen oppvekst. Han var født i 1912.

Slektsforskning er så mye mer enn bare datoer og navn. Hva mener du er den beste måten å grave dypere i en families fortid?
For det første må vi snakke med de eldste i slekta, og få fram hverdagshistoriene. Se på gamle bilder sammen, bla i album og sette navn på personene som er avbildet. Skal vi enda lenger tilbake enn våre besteforeldre, så kan lokalhistoriske bøker og hefter være til nytte for å sette personene inn i de rette tidsrammene. Biblioteker har ofte avisutklippsarkiver, og her kan det være mye spennende stoff å hente.  Som et eksempel kan jeg fortelle at jeg helt tilfeldig  bladde i en utklippsbok og fant mine oldeforeldre avbildet i forbindelse med deres gullbryllup i 1929. Der fortalte de om det harde hverdagslivet de hadde levd, både i Rakkestad hvor de kom fra, og  i Fredrikstad hvor de bosatte seg. Dessuten fortalte de om hvor de forskjellige barna hadde flyttet, hva de jobbet med osv.

Hvem er den eldste slektningen du husker, og for hva/hvorfor husker du denne personen?
Den eldste slektningen min er min egen mor, som  går i sitt 93. år og bor på eldresenter. Ingen av mine besteforeldre eller tanter og onkler har blitt så gammel som mor er. Hun og jeg snakker ofte om gamledager, og når jeg tror hun ikke husker noe mer, så kommer det plutselig helt nye historier. Hun sier selv hun har levd et helt vanlig liv og mener hun ikke har noe å fortelle – men hun har tross alt levd i snart 93 år, opplevd store tekniske endringer, mistet sin første ektemann i sykdom under 2.verdenskrig, da de nettopp hadde fått sitt første barn og alt var veldig dramatisk.  Ikke tro på de som sier at de har levd et ”kjedelig” liv. Et levd liv kan  aldri bli kjedelig.

Det genealogiske landskap forandrer seg raskt. Hva er din favoritt nye teknisk-basert genealogiske resurs?
Uten tvil Digitalarkivet. Det er en gullgruve for slektsgranskere.  Dessuten begynner  jeg å like Facebook mer og mer, her er det lett å komme i kontakt med ”fjerne” slektninger som kanskje har noe å bidra med til å gjøre familiehistorien enda mer komplett, både med bilder og informasjon. Dessuten er bygdebøker på nett en fantastisk ting. Og ancestry.com hvor man kan søke  etter bl.a. emigranter, og så den svenske tjenesten AD online – svenske  husforhørslengder på nett – en fantastisk kilde for alle som har svenske aner.

Tror du slektsforskning kan gi noe til ungdom? Hvorfor?
Jeg håper og tror det. Nå som man har dataene så lett tilgjengelig har jeg merket større interesse fra de unge. Det er bare det at de unge tror at de kan finne alle mennesker på nett, men kirkebøker og folketellinger har 80 og 100 år sperregrense, det har de litt vanskelig for å skjønne poenget med.

Hva er ditt favoritt slektsforskningsøyeblikk i din egen forskning?
Jeg har store øyeblikk hele tiden – hver gang jeg finner en ane som jeg har brukt litt tid på å finne, er det 17.mai og julaften og alt på en gang, enten det er min egen ane eller andres. Det er så utrolig moro, og det er det som inspirerer meg hele tiden, jeg føler selv en stor glede ved å finne andres aner. Men jeg tror ingenting kan måle seg med den gangen jeg fant min egen fars dåpsinnførsel. Der sto det svart på hvitt hvem som var faren hans. Det rare var at jeg hadde hatt dåpsattesten hans i mitt eie i mange år uten å vite det. Far var sjømann,  og da han døde overtok jeg alle hans sjømannspapirer, og ikke visste jeg at det var vanlig å bruke baksiden av dåpsattesten til å skrive ned hvilke båter man hadde vært på osv. Så plutselig en dag snudde jeg dette slitte, gode sammenbrettede papiret, og der var dåpsattesten.

