Denne overskriften møtte meg på FaceBook i dag. Skrevet av min tremenning Nina Sigbjørnsen, med verden nydeligste bilde av henne som baby sammen med vår felles oldemor Kaspara. Siden jeg fikk denne påminnelsen så føler jeg at jeg vil feire min oldemor ved å dele min oldemors livshistoriet slik jeg har greid å samle den i fra forskjellige kilder.
Kaspara Kristine Marie Ellingsen (gift Rødsand) 1884 – 1993 – del 1
Samlet, bearbeidet og skrevet av Cathrine Apelseth-Aanensen (oldebarn av Kaspara) 2007
Kasparas ansikt gjennom årene
Det jeg selv husker best om min oldemor Kaspara var hennes besøk hjemme hos oss da jeg var liten og jeg skulle feire fødselsdag. Hun bodde da gjerne hos oss en liten stund. Jeg fikk ofte en femmer (5 kr) den første dagen hun var på besøk. Jeg var også veldig fasinert når hun tok løs håret og satte det opp igjen med kammer. Ikke minst husker jeg alle de fargerike ”labban” hun strikket av restegarn og de mange fine brosjene hun hadde. (Jeg har arvet en av de og bruker den ofte). Jeg hadde også en stor respekt for oldemor Kaspara. Jeg turte aldri tulle med henne. Gjennom årene har jeg har samlet mye informasjon om Kaspara og dette er et forsøk på å skrive historien om min oldemor. Jeg ønsker gjerne informasjon hvis det er noen feil eller det mangler noe som burde være med. Etter å ha bearbeidet alt stoffet jeg hadde om Kaspara så fikk jeg større respekt for den hun var. Dette var en person med stor offervilje og standhaftighet, som mesteparten av tiden satte andres behov først, fremfor seg selv. Hun måtte også ha hatt en utrolig fysisk sterk helse for å kunne gjennomføre alle disse fødslene og leve så lenge som hun gjorde. Det er en fin og god arv hun har gitt sine etterkommere. _______________________________________________________
Fødsel og oppvekst
Kaspara ble født i Vesterålen, og hun vokste opp som nummer fem av 10 søsken på gården Alstad i Fiskefjord i Sortland kommune. Faren het Christopher Paulus Ellingsen og moren het Christine Johanne Andrea Paulsen. Kasparas far var fisker og bygningsmann. Ved siden av hadde foreldrene hadde et lite gårdsbruk såpass stort at det kunne fø fire til fem kyr og noen sauer.
Kaspara ble født 11. september 1884. I Ministrialboken for Sortland hvor opptegnelsen av hennes dåp er oppført, står det at foreldrenes bopel er Rødsand. Det er fordi Fiskefjord er en gårdsbruk under Rødsand.
Utsikten fra gråden Fiskefjord hvor oldemor Kaspara vokste opp. Bildet er fra 2006
Kaspara ble hjemmedøpt 22. nov 1884 av John Andersen Fiskefjord. Denne John Andersen er nok samme person som Kasparas mor Christine Johanne Andrea Paulsen kom i fostring hos da Christines mor (Anne Johanne Johnsdatter Sommerset) ble syk. (Se historien om Christine) Det var langt til Sortland kirke som var kirken de tilhørte. For å få barna døpt måtte de ro i to timer før de var fremme. Det var ikke veier, ingen broer som bandt øyer og halvøyer sammen. Kun smale kronglete stier og robåten. Derfor dro de ikke til kirken om vinteren. De ventet med dåp og bryllup til det var trygt å ro over til Sortland. Sannsynligvis så var Kaspara syk og så hadde de nøddåp for sikrets skyld i tilfelle hun døde. De betraktet dåpen som nødvendig for frelse, det vil si at barn forble usalige dersom de ikke ble døpt i Guds navn. Hvis en udøpt døde, endte han eller hun ”i fortapelsen” som de uttrykte det. Derfor var hjemmedåp den gang vanlig. Navnet hun fikk til dåpen var Kaspara Kristine Marie Ellingsen. Kaspara ble noen ganger skrevet K asbara – dette står bla. på hennes gravstein og hun ble ofte kalt ”Bara”, men i Ministrialboken for Sortland hvor hennes dåp er ført inn 5. Jul 1885, er navnet hennes skrevet Kaspara.