Hvis du kunne reise til bare ett sted i fortiden, når og hvor ville det vært – og hvorfor akkurat da?
Fordi jeg aldri fikk spurt min far om hans oppvekst, så ville jeg gjerne sett hvordan han hadde det da han var barn. Han hadde mange søsken, hans mor fødte 13 barn, men bare 8 vokste opp. Jeg vet at det var arbeidsomt både for barn og voksne å vokse opp i Fredrikstad  i begynnelsen av 1900-tallet, og jeg skulle veldig gjerne ha visst mer om min fars barndom og ungdom. Det er ingen igjen til å fortelle –  far og alle hans søsken er døde, og jeg var ikke flink nok til å spørre da jeg virkelig hadde anledning til det.

Hva er ditt beste tips for:

  • Være organisert og ta vare på opplysninger?
    Gå på slektsforskningkurs. Vær helt sikker på at du har funnet rett ane! Sjekk alltid primærkilden! Stol aldri på noen andre enn deg selv. Ta vare på dine egne data. Kjøp deg et slektsregistreringsprogram – det holder orden for deg.
  • Få familiemedlemmer til å dele historier?
    Arranger et ”kaffeslabberas” med gamle tanter, besteforeldre og kusiner/fettere. Be dem ta med gamle bilder og album. F eks så sa min mor alltid at hun ikke husket noe særlig fra barndom og ungdomstiden. Jeg inviterte mor og hennes søster på kaffe samtidige, og skravla gikk og historier som de begge trodde de hadde glemt, dukket opp. Det var gull verdt!
  • For å starte med slektsforskning?
    Snakke med de gamle i slekta aller først. Plutselig er de borte. Et gammelt kinesisk ordtak sier: ”Når det menneske dør forsvinner et helt bibliotek”

Du kan se flere intervjuer med andre slektsforskere her: Intervjuer med slektsforskere

Fjernlån bygdebøker på ditt lokal bibliotek med en e-mail

feb26

Litt lite blogging for tiden. 200 års jubileet for grunnloven her i Moss og vinterferie har tatt all min tid. Men da jeg kom hjem lå det en bunke bygdebøker i fra biblioteket og ventet på meg. Spennende!

Denne gangen lånte jeg bygdebøker fra Meldal og Ordal

Denne gangen lånte jeg bygdebøker fra Meldal og Orkdal

Denne tjenesten fra våre lokale bibliotek er bare suveren. Jeg husker en tid da jeg måtte på Riksarkivet eller kjøpe bygdebøker for å forske i de.

Bestiller bygdebøkene hjemmefra
I flere år har jeg sitter hjemme når jeg bestiller bygdeboken på mitt lokale bibliotek. (Elsker alt som er tidsbesparende).

Hvis jeg f.eks. midt i min forskning finner ut at jeg trenger bygdebøker fra et spesielt sted går jeg inn på Slekt1 sin oversikt over bygdebøker for å se om de kanskje er tilgjengelig på nett. Er de ikke det går jeg ofte inn (selv om du finner den samme informasjonen på Slekt1) på DIS – sine nettsider med genealogiske ressurser for å kopierer og lime inn informasjonen om de bygdebøkene jeg skal låne. Der står bygdebøkene listet opp tett sammen og derfor lettere å kopiere og lime inn (tidsbesparende igjen).

For et par uker siden trengte jeg å låne bygdebøker i fra Rennebu og siden de ikke lå tilgjengelig på nettet, sjekket jeg DIS – Genelogiske ressurser – Sør-Trøndelag – Rennebu – Bygdebøker og tidsskrifter. Den informasjonen jeg fant der kopierte jeg og limte inn i en e-mail med standart tekst som vist nedenfor.

E-mailen jeg sendte mitt lokale bibliotek

E-mailen jeg sendte mitt lokale bibliotek

Noen dager senere fikk jeg en e-mail i fra biblioteket om at bygdebøkene var ankommet og at jeg kunne hentet de på biblioteket. Hvis jeg skal fornye lånet så må jeg ringe biblioteket siden det er et fjernlån. Kjekt ja!

Intervju med slektsforsker, lærer, forfatter og hedersprismottaker fra DIS, Norunn Lillian Klettum

jan31

Please use the language translator button on the top right hand corner if you don’t speak Norwegian.

Norunn Lilian Klettum
Norunn er født i 1935, utdannet lærer, med sosialpedagogikk som fordypning. Hun har undervist i grunnskolen, men de men de siste 10-15 årene før hun ble pensjonert underviste hun i voksenopplæringen. Dette fortsatte hun med etter at hun gikk av med pensjon. Da var det i områder som oftest hadde en tilknytning til slektsforskning, arkivkunnskap, gotisk skrift o.l. Har vært aktiv i DIS foreningen. (Data i Slektsforskning) nesten siden den ble startet. Har holdt mange kurs og foredrag gjennom årene. Har sittet i Styret der i 2 perioder. Har mottatt både ærespris og hederspris fra DIS-foreningen.

Norun Lillian Klettum

Norun Lillian Klettum

Cathrine: Hva var det som opprinnelig inspirerte deg til å bli interessert i slektsforskning?
Norunn: Jeg ble i 1961 døpt i Kirken og ble en mormon. Det ble mange nye impulser i livet. Blant annet at en av de viktigste oppgaver vi har i livet er å lete opp og binde sammen sin slekt så korrekt som det er mulig.Jeg begynte med familiegruppeark og førte opp det jeg kunne selv eller det jeg fikk rede på ved å spørre slekt og familie. Men snart måtte jeg begi meg ut på et ukjent område: Statsarkivet med sine store og tunge kirkebøker. Før Riksarkivet/Statsarkivet var ferdig på Sognsvann i Oslo, lå Statsarkivet nede ved Bankplassen i Oslo Sentrum. Og der i en gammel bygning holdt arkivet til. Der fikk jeg min første innføring i å lete i kirkebøker. Det var en ny og spennende verden. Da oppdaget jeg også at de fleste kirkebøker var på mikrofilm, og foran på hver rull sto det at arbeidet med å filme kirkebøkene var gjort av mormonene. Det syntes jeg var fint, og jeg fikk høre at det var takket være dem at alle kirkebøker var tilgjengelige.

Det er klart, det var ikke enkelt å tyde alt som sto i kirkebøkene, men jeg fikk trening etter hvert. Senere tok jeg et kurs i Gotisk skrift, som var i regi av Universitetet som var for studentene i Historiske fakultetet, men jeg fikk være med. Det ble avsluttet med en eksamen. Kurset ble holdt i det nye Riksarkivet/Statsarkivet ved Sognsvann. Det var nesten som å komme til et slott. Jeg husker godt de store salene i kjelleren, med tusenvis av hyllemetere med bøker og slekts opplysninger. Det var nesten et slags Paradis for en ivrig slektsforsker.

Etter hvert oppdaget jeg hvor mange forskjellige arkivsamlinger det var som ga et rikt og en dyp forståelse av livet en ane som hadde levd.

Hva/hvordan mener du er den beste måten å grave dypere i en families fortid?
I begynnelsen arbeidet jeg mest med Kirkebøker og Folketellinger. Selvsagt er det viktig at du får ned de viktigste bevisene slik som navn og datoer. Men til og med disse kildene kan gi deg en dypere forståelse utover navn, dato og sted.

Jeg husker godt da jeg lette opp en tippoldefar og hans familie. De fikk mange barn. Ved innføringen av dåpen til de 3 første barna, skrev presten at han var ‘Husmann’. Det betydde at han hadde en liten stue, som bonden eide, Men at han var bundet til å arbeide gratis for bonden, når han trengte arbeidskraft. En kan si at en husmann stod nederst på rangstigen i bygda. Det stod også at han var ‘Skredder’.

Ved de neste 3 barna skrev presten at han var ‘Inderst’. Det viste at nå betalte han leie for huset og kunne ta seg arbeid der han ville.

Ved de 2 siste barna stod det ‘Selveier’. Det viste at han nå hadde greid å kjøpe seg et lite sted selv og var ikke underlagt noen.

Jeg satt og tenkte gjennom dette da jeg leste det og jeg fikk tårer i øynene av tenke på hvor stolt han måtte ha vært. Det hadde nok ikke vært få netter han hadde sittet oppe og sydd for å skaffe seg en bolig han eide selv.

Jeg har gjennom livet også brukt Byarkivet mye. Der ligger Skatteprotokoller, Adressebøker, Fattigprotokollene, Helseprotokollene, Sykehusjournalene, Skoleprotokollene, De årlige folketellingene for byene m.m. Vil du  vite noe om hus familien har bodd i, finnes det utførlige beskrivelser av hus i byen i papirene over Branntakstmateriale. Leter du etter foto av steder har Byarkivet ganske mange, men da ville jeg også tatt et besøk i nabobygningen som ligger på samme sted; Riksantikvaren.  Mange aktuelle foto har jeg fått tak i der.