Tidlig måtte Kaspara lære seg å kjenne hvordan det var å jobbe hardt, siden det var barna og moren som måtte drive gårdsbruket. 12 – 13 år gammel måtte hun som de andre i søskenflokken på ti, være med og kutte tang i fjæra som ble kokt og anvendt til dyrefor og riskvister ble blandet i dyreforet for å drøye det. Hun samlet rekved, sanke bjerk i fjellet og skar torv til brensel. Det var mange torvsekker som ble båret til gårds av Kaspara og søsknene hennes. Da hun var 13 år hadde hun ansvaret for fjøsstellet. Det var ingen pardon der oppe i fiskefjord i Vesterålen. Kaspara var heller ikke store jenta da hun kom fra fjøset hjemme, med melkespann i begge hender. Hun mistet balansen og tippet bakover i bakken. Hun slo seg i baken så smertene jog gjennom hele henne. Hun ville ikke fortelle inne at hun hadde mistet melken, hun torde ikke si det til faren sin, han kunne bli sint. Hun gikk å la seg og skyldte på noe annet. Dette fallet gjorde nok at hun noen ganger strevde gjennom livet med vond rygg og et dårlig bein, men eller så hadde Kaspara utrolig god helse.
Sin skolegang hadde Kaspara i Blokken, og for å komme dit måtte de i båt. Det var ganske lang å ro dit også. Da avstanden var for lang til å ro tilbake samme dag, måtte skolebarna innlosjeres på stedet og hun måtte ham med seg niste for hele skoleuka. Det var tre ukers skole i slengen og i alt 15 ukers skoletid i året.
Vielse og familieliv
Jonas Stefanus Rødsand og Kaspara var barndomsvenner og naboer. Etter Kasparas konfirmasjon ble de forelsket. De giftet seg 26. mai 1903. Da var Kaspara 18 år og Jonas var 23 år, og de flyttet inn hos Kasparas svigerforeldre John Jørgen Johanessen og Wilhelmine Stephensdatter på Rødsand. Det var litt bedre plass på Rødsand enn i hennes eget barndomshjem. Jonas hadde kun fire søsken som var i livet, (se familiebilde av fam. til Jonas) , mens Kaspara i 1903 hadde syv søsken som var i livet. Det var også trangt om plassen på Rødsand men nok av kjærlighet, samhold og moro.
Jonas og Kaspara
Kaspara forteller selv med et skøyeraktig smil: ”Men litt privatliv ble det jo. Han Jonas og æ fikk da såpass privatliv på de åtte åran vi bodde hos mine svigerforeldre at vi rakk å få fem barn”. Det gikk fem år før neste barn kom. Kaspara forteller: ”Jeg ble så glad da jeg ikke fikk flere barn. Trodde at det var stopp med femtemann.” Men det skulle komme 11 til. En gang var en av svigerdøtrene til Kaspara litt frempå og spurte om de brukte noen form for prevensjon. Kaspara sa da at de prøvde alt som fantes (av informasjon og prevensjon?) den gangen.
Kaspara født hele 17 barn, men det første barnet, en liten pike ved navn Valborg Kristine (tvilling med Ekrolf) døde bare ni uker gammel. Hun mistet også et barn da hun var to-tre måneder på vei, etter et fall på holkeføre. De andre 16 vokste opp, sunne og friske. Ungene vokste opp på kokt fisk, poteter, gulrøtter og kålrabi. Dette kunne de dyrke og få fatt i selv. Stekt fisk vanket det mer sjeldent, for fett til å steke i kostet penger. Det gjorde derimot ikke kokevannet.
Kaspara og alle 16 barna som voksteopp i ca 1950
I tidsrommet 1903-1927 var Kaspara sammenhengende gravid i tretten år. På den tiden var det kvinnens plikt først å fremst å være hustru og mor. Familieplanlegging var det ingen som hadde hørt om. Hvor mange barn man skulle ha, var det Gud som bestemte. Dessuten var en stor barneflokk i begynnelsen av vårt århundre en sikkerhet og en garanti for en trygg barndom. ”Ble du aldri lei av å ha så mange barn?” ble Kaspara spurt da hun var 95 år gammel. Hun ble stille noen sekunder. Så sa hun lavt: ”Å jo, jeg kunne ofte være lei av å ha så mange. Men det ville jeg ikke vise til noen, ikke til Jonas Stefanus engang. Og du vet, etter som barna kom, en etter en, så ville jeg ikke ha mistet noen av dem. Det var nok å miste den første…”. Fødslene gikk greit for Kaspara. Verre var det under svangerskapene. De var ille og hun var dårlig hele tiden. Men jobbe måtte hun. Når hun var så dårlig at hun ikke greide å komme seg opp av sengen, lå hun i sengen og strikket strømper.