På selve Riksarkivet/Statsarkivet i Oslo er nok Folketellinger og Kirkebøker de mest kjente og brukte arkivmaterialet, for ikke å snakke om alle de trykte bøker av forskjellige slag. Men ikke glem at det finnes også materiale som omfatter Skifter, Fengselsprotokoller, Sjømenn og Båter, Bidragsprotokoller, Militærruller og hundrevis av Privatarkiver som dreier seg om gårder, slekter, bedrifter m.m.

Norun på Riksarkivet

Norun på Riksarkivet

Slektsforskning er så mye mer enn bare datoer og navn. Hvordan kan du forstå slekten din bedre?
Det ligger som oftest en nysgjerrighet i oss til å forstå hvem du er og hvorfor du er som du er. Ofte kan man høre at du har ‘håndlaget’ etter moren din, eller din fars ‘praktiske syn’ på verden osv. Da jeg var liten kunne jeg kaste meg på gulvet å sparke i beina av raseri. Da hendte det at en av tantene mine sa. «Nei, se der kommer «skredderslekta» fram!» Jeg forstod som 4 åring ikke hva det betød, men har aldri glemt det. Det var slekta til den samme «skredder» jeg har nevnt ovenfor som var beryktet for sitt raseri.

Jeg tror at for å finne og forstå slekten din, må du lete ‘bak ordene’ og gjøre deg kjent med historien og tidsbildet dine aner levde under. Det å vite om hvilke arkiver som eksisterer vil gjøre det lettere å finne fram til det menneske din ane var her på jorden. (Jeg har skrevet en bok «Arkivkunnskap for slektsforskere». Den har jeg gitt til DIS-foreningens Akershus/Oslo avdeling og den kan kjøpes av dem.)

Hvem er den eldste slektningen du husker, og for hva/hvorfor husker du denne personen?
Jeg var ikke så heldig at jeg hadde besteforeldre generasjonen i live lenge. Men jeg husker godt Bestemor på farssiden. Hun døde da hun var 68 år og jeg 4 år. Hun spurte meg og min søster hva vi ønsket oss til jul. Vi ønsket oss røde lakksko. Hun gikk ut og kjøpte det. Det var siste gang hun var ute. Hun døde av hjertestans i januar 1939. Jeg syntes det nesten var min skyld at hun døde

Det genealogiske landskap forandrer seg raskt. Hva er din favoritt nye teknisk-basert genealogiske resurs?
Det er nesten umulig å nevne en resurs. Jeg synes det blir stadig nye veier og muligheter presentert for oss. Jeg er veldig opptatt av at vi skal gi vårt liv og våre minner i bokform til våre etterkommere. Det er et gammelt ordtak som sier:

«Når et gammelt menneske dør, er det som et helt bibliotek brenner.»

Så jeg har ved hjelp av programmet Fotobok fra Japan Photo (ikke ment som reklame, men som opplysning. Gratis å bruke) laget boken om mitt liv, med foto tatt gjennom livet. Tekstsidene er digitalisert og montert inn i boken, på samme måte som bilder. Den ble på 130 sider og er innbundet med glanset papir. Men det må du ikke tenke på, mulighetene for å velge hvordan en vil ha boken, ligger i programmet. Mine tre sønner har fått hver sin og viste en oppriktig glede og interesse for både boken og livet mitt. Boken har jeg kalt:

«Veien ble til mens jeg gikk – -«
Ord og bilder fra et liv

Forsiden til boken
Utdrag fra boken

Tror du slektsforskning kan gi noe til ungdom? Hvorfor?
Ungdom i våre dager har en umettelig trang til å bruke de mulighetene som ligger til bruk på Nettet. Programmer som «Hvem tror du at du er» kan tenne en gnist for å oppdage sin egen slekt. Men vær varsom med å forlange eller forvente en intens iver. I noen perioder av livet trenger vi å få lov til å velge selv etter barneperioden hvor foreldrenes hadde styringen. Men vær våken og positiv for hvilken som helst innfallsvinkel til dette omfattende emnet som ungdom velger.

F. eks.:

  • Stammer jeg fra noen kjente personer?
  • Skal jeg skrive en særoppgave om en i slekten eller om slekten?
  • Står det om mine forfedre i arkivene?
  • Hvorfor har vi flyttet hit?
  • Vil DNA prøver vise hvor jeg stammer fra langt tilbake?
  • Osv.