Strikkende hardtarbeidende oldemor
Kaspara strikket gjennom nesten hele sitt liv. Det sies til og med at hun gikk og strikket på gaten da hun skulle besøke naboer og venner, eller hun skulle i butikken å handle. Det er mange som har vært så heldig å få et par tykke sokker, eller ”labba” som vi sa, som hun har strikket. Jeg har et par ”labba” ennå som hun strikket til meg. Mitt tidligste minne om oldemor Kaspara er at hun strikket strømper fra garn hun hadde i forklelommen sin mens hun lagde middag på den store svarte vedkomfyren sin. (Se bilder av mine labba)
Kaspara strikket fortsatt som 90-åring
Med lite penger og med mannen på sjøen (Jonas var fiskebåt-skipper) måtte hun mesteparten av tiden henge i som en slave etter vår tids arbeidsbegrep. Først oppe og sist til sengs. Noe som betydde opp kl. fem om morgenen og i seng rundt midnatt. Bortsett fra å strikke, sydde også Kaspara alt til barna. Hun til og med spant og kardet garnet. ”Jeg rakk aldri som andre mennesker å gå i kirken på søndagene. Jeg fikk aldri tid til det mens ungene var små. Jeg har aldri hatt tid til noe som helst, bortsett fra å skape et hjem og holde liv i ungene,” sa Kaspara om arbeidsdagene sine. Men det var en ting som Kaspara var veldig glad i og det var å lese bøker. Siden tid var en mangelvare så kombinerte hun gjerne oppvask og boklesing. Hun satte boken et sted hvor hun kunne lese i den mens hun tok oppvasken.
Kaspara likte å lese. Her hjemme hos seg selv med 2 av sine sønner.
Omsider fikk Kaspara og Jonas Stefanus sin egen stue med fjøs. Av svigerforeldrene fikk Kaspara ei ku og en sau. Det var hun som måtte stelle og melke kua og sanke for til dyra i tilegg til pass av fem viltre unger. Jonas var for det meste bort på fiske. Av og til kunne han være bort i flere måneder og da hadde han oppholdssted i Florø.
Kaspara med familien i Florø ca. 1912
I 1911 tok Kaspara med 5 barn og flyttet etter til Florø. (Se flyttingsattest 1). Florø var den gang et bitte lite sted, hvor alle kjente hverandre og hvor slit og nød var en del av hverdagen, mens stress og ensomhet nærmest var ukjente fenomener. Familien Rødsand fikk aldri råd til å bygge et eget hus. I Florø talte familien elleve medlemmer. Elleve medlemmer levde i en stue, et soverom pluss et kjøkken som de delte med en annen familie. Familien eide to senger. De som ikke fikk plass i dem lå på gulvet. ”Det gikk så fint så,” husker Kaspara. ”Dere må tenke på at i 1916 falt det ikke vanlige folk inn at man skulle ha vært sitt rom. Det var en ufattelig og nesten idiotisk luksus. Nei, man fikk være glad om man hadde såpass sengeplass at det gikk an å snu seg i sengen.”
Kaspara husker kronåret for fisk. Det var i 1916 det året da silda sto tett og sølvblank inn i fjorden. Gullåret hvor fattige familier hadde råd til å kjøpe litt annet enn bare det aller nødvendigste. Jonas Stefanus tjente hele seks tusen kroner som fiskebåt-skipper. Det året kjøpte de noen møbler, men drømmen om eget hus ble alltid bare en drøm. Det kom aldri mer slike kronår.
Hvordan gikk det med min oldemor da hun ble tidlig enke med 16 barn kan du lese videre i neste blogginnlegg. En oversikt over alle kildene jeg har brukt vil også bli lagt ut her.
_________________________________________________________________________________________
Ønsker du å skrive livshistorien til dine slektninger kan du begynne med disse spørsmålene: 50 spørsmål du kan stille i et intervju av en slektning