Det å samarbeide med en interessert lærer barna/ungdommene har på skolen, kan være en god måte til å få en aktivitet angående slektsforskning inn under fag som samfunnsfag, historie, norsk, databehandling m.m.

Hva er ditt favoritt slektsforskningsøyeblikk i din egen forskning?
Jeg har mange ‘slektsforskningøyeblikk’ og alle de sterkeste er da jeg føler bånd og forståelse for en av mine aner. Det rører mitt innerste at jeg får et glimt av deres erfaring og liv.

Hvis du kunne reise til bare ett sted i fortiden, når og hvor ville det vært – og hvorfor akkurat da?
Jeg ville vært i Jerusalem og vært tilstede under Jesu Kristi avskjedstale til disiplene. Jeg tror at det ville gitt meg mer tro og styrke for mitt eget liv

Du kan se flere intervjuer med andre slektsforskere her: Intervjuer med slektsforskere

 

«I enhver familie er det en klassereise og ei glemmebok»

okt16
Tor Gervin i DIS sine møtelokaler. Bilde er lagt ut med tillatelse.

Tor Gervin i DIS sine møtelokaler. Bilde er lagt ut med tillatelse.

Tor Gervins foredrag på DIS – tre familiehistorier
På lørdag var jeg på DIS-Østfold sitt medlemsmøte. Der skulle Tor Gervin holde et foredrag/fortelle tre historier fra sin familie. Som Tor Gervin selv så godt sier:

«Jeg er generelt opptatt av at hver generasjon skal bringe med seg noe fra de som trådte stiene før oss til de som kommer etter. Det handler litt om å holde fortellertradisjonen i hevd, å bidra til at barn og barnebarns identitet i en rotløs og oppjaget tid.»

Akkurat det Gervin sier der om at hver generasjon skal bringe med seg noe, gjorde at jeg virkelig gledet meg til dette medlemsmøtet. Det er dette slektsforskning handler om for meg.

«Og han skal plante i barnas hjerter de løfter som ble gitt til fedrene, og barnas hjerter skal vendes til deres fedre.»( L&P 2:2)

Familiehistoriene Gervin fortalte om, handlet om en «kirkesanger på Sørlandet, Treschows fattige husmenn i Siljan og besteforeldrene som var offiserer i Frelsesarmeens tidlige år (spennede å få vite litt om Freslesarmeens tidlige historie i Norge). Historier som ikke var langt tilbakebak i tid og som han ikke visste noe om i utgangspunktet.

Er det ikke slik med oss alle som driver med slektsforskning? Når vi spør, graver forsker og leter – så finner vi! Ikke alt kan virke like greit å få vite om, men allikevel gir det større forståelse.

I pausen satte jeg meg like godt ned å snakket med Tor Gervin.  Det er jo så interessant å snakke med mennesker som engasjerer seg slik i familiehistorie som Gervin gjør.

Etter pausen fortale Gervin en helt annen usedvanlig historie om sin tipp, tipp oldefar. Det skal jeg si litt om i et senere blogginlegg.

Takk Tor, for at dine historier inspirerte oss en lørdag til å finne ut mer om våre forfedres liv.

Hva tok jeg med fra foredraget (foruten de fine og underholdene historiene):

 «I enhver familie er det en klassereise og en glemmebok», sa Tor Gavin. Denne informasjonen skal jeg ha med meg i min forskning og den vil jeg dele med andre som interesserer seg for generasjonene bak oss. Denne vinklingen på familiehistorie gjør at jeg kan skrive/fortelle den på en annen måte.

Toalettpapiret kom til Norge først i 1880-årene og da kom de i bunker på 200 stk med hyssing rundt.
Slike små informasjonsbiter gjør at jeg forstår (kanskje) litt bedre hvordan mine forfedre levde.

Når man driver med familiehistorie tilfredstiller det «egen nysgjerrighet, jeg lærer historie, geografi og språk, jeg må være oppegående på data og i det hele tatt bruke hodet.» Så sant, så sant!

Om Tor Gervin:
Tidligere journalist og nyhetsredaktør i Tønsbergs Blad, siden informasjonsleder i privat og offentlig virksomhet. Aktiv slektsforsker og historisk engasjert, med interesse for utvandringen til Amerika. Gervin har skrevet diverse artikler og holder stadig slektsrelaterte foredrag.